Lørdag 20. juni 2015
Tar tåkefyrstene: Linn Herning vil lette skylaget i debatten om konkurranseutsetting. Foto: Tom Henning Bratlie
Oles pengar
Tåkelegging: Viktig om konkurranseutsetting av velferdsstaten.

Anmeldelse

I dokumentaren «Världens bästa skitskola» fra 2011, blir en lokalpolitiker i Kungsbacka intervjuet om problemene i kommunens offentlige skoler. For å forbedre disse, hadde politikeren foreslått et beløp på 44 millioner svenske kroner. Det var tilfeldigvis samme beløp som politikerens partifelle, Ole Salsten, hadde tjent på to års privatskoledrift, etter at Kungsbacka satte deler av skoledriften ut på anbud noen år tidligere.

«Ja, men det är nog inte riktigt dom samma pengarna, ser du,» sier politikeren til intervjueren, som svarer:

«Nej, det är Oles pengar.»

Lokalpolitikeren gir inntrykk av å ikke ha reflektert særlig over hvordan pengene gikk fra å være fellesskapets penger til å bli «Oles pengar». Linn Hernings glimrende nye bok «Velferdsprofitørene» viser hvordan konkurranseutsetting av offentlig tjenester fører til omfordeling av ressurser fra fellesskapet til private bankkontoer.

Debatten om konkurranseutsetting handler ofte om «kvalitet» og «valgfrihet» heller enn denne enkle, lett oppsummerbare realiteten. Hernings bok viser tydelig hvordan velferdsprofitørene selv har rigget debatten. Interesseorganisasjoner som NHO Service og Private barnehagers landsforbund (PBL) har drevet et målrettet arbeid for å skjule realitetene og undergrave demokratisk debatt. I tillegg til hårreisende fakta om millionbeløpene velferdsprofitørene har tjent og hvordan de har gjort det, er bokas analyse av tåkeleggingsarbeidet det kanskje aller mest oppsiktsvekkende.

Hernings siterer Civita-leder Kristin Clemet på at noe av det viktigste i politisk debatt er å oppnå problemformuleringsprivilegiet. Klarer man å selge en fortelling om hva problemet er, blir det enklere å presentere troverdige løsninger. Dette er historien om nyliberalismens inntog i Norge og privatiseringen av velferdsstaten. Høyresida har definert problemene, venstresida har diltet etter. Civita er én av over 400 nyliberale tenketanker i over 80 land som har oppnådd problemformuleringsprivilegiet i politisk debatt over hele verden de siste tjue årene. Tenketankene springer ut av The Mont Pèlerin Society, en organisasjon som siden 1947 har jobbet mot kollektiv samhandling og velferdsstatene. At private selskaper med fjollete gresk- og latinklingende navn driver stadig flere norske barnehager, sykehjem og skoler er delvis et resultat av deres langsiktige arbeid.

«Lykke til, men Øst-Tyskland er faktisk nedlagt,» sa Frp-politiker og barnehageeier Henning Holstad da Bondeviks sentrumsregjering i 2000 ville begrense de kommersielle barnehagenes tilgang til offentlige midler. Senere ble dette gitt opp av den rødgrønne regjeringa.

Det offentlige Norge forvalter enorme pengesummer på vegne av oss alle. Man trenger ikke å være «venstreekstremist», som PBL og NHO nylig beskyldte Herning for å være, for å se at det er store penger å tjene for private selskaper om disse summene brukes på å kjøpe tjenester i et marked, istedenfor at det offentlige organiserer dem selv. Slik har vi havnet i den paradoksale situasjonen at kapitalister nå tjener millioner på den samme staten de ellers ynder å hevde at bare «blander seg inn» og bør «holde seg unna økonomien».

Men ethvert marked trenger en stat for å fungere, og nå er også staten i ferd med å bli til et marked. Skillet mellom stat og marked er langt ifra så tydelig som det ofte hevdes, og til tross for alt tåkeprat om «frie markeder» og «statlig inngripen» har nyliberalisme alltid handlet om å bruke staten aktivt for å spre markeder til alle sfærer av det moderne sosiale liv.

Så vidt meg bekjent tjener ikke Kristin Clemet personlig på konkurranseutsetting av velferdstjenester, og det er naturlig å anta at både hun og andre høyresideaktivister selv tror på at samfunnet blir bedre bare markedsmekanismer får virke overalt. Det er imidlertid lettere å tro på slike fortellinger når man selv blir søkkrik av dem, noe de idealistiske «gründerne» bak NHO og PBLs mange medlemsbedrifter er et godt eksempel på. Civita er heller ikke akkurat finansiert av norske hjelpepleiere.

Dét er imidlertid For Velferdsstaten, som Linn Herning er nestleder i, en miniorganisasjon med fire ansatte som finansieres av ulike norske fagforeninger. Herning er langt ifra nøytral i sine beskrivelser, og omtaler blant annet velferdsprofitørenes virksomhet som «parasittisk». Det er imidlertid til å forstå, når man leser om summene som overføres fra det offentlige hvert år og om desinformasjonsstrategiene som gjennomføres for å slippe unna med det. Det er lite annet enn skandaløst at konkurranseutsettingen av den norske velferdsstaten har fått passere nærmest uhindret gjennom demokratisk valgte forsamlinger i både hovedstad og distrikter.

Like skandaløst er det at vi må lene oss på én enkeltaktivist for å få noe som minner om et helhetlig bilde av hva som faktisk foregår. Faktaene Herning har samlet inn er mange og sjokkerende, men stadig kommer man til et punkt hvor det er umulig for en liten organisasjon å kartlegge pengestrømmene i velferdsprofitørenes mange underavdelinger og søsterselskaper. Et profittforbud i velferden virker vanskelig, nærmest umulig å håndheve.

Hvis alt prat om demokrati og åpenhet faktisk betyr noe, bør alle partier kunne stille seg bak et nytt «ombud for velferdsstaten», som får ressurser og fullmakter til å fortsette Linn Hernings arbeid med å avdekke faktaene rundt konkurranseutsetting. Det bør lages en nasjonal database om velferdsprofitørene, hvem de er, hvor mye penger de henter ut og på hvilke måter. Først da vil vi kunne ha en opplyst debatt om hvorvidt dette er en utvikling vi virkelig ønsker. Inntil da bør denne boka være obligatorisk lesning for folkevalgte og alle andre som deltar i demokratiet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Sakprosa

Linn Herning

Velferdsprofitørene

Manifest forlag 2015, 240 sider

Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.
Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk