Mandag 7. september 2015
TESKJE: I «Klassen vår» er det som om vi skal fortelles om alt og regissøren ikke stoler på at vi er i stand til å trekke linjene selv. Foto: Stig Håvard Dirdal, Nationaltheatret
Tragedie i breddeformat
«Klassen vår» handler om polakkenes villige bistand under jødeutryddelsen. Men teksten er sterkest når den er ligger nærmest det dokumentariske.

«Klassen vår»

Av Tadeusz Slobodzianek

Oversatt av Agnes Banach

Regi: Oskaras Korsunovas

Scenografi: Gintaras Makarevicius

Komponist: Gintaras Sodeika

Kostyme: Katja Ebbel Fredriksen

Nationaltheatret, 5. september

ANMELDELSE

Da tyskerne inntok den polske byen Jedwabne 24. juni 1941, hadde den en jødisk befolkning på 1600 personer. Bare syv overlevde. Men det skulle ta 60 år før sannheten om hva som skjedde presset seg frem. Det var ikke nazistene, men byens egen befolkning som sto bak slakteriene, halshoggingene og voldtektene som fant sted 10. juli 1941. Det endte med at over tusen jøder ble drevet inn i en låve og brent.

Dette er utgangspunktet for «Klassen vår» av den polske dramatikeren Tadeusz Slobodzianek. Stykket inneholder detaljerte beskrivelser av juli-massakren, basert på øyenvitneskildringer. Her blir de lagt i munnen på karakterer som representerer både ofre og gjerningsmenn, eller passive tilskuere – som kvinnen som forteller at røyken sto som en svart søyle og kunne sees på ti kilometers avstand fra byen.

Flere liknende massakrer fant sted i andre byer i samme område av Polen. Men det foreligger et omfattende materiale om Jebwadne, blant annet fordi det var en rettssak på 1950-tallet hvor de tiltalte var en gruppe på 15 menn, som hadde kommet med tilståelser. Under rettssaken trakk de tilståelsene tilbake fordi de var fremsatt under tortur. Det var disse dokumentene, som historikeren Jan Gross kom over nærmest ved en tilfeldighet, som førte til at han gikk lenger inn i materien og skrev boken «Neighbours» (2001). Det førte til at Polen måtte konfrontere sin egen antisemittisme og ikke skyve hele ansvaret for utryddelsen av de polske jødene på de nazistiske okkupantene. Boken er, ved siden av stoff journalisten Anna Bikonts samlet inn gjennom samtaler med lokalbefolkningen, det viktigste kildematerialet for stykket.

Det bærende grepet til Slobodzianek er å konsentrere historien omkring en skoleklasse, noe som tydeliggjør at grusomhetene skjedde i en landsby hvor katolikker og jøder hadde levd side om side, som naboer, i generasjoner. Klassen består av elever av begge kjønn, og i begynnelsen presenterer de ti elevene seg: «Jeg er Rachelka. Faren min er møller. Jeg vil bli lege», «Wladek. Min far er bonde. Jeg vil bli kusk», «Zygmunt. Far min er murer. Jeg skal bli soldat». Slik danner det seg et bilde av at de som sto ansvarlig for drapene, var «vanlige folk», men også likheten i sosial bakgrunn mellom polakker og jøder.

Stykket består av det som i manus betegnes som 16 «leksjoner»: korte scener som presenterer som en samling eksempler, eller nettopp leksjoner, i hvordan det oppstår et skille mellom «oss» og «dem».

1939 blir et skjebneår. Tyskland invaderte Polen fra vest og Sovjet fra øst. Mange polske jøder sluttet opp om kommunismen. Her blir det illustrert ved at et katolsk menighetshus blir omgjort til filmlokale, «Aurora». Den sovjetiske okkupasjonen fører til at klassens «fire musketerer» organiserer seg i den polsk-katolske motstandsbevegelsen, mens filmelskeren Menachen (Øystein Røger) og Jacub Katz (Emil Johnsen) støtter opp om sovjeterne. Etter krigen skal Menachen blir forhørsleder i den omtalte rettssaken mot sine tidligere klassekamerater. Forhørsmetodene fører til at han senere får valget mellom fengsel og å emigrere til Israel.

Slobodziansek følger «barna» helt opp til begynnelsen av 2000-tallet, da de siste dør. Stykket begrenser seg derfor ikke til å dokumentere det som hendte i 1941 eller opptakten. Det handler også om traumene som både jødene og gjerningsmennene lever med. Ambisjonen er ikke bare å skrive om en faktisk tragedie, men å gi et historisk materiale dikterisk tragedieform.

Utfordringen ved å iscenesette stykket ligger i at «Klassen vår» belyser de historiske hendelsene på individnivå, samtidig som karakterene er i overkant pedagogiske typer. Det gjelder Menachen, men også Abram, som kom seg unna i tid og er rabbiner i New York. Han står hele tiden som en kontrast, samtidig som brevene fra skolekameratene fungerer som bilde på hvordan polakkene har retusjert historien.

Slobodzianek får frem hvor uoversiktelig situasjonene er når man befinner seg «inni historien» og hvor fort de vender. Folk man trodde var venner, er plutselig fiender. Ingjerd Egeberg spiller Rachelka, som overlever, fordi Wladek (Per Egil Aske) gifter seg med henne etter at hun konverterer og skifter navn. Men Rachelka-Marianna må hele tiden leve med at hun egentlig ikke vet hvem han er og egentlig står for. Det vet han ikke selv heller. På Nationaltheatret gjør det bitre ekteskapet og illusjonsløsheten som preger henne på slutten av livet, inntrykk. I forbindelse med andre er det vanskeligere å følge karakterutviklingen, delvis fordi forfatteren har presset så mange enkelthistorier sammen. Den episodiske strukturen i stykket bidrar til at skuespillerne må gå rett inn i situasjoner og gi dekning for en avgrunnsdyp smerte. I teksten pareres det delvis ved at rollefigurene ofte snakker direkte til publikum, mens hendelsene utspiller seg. I Oskaras Korsunovas’ iscenesettelse følger han opp gjennom stilisering, for eksempel ved bruk av dukker,. Men skuespillerne har samtidig en realistisk spillestil, som jeg opplever som problematisk. Det gjelder ikke minst tekstleveringen, som er innlevende og emosjonell. I scener hvor skuespillerne spiller sammen, gir samspillet et feste i en naturlig omgangstone – samtidig som volden og de ekstreme situasjonene blir mer uhyggelige nettopp gjennom den «naturlige» omgangstonen. Da er forestillingen på sitt beste. I de monologiske partiene ville teksten gjort sterkere inntrykk hvis skuespillerne la spillestilen ned.

Scenerommet på Nationaltheatret fremstår som en blanding av klasserom og krigsmonument. Det fører til at man hele tiden minnes om klassefellesskapet, samtidig som skuespillerne agerer foran en mørk og monumental vegg. Det begrensete spillearealet får historien fremstår som noe overindividuelt og absolutt. Regissøren forsterker dette ved å benytte filmprosjeksjoner. Det er mest opplagt når han lar filmprojeksjoner av Stalin i en ramme øverst på scenen gli over i et bilde av Hitler. For meg blir det et overtydelig og et i sammenhengen ikke helt adekvat bilde på at det er «ideologiene som dreper».

Filmprojeksjonene bidrar også til at forestillingen virker overlesset. Det er som om vi skal fortelles om alt – hele tiden – og regissøren ikke stoler på at vi er i stand til å trekke linjene selv. Jeg tror «Klassen vår» ville tjent på at det dokumentariske materialet hadde blitt kontrastert av en lettere og mer antydende spillestil. Men innvendingene mine må ses på bakgrunn av at det halvfiksjonelle gjør det til et krevende stykke. Det er ikke mulig å gå uberørt ut av en forestilling som handler om hva mennesker er i stand til å gjøre og om hvor mye av krigshistorien som fortsatt er ukjent. Det gjør unektelig «Klassen vår» til viktig teater.

tbjorneboe@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2016 kl. 13.42
Mandag 16. april 2018
Svein Tindberg makter å gjøre fire unge menneskers personlige livshistorier til objektivt og gripende teater.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk