Klassekampen.no
Onsdag 15. juli 2015
Debatten om innvandring har blitt altfor polarisert.
Skyttergravskrigen

Denne måneden markerer tiårsjubileet for ferdigstillingen av min actionfilm om oppveksten til norsk pakistanske gangstere: «Izzat». Handlingen forteller om Wasim som blir misforstått av alle; faren, eldre norske gutter på skolen, læreren og rektor, og til slutt koranlæreren i Pakistan (hvor han blir sendt som straff for å ha skulket skolen i Norge). Men én person tok vare på ham – gjeng­lederen Saddiq, som ga ham jobber og behandlet ham med respekt.

En kommentator beskrev filmen som at «den langt ifra kan sies å gi et representativt bilde av flertallet av mennesker med pakistansk opprinnelse i Norge. Det er en film som sikkert gjenspeiler noe av det dystre undergrunnslivet i Oslo. Hvilket, heldigvis, er noe helt annet enn å skildre pakistansk kultur og dagligliv.» I dag er de det færreste som kritiserer «Izzat», mens mine andre filmer og serier blir kritisert én etter én for å være for kritiske.

Integreringskulturen har så lenge jeg kan huske vært plaget av et «for/imot»-dilemma. De som er for innvandring, mener innvandrerne er så skjøre at man alltid må vurdere om en kommentar, bok, film eller annet uttrykk vil skade deres omdømme «generelt» før man publiserer. De som er imot innvandring, mener alt som beskriver innvandrere må inneholde så sterk kritikk som mulig. Det er en polarisert debatt. Etter terrorkrigens inntreden har ikke dette blitt mindre tydelig.

Hva om en flyktning egentlig er en terrorist for IS? Hva om et barn sendes til krig fordi de desperate foreldrene løy om sitt statsborgerskap da de kom til landet? Hva om en ung mann uten tilhørighet blir så sint på innvandrere at han tar våpenet fatt og skyter alle som rører seg? Hva om en ung mann uten tilhørighet blir så sint på Assad i Syria at han reiser ned for skyte der nede? Hvem har rett i debatten som raser mellom skyttergravene? Vinner noen egentlig noe land, eller står vi på stedet hvil?

Den forrige rødgrønne regjeringen hadde sine svin på skogen da det gjaldt utsendelse av mindreårige asylsøkerbarn. Statsminister Solberg og hennes justisminister Amundsen var så enige i politikken at de insisterte på å ekspedere barna ut enda raskere. Til tross for offentlige forsikringer om at alt var under kontroll har kritikken av praksisen ført til at den første familien fikk beskjed om at de får komme tilbake til Norge denne uken. Slik fungerer polariseringen i praksis.

Jeg mener at begge sider tar feil. Eller begge har rett. Innvandringsdebatten vil aldri komme noe sted om den forblir så polarisert. Mennesker kan ikke dømmes (eller hylles) basert på sine tanker eller ideer. Folk må få straff eller medaljer for sine handlinger. Og med handlinger inkluderer jeg norske myndigheters handlinger, eller mangel på sådanne.

Ni år etter «Izzat» laget jeg «Haram» (2014) som handler om hevn og skam. Men det er mine dokumentarfilmer som har laget de største overskriftene det siste året. Brennpunkt-dokumentaren «Frivillig tvang» utløste et ras av kritikk av typen «denne filmen representerer ikke alle norskpakistanere», mens min ennå uferdige film om Ubaydullah Hussain har blitt raidet av PST som har tatt beslag i deler av opptakene.

Er det noe jeg har lært om prosessene, er det at mange innvandrerungdommer fremdeles mangler tilhørighet i Norge, og at den polariserte stillingskrigen ikke har endret seg. Det er bare reaksjonene som har blitt sterkere. Det lover ikke bra.

ulrikimtiaz@gmail.com

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk