Onsdag 5. august 2015
Politikk uten Gud: Michel Houellebecqs roman viser tydelig hvor farlig det er når religionen får en stadig viktigere rolle i det politiske liv, mener SV-nestleder Bård Vegar Solhjell. Foto: Siv Dolmen
«Underkastelse» skildrer først og fremst religionenes tilbakekomst, mener Bård Vegar Solhjell:
Farvel, sekularisme?
Michel Houellebecqs siste roman inspirerer Bård Vegar Solhjell til å kjempe enda mer for politikken som en sekulær arena.

– Det er en strålende roman. Provokativ, men gjenkjennelig, sier SVs Bård Vegar Solhjell, som har brukt de siste dagene av sommerferien på å lese Michel Houellebecqs siste roman «Underkastelse».

I boka går et demokratisk, alliansebyggende muslimsk parti ved navn Muslimsk Brorskap av med seieren i presidentvalget i Frankrike i 2022.

I helga utkom Houellebecqs roman på norsk, i Tom Lotheringtons oversettelse. Siden «Underkastelse» ble utgitt i Frankrike, samme dag som terrorangrepet mot Charlie Hebdo i Paris 7. januar i år, har boka blitt intenst debattert over hele Europa. Er romanen en intelligent framtidssatire som først og fremst rammer en akademisk, opportunistisk samfunnselite, eller gir den først og fremst næring til konspiratoriske Eurabia­teorier?

Fakta

«Underkastelse»:

• I helga kom Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» ut på norsk. I boka skildrer Houellebecq en islamistisk presidentkandidats demokratiske vei til makten i Frankrike i 2022.

• Klassekampen startet lørdag en artikkelserie om hva slags samfunnskritikk den kontroversielle romanen egentlig rommer. Lørdag sa idéhistoriker Kjetil Jakobsen at kritikken i Houellebecqs roman retter seg mot elitene i Frankrike og traumene etter sekstiåtteroppgjøret, ikke mot islam.

• Mandag hevdet Asle Toje at Houellebecq viser hvordan islam ikke lar seg blande med vestlige verdier.

• I dag sier Bård Vegar Solhjell at romanen blir en påminnelse om at vestlige verdier virkelig er verdt å kjempe for.

En farlig utvikling

Houellebecq sier selv at han skildrer et Europa som har begått selvmord, og der islam blir en paradoksal løsning på en allerede utviklet sivilisasjonskrise. For Bård Vegar Solhjell, som er stortingsrepresentant for SV, treffer romanen først og fremst i skildringen av et samfunn der religionen vinner fram og spiller en stadig mer framtredende rolle, også i politikken.

– Det jeg opplever at romanen beskriver, er en slags religionens tilbakekomst, der det viser seg at europeiske eliter og sentrumskrefter lett er i stand til å samarbeide med et moderat islam. Fra mitt ståsted er dette en utvikling det er ekstremt viktig å advare mot.

– Hvorfor det?

– Fordi hele opplysnings­tradisjonen representerer det viktigste framskrittet Vesten har gjort noensinne – den har erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på i vår tid. Men selv om vi har gjort store framskritt, er det sterke krefter i dag som vil gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom. For meg representerer dette et av de farligste trekkene ved vår tid.

Kristne partiledere

Den kløktige, retorisk sterke og karismatiske presidentkandidaten som vinner valget i Houellebecqs roman, Mohammad Ben Abbes, kaster ikke bort tida etter at han er blitt president. Etter forbløffende kort tid er de fleste kvinnene ute av arbeidslivet, som følge av en kraftig økt barnetrygd. Det viser seg også at utdanningssektoren ligger Abbes’ politiske hjerte nær. Snart er eliteuniversitetet Sorbonne islamisert, og helt og holdent overtatt av muslimske lærerkrefter.

Politikken romanens president fører, tar utgangspunkt i et politisk islam. Men noe av det fascinerende med romanen, er at alle prosesser er demokratiske og skjer gjennom samarbeid og forhandlinger med etablerte sentrumspartier, sier Solhjell. Han mener det er et tankekors at religionen synes å spille en stadig viktigere rolle også for norske partiledere.

– Det er blitt litt moderne, det å vise stor forståelse for at religion er viktig. Nå står for eksempel nær sagt alle partilederne i de tradisjonelle partiene fram som troende kristne. Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.

– Veldig mange understreker, som deg, at romanen ikke er islamofob. Men er du ikke med på at romanen likevel formulerer en underliggende, indirekte, men likevel temmelig skarp islamkritikk?

– Jeg er enig i at boka inneholder religionskritikk, og islamkritikk, men ingen islamofobi. Det jeg synes blir feil, som først og fremst oppstår i noen lesninger av boka, er at den blir tolket som en slags idé om at religionen er i ferd med å overta kontinentet. Jeg leser ikke romanen som islams overtakelse av Europa.

Opplysningstidas ende

For Houellebecq blir islam i stedet et svar på flere strømninger i samtida, sier Solhjell.

– Islam blir både et svar på religiøse strømninger som igjen gjør seg gjeldende i vår samtid, enten det er islam, kristendom eller nyreligiøsitet, og på et Europa i fritt fall, med skyhøy arbeidsledighet og der vi har vendt oss til massefattigdom og store sosiale problemer. For Houellebecq blir islam et farvel med den sekulære opplysningstida.

I romanen står det franske, politiske establishmentet overfor et vanskelig valg når det i presidentvalgets andre omgang må velge mellom en høyreekstrem, fascistoid politiker av typen Le Pen, og en moderat muslimsk politiker, som blant annet ønsker å islamisere utdanningsinstitusjoner. Det franske Sosialistpartiet lar, i likhet med Sarkozys UMP, valget falle på Abbes.

– Er Houellebecq inne på noe?

– I et sentralt parti i romanen, skriver Houellebecq om venstresidas forhold til Abbes: «Fjetret av sin grunnleggende antirasisme, var venstresida ute av stand til å bekjempe ham, til å benevne ham». Dette føler jeg er ganske viktig. Vi har å gjøre med et sett med verdier som for meg er like utenkelige å støtte som verdiene fra gammeldags, tradisjonell kristendom – som blant annet har holdt kvinner og homofile nede i vår nære fortid, sier Solhjell.

– Men det er høyresida som i dag klarer å bekjempe de konservative kreftene i islam, ikke venstresida. Med kristendommen var det motsatt.

Her beskriver Houellebecq noe av nøkkelen i dagens politiske liv, mener Solhjell.

– Det er dette som virkelig gjør boka interessant: Selvsagt er mye av dette rein satire, men han er inne på noe. For meg blir dette en påminnelse om at sekulære verdier virkelig er verdt å kjempe for.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Tirsdag 17. oktober 2017
Mens den ene søndagsavisa etter den andre er blitt lagt ned, har Bergens­avisen gitt søndagsavisa et nytt liv i digitalt format. Dermed har avisa også blitt årets pressestøttevinner.
Mandag 16. oktober 2017
– All skriveteknikk handlar om å få lesaren til å sjå verda, seier Finn Iunker. Han er ute med boka «Stemmer fra Israel».
Lørdag 14. oktober 2017
I regjeringens budsjettforslag får ikke kunstnerorganisasjonene oppnevne komiteene som deler ut kunstner­stipend. – Krakelering av makts­predningen, mener Hilde Tørdal i Norske billedkunstnere.
Fredag 13. oktober 2017
Regjeringen vil kutte hardt i presse­støtten til de største mottakerne, som Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen. Men KrF i sin nye vippeposisjon på Stortinget kan sette foten ned.
Torsdag 12. oktober 2017
Even Tømte mistet jobben etter fire år som «fastlanser» i Bistandsaktuelt. – Vi ble stadig minnet på at vi var annenrangs medlemmer av redaksjonen, sier Tømte.
Onsdag 11. oktober 2017
Det er to år til Norge skal være hovedland under Frankfurt-messa, men norske agenter merker allerede «Frankfurt-effekten». – Det gir oss et momentum, sier Gina Winje.
Tirsdag 10. oktober 2017
Bistandsaktuelt tilbyr frilansjournalister fast kontrakt på 1200 timer i året, med krav om å gå i turnusarbeid og delta på redaksjonsmøter. Norsk Journalistlag er kritisk til avtalen.
Mandag 9. oktober 2017
– Han traff nok en nerve i befolkningen, sier historiker Mona Ringvej. Hun er med på å markere Marcus Thrane-dagene denne uka.
Lørdag 7. oktober 2017
Litteraturhuset i Oslo har gjort forfattersamtalen til en publikums­vinner – og til en kjærkommen bi­inntekt for forfatterne selv.
Fredag 6. oktober 2017
Kazuo Ishiguro er en subtil og ordknapp stilist, sier forfatter Jonny Halberg. Men ­holder han nobelprisnivå?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk