Klassekampen.no
Torsdag 10. september 2015
Dynamisk miljø: En mangfoldig skole gir oss mulighet til å tenke høyt om hvem vi er, skriver Warsan Ismail. Her fra Tøyen skole i Oslo. Foto: Anniken C. Mohr
Kan kristne eller muslimske skoler skape reflekterte samfunnsborgere?
Den åpne skolen

Kristne foreldregrupper sørger for at etableringen av barne-og ungdomskoler øker sterkt, melder Vårt Land. Per dags dato er over 70 kristne skoler i drift. Samfunnet tømmes for kristent tankegods, mener støttespillerne og begrunner med det behovet for disse skolene.

Det var også foreldre, rettere sagt mødre, som tok initiativ til en muslimsk skole i Oslo. Søknaden som i fjor ble sendt til Utdanningsdirektoratet, av organisasjonen «Mødre for muslimsk skole», ble først innvilget, men senere avslått etter klage fra Oslo kommune. Skolebyråden mente, og fikk medhold fra de nasjonale skolebyråkratene, at søkeren ikke var seriøs nok. Det offisielle avslaget forble en parentes i den offentlige debatten. Vi diskuterte ikke seriøsitet, men muslimske skoler som bremsekloss for integrering.

Skoler som baserer seg på muslimsk verdigrunnlag er åpenbart mer kontroversielle enn sine kristne motparter. De mest krakilske motstanderne hevder at en muslimsk skole er et ytterligere symptom på den vestlige sivilisasjonens knefall for voldsideologien islam. Mer sindige kritikere påstår at muslimske skoler vil isolere minoritetsbarn og ungdom fra majoritetssamfunnet. Allerede i dag, uten muslimske skoler, men med skoler der andelen minoritetsspråklige går mot hundre prosent, ser vi betydelige faglige, kulturelle og sosiale utfordringer. Kanskje fremmer kritikere av den sistnevnte typen et godt poeng?

Samtidig er det forutinntatt og pessimistisk å anta at en velstyrt muslimsk skole nødvendigvis vil svikte både elevene sine og samfunnet. Storbritannia huser de verste og de beste eksemplene på muslimske skoler. Blant de 154 britiske skolene med muslimsk formålsparagraf finner vi skoler som nekter sine elever å samhandle med utenforstående, men også skoler som år etter år briljerer i kåringen over unionens beste skoler.

Jeg kommer fra en praktiserende muslimsk familie som ikke hadde nølt med å sende meg til en muslimsk skole, hadde et godt, norsk tilbud eksistert høsten jeg stolt bar min første skoleransel. For å bøte på skolemankoen begynte jeg i stedet på en muslimsk førskole i Oslo. Der lærte jeg, til mors begeistring, å velsigne maten, å ødelegge hymner med en sur sangstemme og, aller viktigst, at almisser ikke bare er å gi penger, men også å være snill mot nabogutten ved lunsjbordet.

Misforstå meg rett, som barn flest gikk jeg de foregående årene i en barnehage og sang med Lillebjørn Nilsen. For mine foreldres del var likevel den muslimske førskolen en gyllen mulighet til å introdusere meg for en verden som verken fantes i barnehagen eller på barne-tv.

Selv er jeg takknemlig for at en muslimsk grunnskole ikke var et reelt alternativ ved skolestart. Jeg er takknemlig for at jeg har gått på enhetsskolen i tretten år, med hundretalls ulike jevnaldrende, fordi det har endret meg på et vis som ikke er synlig verken for deg som leser eller for en fremmed som støter på meg i t-banen.

For de fleste mennesker er det vondt å stadig være annerledes. Det tærer på å eksplisitt eller implisitt bli minnet på at man er en minoritet etnisk, religiøst, seksuelt eller i funksjonsnivå. Men jeg lærte at fordelen med å skille seg ut i et rom med mange unike medelever, var at jeg ble bevisst på hva slags menneske jeg er – og hva slags menneske jeg absolutt ikke er. I en skole der elevene konfronteres med sine meninger og verdier både i og utenfor klasserommet, vil de få et aktivt og dynamisk forhold til sin identitet.

I den norske enhetsskolen møter eleven alle verdenene som finnes rundt oss. Mennesker fra diametralt forskjellige hjem, fra ulik og til dels motstridende bakgrunn. Alle ideene, alle kulturene, alle forestillingene og alle vrangforestillingene. Skolen er mer enn fag og idrettsdag, skolen gjør oss til reale samfunnsborgere. Den tilbyr et rom til å tenke høyt og til å tvile høyt, og et rom til å endre mening og opponere.

Derfor er det essensielt at en god skole består av unger med ulik etnisk bakgrunn, ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn, ulike familiestrukturer, ulike hobbyer og interesser, ulike meninger og ulike legninger. Tilbyr muslimske og kristne skoler denne sammensetningen? Kan skoler med religiøse fortegn i det hele tatt garantere et reelt mangfold?

Tvilsomt.

warsan.ismail@gmail.com

Lars Gule, Warsan Ismail, Haavar Simon Nilsen og Gro Steinsland skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk