Jeg drepte en veps her om dagen. Den gjorde meg ingenting, den surret bare harmløst rundt i kjøkkenet. Men den irriterte meg. Først prøvde jeg å ignorere den, selv om jeg i øyekroken hele tiden holdt den under oppsikt. Men etter en stund kjente jeg meg en anelse truet, med tanke på at den kunne stikke meg (og det gjør vondt), og med tanke på at stikket kanskje skulle forårsake en alvorlig infeksjon slik at jeg ville bli dårlig i flere dager, ja, kanskje uker. Kanskje ikke kunne gå på jobb. Kanskje ikke kunne handle. Kanskje den til og med skulle lokke med seg andre veps in i kjøkkenet mitt. Kanskje surret de der utenfor vinduet, utenfor min synsvinkel, og bare ventet på å storme kjøkkenet. Den som allerede var inne var nok bare lokkemat, slik at jeg skulle åpne vinduet og føyse den ut, og da skulle alle de andre der ute trenge seg inn. Og hele vepsefamilier skulle bygge bol i skapene, under bordet og over kjøleskapet. Og selvsagt i matskapet! Der skulle de krype ned i müslipakken, og en trøtt morgen ville jeg fylle en tallerken med Biola og müsli, spise en stor skje, svelge en veps og dø.