Onsdag 5. august 2015
Politikk uten Gud: Michel Houellebecqs roman viser tydelig hvor farlig det er når religionen får en stadig viktigere rolle i det politiske liv, mener SV-nestleder Bård Vegar Solhjell. Foto: Siv Dolmen
«Underkastelse» skildrer først og fremst religionenes tilbakekomst, mener Bård Vegar Solhjell:
Farvel, sekularisme?
Michel Houellebecqs siste roman inspirerer Bård Vegar Solhjell til å kjempe enda mer for politikken som en sekulær arena.

– Det er en strålende roman. Provokativ, men gjenkjennelig, sier SVs Bård Vegar Solhjell, som har brukt de siste dagene av sommerferien på å lese Michel Houellebecqs siste roman «Underkastelse».

I boka går et demokratisk, alliansebyggende muslimsk parti ved navn Muslimsk Brorskap av med seieren i presidentvalget i Frankrike i 2022.

I helga utkom Houellebecqs roman på norsk, i Tom Lotheringtons oversettelse. Siden «Underkastelse» ble utgitt i Frankrike, samme dag som terrorangrepet mot Charlie Hebdo i Paris 7. januar i år, har boka blitt intenst debattert over hele Europa. Er romanen en intelligent framtidssatire som først og fremst rammer en akademisk, opportunistisk samfunnselite, eller gir den først og fremst næring til konspiratoriske Eurabia­teorier?

Fakta

«Underkastelse»:

• I helga kom Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» ut på norsk. I boka skildrer Houellebecq en islamistisk presidentkandidats demokratiske vei til makten i Frankrike i 2022.

• Klassekampen startet lørdag en artikkelserie om hva slags samfunnskritikk den kontroversielle romanen egentlig rommer. Lørdag sa idéhistoriker Kjetil Jakobsen at kritikken i Houellebecqs roman retter seg mot elitene i Frankrike og traumene etter sekstiåtteroppgjøret, ikke mot islam.

• Mandag hevdet Asle Toje at Houellebecq viser hvordan islam ikke lar seg blande med vestlige verdier.

• I dag sier Bård Vegar Solhjell at romanen blir en påminnelse om at vestlige verdier virkelig er verdt å kjempe for.

En farlig utvikling

Houellebecq sier selv at han skildrer et Europa som har begått selvmord, og der islam blir en paradoksal løsning på en allerede utviklet sivilisasjonskrise. For Bård Vegar Solhjell, som er stortingsrepresentant for SV, treffer romanen først og fremst i skildringen av et samfunn der religionen vinner fram og spiller en stadig mer framtredende rolle, også i politikken.

– Det jeg opplever at romanen beskriver, er en slags religionens tilbakekomst, der det viser seg at europeiske eliter og sentrumskrefter lett er i stand til å samarbeide med et moderat islam. Fra mitt ståsted er dette en utvikling det er ekstremt viktig å advare mot.

– Hvorfor det?

– Fordi hele opplysnings­tradisjonen representerer det viktigste framskrittet Vesten har gjort noensinne – den har erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på i vår tid. Men selv om vi har gjort store framskritt, er det sterke krefter i dag som vil gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom. For meg representerer dette et av de farligste trekkene ved vår tid.

Kristne partiledere

Den kløktige, retorisk sterke og karismatiske presidentkandidaten som vinner valget i Houellebecqs roman, Mohammad Ben Abbes, kaster ikke bort tida etter at han er blitt president. Etter forbløffende kort tid er de fleste kvinnene ute av arbeidslivet, som følge av en kraftig økt barnetrygd. Det viser seg også at utdanningssektoren ligger Abbes’ politiske hjerte nær. Snart er eliteuniversitetet Sorbonne islamisert, og helt og holdent overtatt av muslimske lærerkrefter.

Politikken romanens president fører, tar utgangspunkt i et politisk islam. Men noe av det fascinerende med romanen, er at alle prosesser er demokratiske og skjer gjennom samarbeid og forhandlinger med etablerte sentrumspartier, sier Solhjell. Han mener det er et tankekors at religionen synes å spille en stadig viktigere rolle også for norske partiledere.

– Det er blitt litt moderne, det å vise stor forståelse for at religion er viktig. Nå står for eksempel nær sagt alle partilederne i de tradisjonelle partiene fram som troende kristne. Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.

– Veldig mange understreker, som deg, at romanen ikke er islamofob. Men er du ikke med på at romanen likevel formulerer en underliggende, indirekte, men likevel temmelig skarp islamkritikk?

– Jeg er enig i at boka inneholder religionskritikk, og islamkritikk, men ingen islamofobi. Det jeg synes blir feil, som først og fremst oppstår i noen lesninger av boka, er at den blir tolket som en slags idé om at religionen er i ferd med å overta kontinentet. Jeg leser ikke romanen som islams overtakelse av Europa.

Opplysningstidas ende

For Houellebecq blir islam i stedet et svar på flere strømninger i samtida, sier Solhjell.

– Islam blir både et svar på religiøse strømninger som igjen gjør seg gjeldende i vår samtid, enten det er islam, kristendom eller nyreligiøsitet, og på et Europa i fritt fall, med skyhøy arbeidsledighet og der vi har vendt oss til massefattigdom og store sosiale problemer. For Houellebecq blir islam et farvel med den sekulære opplysningstida.

I romanen står det franske, politiske establishmentet overfor et vanskelig valg når det i presidentvalgets andre omgang må velge mellom en høyreekstrem, fascistoid politiker av typen Le Pen, og en moderat muslimsk politiker, som blant annet ønsker å islamisere utdanningsinstitusjoner. Det franske Sosialistpartiet lar, i likhet med Sarkozys UMP, valget falle på Abbes.

– Er Houellebecq inne på noe?

– I et sentralt parti i romanen, skriver Houellebecq om venstresidas forhold til Abbes: «Fjetret av sin grunnleggende antirasisme, var venstresida ute av stand til å bekjempe ham, til å benevne ham». Dette føler jeg er ganske viktig. Vi har å gjøre med et sett med verdier som for meg er like utenkelige å støtte som verdiene fra gammeldags, tradisjonell kristendom – som blant annet har holdt kvinner og homofile nede i vår nære fortid, sier Solhjell.

– Men det er høyresida som i dag klarer å bekjempe de konservative kreftene i islam, ikke venstresida. Med kristendommen var det motsatt.

Her beskriver Houellebecq noe av nøkkelen i dagens politiske liv, mener Solhjell.

– Det er dette som virkelig gjør boka interessant: Selvsagt er mye av dette rein satire, men han er inne på noe. For meg blir dette en påminnelse om at sekulære verdier virkelig er verdt å kjempe for.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Lørdag 18. august 2018
Den har vært omtalt som verdens beste samling av nordisk modernisme. Men hva skjuler seg egentlig i kunstsamlingen til Nicolai Tangen?
Fredag 17. august 2018
Flere forskere mener pressen har spekulert for mye i Sandberg-saken. – Spekulasjoner hører hjemme i private samtaler, sier Elisabeth Eide.
Torsdag 16. august 2018
Mari Skurdal er ansatt som Klassekampens nye ansvarlige redaktør. Hun varsler at hun vil løfte utenriks- og kommentar­stoffet i avisa.
Onsdag 15. august 2018
God kjønnsbalanse til tross: Menn diskuterer teknologi og økonomi, mens kvinner diskuterer omsorg, abortlov og metoo under Arendalsuka.
Tirsdag 14. august 2018
Arendalsuka gjenskaper forskjellene i det norske lobby-systemet, ifølge en ny rapport.
Mandag 13. august 2018
Dansk Folkeparti har lansert en egen nettavis. Frp sier de ville gjort det samme om de hadde ressursene.
Lørdag 11. august 2018
På ett år har seks ansatte ved norske kunstutdanninger mistet jobben eller sagt opp etter varsler om seksuell trakassering. Er kunstskolene verst i klassen?
Fredag 10. august 2018
– Pengemakten må ikke få skyve maktbalansen i samfunnet, advarer Martin Kolberg (Ap). Han frykter at høyresida er i ferd med å vinne kampen om tankene.
Torsdag 9. august 2018
Vektere leid inn til Øyafestivalen har skift på opptil 13 timer flere dager i strekk.
Onsdag 8. august 2018
Tenketanker får mye pressedekning, men blir knapt nevnt på Stortinget. – De rører sjelden ved den politiske virkeligheten, hevder Torgeir Knag Fylkesnes (SV).

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk