Klassekampen.no
Tirsdag 28. juli 2015
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
For å komme ut av dagens identitetskrise, må muslimer avklare hvilken rolle shariaen skal ha i samfunnet, skriver Warsan Ismail.
Den gjenstridige moralloven

Den islamske moralloven, shariaen, diskuterer og rettleder muslimen i enhver situasjon som kan oppstå gjennom et langt liv. Moral­lovens formål ble formulert av den persiske teologen Al-Ghazali (f. 1111). Lovens hensikt, skrev han, var å bevare og beskytte troen, livet, herkomsten, intellektet og eiendommen. Alle islamske læresetninger skal, i teorien, kunne plasseres under én eller flere av Al-Ghazalis fem kategorier.

Moralloven er ingen konkret lovbok, den er muslimenes kollektive forsøk på å definere rett og galt, for slik å leve og dele et liv som er i samsvar med shariaens formål. Er det da rett eller i tråd med morallovens hensikt å undertrykke kvinner, amputere, henrette, forfølge homofile, fritenkere og religiøse minoriteter?

Når de religiøse lovene i dag volder smerte og fortvilelse, er det tydelig at formål og resultat har skilt lag. Den muslimske verden, ummaen, gjennomgår en identitets­krise. Hva vil det si å være en god muslim? Hva vil det si å leve i et godt muslimsk samfunn?

Krisen skyldes ikke alene shariaens brutale ansikt utad, slik vi møter den i dag med nyhetsoppslag om dødsdømte homofile og piskede dissidenter. Krisen skyldes også konfrontasjoner i vestlige land der muslimer er i minoritet. Plutselig befinner muslimen seg i en situasjon der hun må definere og forsvare en morallov hun har tatt for gitt. Det er åpenbart at den store meta-debatten om shariaen mangler og er sårt savnet blant muslimer i og utenfor muslimske land.

Dette er ikke første gangen den muslimske verden gjennomgår en identitetskrise. Den europeiske imperialismen oppløste et system som hadde vært konstant siden profeten Muhammads død. Den muslimske verden bestod av en rekke dynastier som eksisterte parallelt eller avløste hverandre i blodige slag. Selv om dynastiet til abbasidene og mamelukkene (750–1517) var annerledes enn umayyadene (651–750) før dem og det osmanske riket etter dem (1299–1923), var hverdagen til den enkelte muslim grovt sett den samme.

Riket ble styrt av en kalif som satt i et fjernt palass, omringet av rådgivere. Han utnevnte en guvernør som var hans stedfortreder i distriktene og en dommer, qadi, som løste disputter i lokalsamfunnet. Dommeren hentet sitt mandat fra kalifen, men sine juridiske begrunnelser fra muftiene, de muslimske juristene. Muftiene stod i teorien utenfor det politiske spillet og sikret fra sin posisjon som uavhengige rettsgivere at alle, både kalif og krovert, var like for loven.

Det er klart det ikke alltid fungerte slik. I de 1300 årene før det sekulære rettssystemet ble innført, i de tretten århundrene der ni dynastier kjempet om og vekslet på å ha makt over muslimske territorier, ble dette systemet forandret og misbrukt. Ledende klassiske jurister ble fengslet, torturert og drept for oppvigleri. Andre løp herskerens ærend og ga religiøst forsvar for fengsling, tortur og drap. Den lange rettssaken og senere dødsdommen mot den persiske mystikeren Mansur Al-Hallaj (f. 858), han som vandret i Bagdads gater og erklærte at han var Gud, er et eksempel på muslimske jurister som egenhendig drev fram rettsforfølgelser mot fri­tenkere. Ikke ulikt dagens blasfemilover i en rekke muslimske land.

Likevel er det tydelig at det osmanske rikets fall, det siste muslimske kalifatet, og kolonienes oppløsning på 1900-tallet innebar en radikal omveltning i den muslimske verden. Plutselig stod muslimene uten en kalif, men med en moderne stat.

Ikke alle kledde seg i sort og sørget over tapet. Den pakistanske filosofen Allama Iqbal (f. 1877) skrev at det republikanske styresettet er i overensstemmelse med islams ånd og nødvendig med hensyn til de nye kreftene som er satt fri i den islamske verden.

Disse nye kreftene var ideen om et folkestyre, en idé nasjonsbyggerne som frigjorde de kolonialiserte araberne, afrikanerne og pakistanerne omfavnet. Den moderne staten ble sentralisert og byråkratisert, men hva skjedde med shariaen?

Før den moderne nasjonalstaten rådførte dommeren seg med den islamske juristen i møte med et etisk problem. Juristen gjennomgikk den tilgjengelige litteraturen og landet på en konklusjon etter sitt eget resonnement. Resonnementet ble formulert som en fatwa. En slik fatwa var altså subjektiv, og dermed kunne én islamsk jurist være uenig med en annen.

Rigiditeten som tilskrives islamsk lov er usann, skriver religionsviteren Wael B. Hallaq i «An Introduction To Islamic Law» (2009). Den islamske loven kjennetegnes av et juridisk mangfold som i flere århundrer har gitt shariaen to viktige egenskaper, nemlig fleksibilitet og tilpasningsdyktighet. Nettopp fordi juristene og teologene mente forskjellig, var det enkelt for muslimen å ta til seg det religiøse synet som best passet hennes situasjon.

Med unntak for noen få utvetydige læresetninger i islam, er det meste av den islamske loven basert på sannsynligheter: Hva er mest sannsynlig riktig i akkurat denne situasjonen?

Hallaq mener at rigiditeten og den medfølgende brutaliteten vi i dag forbinder med islamsk lov skyldes integreringen av shariaen i de muslimske landenes grunn­lover. I det øyeblikket den islamske moralloven ble gjenstand for et stramt språk og forsøkt begrenset mellom to permer, mistet den også sine nyanser og stivnet. I muslimske land i dag ser vi for eksempel strenge, uangripelige blasfemilover og tydelige begrensninger på kvinnens rett til skilsmisse. Ifølge Hallaq hadde løsningene på slike religiøse spørsmål ikke vært like åpenbare i det førmoderne muslimske samfunnet.

Den sudanske tenkeren Abdullahi An-Na’im mener at det er urealistisk å gå tilbake til tilstanden før nasjonalstaten. Det er umulig for en stat å ta hensyn til alle mulige fortolkningstradisjoner når staten utformer lovverk, hevder han. Det juridiske mangfoldet som historisk har eksistert, var tilpasset et fragmentert rike, mens en lov i en sentralisert stat må gjelde alle borgere. Etter hans syn må shariaen ekskluderes fullstendig fra lovverket.

Men sekularisme, forstått som separasjon av kirke og stat, er ikke en populær idé i den muslimske verden. Sekularismen var koloniherrenes prosjekt. Da europeerne oppløste det tradisjonelle, trosbaserte styresettet i koloniene innførte de lovverk etter modell fra sine hjemland. Senere ble sekularismen, i varierende grad, innført av moderne arabiske, persiske og tyrkiske nasjonsbyggere. De vestlig utdannede statslederne og ideologene – nasjonsbyggerne – var menn som tilhørte en isolert, elitistisk overklasse, og de importerte ikke alle idealene fra den europeiske opplysningstiden. Ideen om et brorskap ble propagert av de arabiske nasjonalistene som styrte i Egypt, Syria og Irak, men likheten og friheten ble feid under teppet.

Muslimers motstand mot sekulariseringen står særlig sterkt i arbeiderklassen og middelklassen. Den moderne nasjonalstaten har sviktet muslimen, og sviktet har muslimen søkt religionen. Dette har gitt næring til de raskt voksende islamistiske bevegelsene i den muslimske verden i dag. Støtten til det religiøse styret er overveldende. Ifølge forskningssenteret Pew ønsker majoriteten i land som Marokko, Jordan, Irak, Pakistan og Egypt å innføre shariaen som den offisielle lovgivningen. Islamister fra Egypt til Malaysia via Tyrkia lover muslimen sosial orden og frihet fra vilkårlig maktovergrep, i tillegg til det sivilsamfunnet myndigheten hverken greier å skape eller bevare.

Men hvordan vil islamister innføre en autentisk islamsk stat, i hvert fall mer autentisk enn den de kritiserer, uten å gjenskape et system der de religiøse lovene knebler og kveler både den tradisjonelle og den sekulære loven?

Det er det ingen som vet. Fraværet av svar kan skyldes at spørsmålet hviler på feilaktige premisser, som at det er mulig å gjenskape, eller snarere, skape en autentisk islamsk stat.

Kanskje spørsmålet i stedet burde være: Hvilken politisk styringsform vil best ivareta muslimenes religiøse interesser? Sekularismen, hevder aktivisten og akademikeren Abou El Fadl, er nødvendig for å hindre hegemoniet til dem som hevder å tale for Gud. Religionen trives utenfor maktens korridorer og frigjort fra dem som ønsker å bruke Gud for å fremme sine verdslige ambisjoner.

For å overbevise et par millioner muslimer om sekularisme som en forutsetning for den gode trosutøvelsen, må debatten om sekularisme ta på alvor muslimenes bekymringer. Innebærer sekularisme marginalisering av troen, eller verre, slik den innflytelsesrike predikanten Yusuf al-Qaradawi hevder, ren fornektelse av troen?

Den algeriske filosofen Mohamed Arkoun gjør et hederlig forsøk. Han skiller mellom positiv moderat sekularisme og negativ ekstrem sekularisme. Den moderate, positive sekularismen er den som skiller de religiøse institusjonene fra staten, men som ikke nekter religionen et rom i samfunnslivet.

Shariaen har vært tilpasningsdyktig i fjorten århundrer, islam vil unektelig tilpasse seg og blomstre i Arkouns samfunn også.

warsan.ismail@gmail.com

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk