Klassekampen.no
Onsdag 26. august 2015
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Hillary Clinton går til krig mot kvartalskapitalismen. Det er inspirerende.
Økonomi til folket

«The Economy, stupid!» skrev Bill Clintons valgkampsjef på en tavle i presidentkampanjens hovedkvarter i 1992. James Carville ville sikre at kampanjen fokuserte på det viktigste: Økonomien. Hillary Clinton følger samme strategi, men fremfor å fokusere på et bredt budskap om vekst og arbeid til alle, er hun overraskende tydelig på hva og hvem hun vil kjempe for. Og ikke minst hva hun vil til livs. «Hillary til krig mot kvartalskapitalismen», var Financial Times’ oppsummering etter et foredrag i New York 13. juli.

Kvartalskapitalisme er et foreløpig lite brukt begrep, men innholdet er kjent for alle som har sett TV-serier som «The Wire» eller «Orange is the New Black». I sistnevnte utsettes transseksuelle Sophia for grov mobbing i fengselet. Ledelsens løsning er å plassere henne i isolat. Det er åpenbart ingen langsiktig løsning, men for ledelsen er det rasjonelt: Det løser problemet her og nå og sparer kostnader i kvartalsregnskapet. Neste kvartal er det kanskje nye eiere, og noen andres problem.

Kvartalskapitalisme referer til et system der ledelsens mål er å levere så høyt overskudd som mulig hvert kvartal, uten å ta nevneverdig hensyn til det neste. Aksjekursen og investorens kortsiktige gevinst er avgjørende. Hilary Clintons forslag er å påvirke investorens incentiver med skattelette for langsiktighet. Hvis investorene eksempelvis velger å investere i seks år framfor to år, vil skatten halveres. I tillegg vil bedrifter få skattelette for opplæring av arbeidstakere og det skal kreves mer ansvarlighet og etterrettelighet fra Wall Street.

Hillary Clintons kampanje sliter, og kritikerne beskylder utspillet for å være et taktisk tilsvar til den radikale motkandidaten Bernie Sanders. Wall Street har gitt massiv økonomisk støtte til Clintons kampanje, og bidrar til usikkerhet om hvor reelle forslagene egentlig er. En mer substansiell kritikk er at incentivordninger og skattelette er for svake virkemidler. Clinton har varslet flere tiltak, og dersom hun mener alvor med å ta et oppgjør med kvartalskapitalismen finnes det flere virkemidler.

Initiativet til en internasjonal Tobin-skatt er et av dem. Det er en liten skatt på finansielle transaksjoner, som vil gjøre det dyrere for kortsiktig finanshandel. I tillegg til økonomiske virkemidler er det avgjørende at myndigheter gis større makt til å overvåke og kontrollere finansmarkedene.

Likevel er det interessant at hun velger økonomisk rettferdighet som en av sine hovedsaker, med tydelig retorikk og konkrete forslag. Clintons utgangspunkt for den økonomiske politikken er at folk jobber hardere enn noen gang, produktiviteten og profitten stiger til himmels, men lønningene følger ikke etter. I valgkampmaterialet er budskapet illustrert ved hjelp av en graf. Den viser hvordan produktiviteten har økt med 240 prosent og lønna 108 prosent, i årene mellom 1950 og 2014.

De mange konkrete forslagene inkluderer blant annet høyere minstelønn, oppfordringer om å la arbeidstakere få del av overskuddet, styrke fagforeningene, flere kvinner i arbeid og bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Økonomisk rettferdighet og kvartalskapitalisme er ikke et tema i den norske lokalvalgkampen. Økende arbeidsløshet har satt arbeid og verdiskaping på dagsorden, og hvis man leser de politiske programmene nøye er det mange forskjellige forslag. Likevel er det nok vanskelig for velgerne å se forskjell på partiene. Budskapet i kortversjonene er ofte svært forenklet, og typisk formulert som: «For Høyre er målet at alle som ønsker å arbeide, skal få anledning til det.»

Lokale saker er avgjørende for mange velgere, men valgkampen er også en forsmak på slaget som skal stå i 2017. Når en amerikansk presidentkandidat tør bruke kapitalismebegrepet og lar en graf med produktivitet illustrere politikken, viser det at det finnes et større rom i debatten om økonomisk politikk.

Norske velgere er høyt utdannede og har evne til kritisk tenkning, og partiene kan bruke mer tid og plass på å forklare forskjellene i den økonomiske politikken. Mange politikere er glimrende formidlere og burde ta sjansen på å ikke bare snakke i overskrifter. Da Bill Clintons rådgiver la til «stupid» i formuleringen om økonomi i presidentvalgkampen i 1992 var det kampanjemedarbeiderne han siktet til – ikke velgerne.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Morten Søberg skriver onsdager i Klassekampen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk