Klassekampen.no
Lørdag 15. august 2015
Hvorfor er det helt utenkelig å leve i en verden uten grenser?
Grenseløs optimisme

Det høres ellevilt ut, og er både politisk korrekt og ukorrekt på en gang, men altså: Hva med en grenseløs verden, dere? La folk vandre som de alltid har gjort. Anse fremmede som en ressurs. Mitt land er ditt land og så videre. Hvis vi på alvor mener at alle mennesker er like mye verdt, er det kanskje på tide å faktisk praktisere det?

En grenseløs verden er helt på kollisjonskurs med innvandringspolitisk konsensus, der alle mer eller mindre synes «streng» er en bra idé, uenigheten går mest på hvem og hvor mange som skal ut, og hvem og hvor mange som skal inn, over nasjonens godt voktede grenser.

Men i møte med en global virkelighet i fullt kaos når det gjelder folk på flukt, kan nye tanker, om ikke annet, inspirere til alternativer og radikale systemendringer på denne eller andre måter. For sånn som ting pågår i verden i dag er ikke til å holde ut.

Millioner av skjebner. Bare i de siste dagene har vi sett absurde bilder av utslitte barn som bæres i land forbi turister som soler seg på greske strender. 2500 flyktninger ble stengt inne på en gloheit fotballstadion på Kos, uten mat, drikke eller skygge. Gravide, barn og gamle besvimte mens politiet sto og så på. Hellas klarer opplagt ikke å ta imot de enorme flyktningstrømmene, det er lett å skjønne. Det som er vanskelig å skjønne er hvorfor resten av Europa ikke hjelper.

Og her: En avvist asylsøker har gått amok på IKEA i Sverige og drepte to, mens unge enslige asylsøkere har gjort opprør på et mottak i Norge. I en desperasjon og i en håpløshet vi alle kan skjønne, bare vi gidder å prøve. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant asylsøkere i Europa. Norge splitter familier og sender ut unger som er født her. Barn og barnebarn av en asylsøker som oppga feil informasjon ved ankomst for et tiår eller to siden kan deporteres. Regelverket er absurd.

Det er desperate tider, men i stedet for å møte dette med desperate tiltak som kan hjelpe de hjelpeløse, bruker EU i stedet nesten 1000 millioner kroner i året på grensekontroll som skal stenge folk ute. Tenk om Europa i stedet kunne bruke slike summer på å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Tenk om vi tenker helt feil om folk som vandrer? Tenk om innvandrere primært er ressurser, fremfor en byrde? I dagens klima er slike tanker som en sang om bakvendtland. Men i prosjektet Open Borders: The Case argumenterer en rekke økonomer sterkt for at det er dette som faktisk er realiteten. Sjekk nettsiden, for enig eller ikke, den gjør i alle fall sinnet lysere og utfordrer noen vedtatte sannheter vi alle bærer rundt innvandring som skummelt.

Bakgrunnen for å tenke grenseløst, argumenterer Open Borders, er at ideen om at å nekte folk å reise hvor de vil bryter med en grunnleggende menneskerett, selvbestemmelse. Med andre ord, å ikke la folk bli ofre for en «geografisk rulett», men i stedet bli aktører i eget liv. At det å redde folk på flukt fra krig eller sult ikke handler om sted, men om mennesker. Da er det vel det samme hvor vi hjelper dem, bare vi gjør det?

Folk er i bevegelse verden over, men systemet er det motsatte: Frosset fast. Det går jo ikke lenger.

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satte slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett ville utgjøre. Men usikkerhet rundt hva som vil skje med store endringer må ikke hindre oss i å gjøre det som er riktig. Kanskje det riktige er å si velkommen inn, overalt, til alle?

Jeg tenker rett som det er at skremmebildet som skapes rundt farene ved innvandring er mye skumlere enn hva ideen om åpne grenser kan være.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 18. august 2015 kl. 10.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk