Klassekampen.no
Torsdag 28. mai 2015
Det finnes mange livsløgner i de tusen hjem, men 17. mai er ikke én av dem.
Bære- bjelker

Under en 17. mai-frokost, mellom røkelaksen og pavlovaterten, ble jeg spurt om jeg synes norske nasjonalsanger er altfor «hvite». Vi hadde akkurat sunget «og så rødt som det rød hennes kinn» med påfølgende «hennes øyne er blå som fiolen». Det er klart hudpigmentene mine gjør det vanskelig for meg å identifisere meg med lyse kvinneskikkelser i norsk lyrikk, svarte jeg.

Norske nasjonalsanger, i hvert fall de jeg kjenner til, bugner likevel ikke av ekskluderende, lyse damer. Nasjonalromantikken handler først og fremst om den særnorske naturen, vel, et naturlandskap som skiller seg fra de danske kornåkrene og den svenske skjærgården. I Norge er det både vanlig bjørk og hengebjørk som «rammer stripen med blåklokker inn». I dette landet sildrer ikke vannet, nei, her springer bekkene glade «for blomstene å bade». Her «grønskar [liane] som hager» mens «det lavar av blomar på strå», i en sommer der «netter er ljose som dagar». Ved kysten kan vi se ut i bølgene «hvor frihet bor» og på fjelltoppene kan vi se ned i de «dype daler hvor freden bor».

Dette landet har nordmannen kjempet for å bevare. «Ti vi heller landet brente enn det kom til fall» skrev Bjørnstjerne Bjørnson, mens Wergeland oppfordret podene til samme selvoppofrelse med: «Gid jeg da snart maa blive stor – at tappert jeg kan verne for min Faders dyre Frihed!».

Nasjonalromantikken handler ikke bare om naturen i bokstavelig forstand. Enhver som legger sin elsk på tinder og vell, bekker og elv, må naturligvis elske friheten naturfenomenene representerer. Mennesket i dette åpne og – enn så lenge – uberørte landskapet kan ikke temmes. «Frit tør han tænke, og frit tør han tale», dette mennesket altså, så fritt at han «talte Roma midt imot».

Disse opplevelsene og fortellingene er på ingen måte eksepsjonelle for Norge. Hvilket land har ikke opplevd krig og undertrykkelse? Hvilket land har ikke lyrikere som ansporer til samhold og motstand? Hvem skryter ikke av sine fordeler – både de naturgitte og de selvskapte?

Jeg kjenner ingen som tror på norsk eksepsjonalisme. I likhet med alle andre stater og alle andre samfunn i verden er det norske preget av vekst og variasjon. Her er det samfunnsaspekter å være svulmende stolt av og sider å skamme seg dypt over. Jeg synes likevel at Norge er verdens beste land. For å understøtte mitt argument, særlig overfor utenlandske søskenbarn, bruker jeg flittig levekårsundersøkelser og lykkeindekser. Jeg er samtidig sikker på at om mine foreldre hadde valgt annerledes tidlig på nittitallet hadde jeg vært like glad i Storbritannia, Canada, Frankrike eller til og med Sverige.

I VG, dagen før dagen, skrev den finskfødte sosiologen Sanna Sarromaa « at nasjonalismen i seg selv er noe oppspinn og slik sett framstår [17.mai] – slik som andre lands nasjonaldager – som en komisk løgn». Hun har rett i at nasjonalismen er oppkonstruert: Kongefamilien er opprinnelig dansk-britisk, bunaden stammer fra 1900-tallet og Norge ble «rødt, hvitt og blått» først etter et stortingsvedtak fra 1898. Sarromaa tar likevel grundig feil i at nasjonaldagen er en komisk løgn.

Det finnes mange livsløgner i de tusen hjem, men 17. mai er strengt tatt ikke én av dem. Enhver som har gått på norsk skole har en slags idé om unge Norges tilblivelse. Vi har lært om Ivar Aasen og Eilert Sundts søken etter den norske kvintessensen og om de lystige studentene i København som proklamerte nostalgiske dikt om norske fjord, fauna og frøkner. Vi vet veldig godt at nasjonalstaten ikke er født sånn, men blitt sånn. Til tross for det, snarere på grunn av det, er vi riktig lykkelige på nasjonaldagen.

Konstruksjonen er viktig for å bære ideen om et folk – en sammenslutning av mennesker som bindes sammen av språk og felles tradisjoner. Vi må være et folk for å kunne sameksistere. For å dele noe utover juridiske rettigheter og plikter. For å skape en fremtid sammen. For å i det hele tatt trives med hverandre.

Når vi da møtes på syttende mai, over frokost og lunsj, i og langs barnetoget, i lykkerus og annen rus, når vi nikker gjenkjennende til andre stivt kledde, gratulerer både fremmede og venner med dagen, er det for å forsikre oss om at bærebjelkene fortsatt står stødig. Og for å spise uhorvelige mengder kaker så klart.

warsan.ismail@gmail.com

Lars Gule, Warsan Ismail, Haavar Simon Nilsen og Gro Steinsland skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk