Claus Elholm Andersen, dansk litteraturviter virksom i Helsingfors, presenterte der nylig avhandlingen «På vakt skal man være. Om litterariteten i Karl Ove Knausgårds Min Kamp» (Nordica Helsingiensia 39). Avhandlingen byr på stimulerende lesning for en Knausgård-fan, spesielt om Karl Oves problematiske relasjon til sin demoniske far, som av Andersen blir lest i samspill med Knausgårds forhold til romantradisjonen, spesielt til Proust. Jeg nøyer meg her med å utvikle noen tanker motivert av nettopp dette: på hvilken måte «Min kamp» forholder seg til romantradisjonen.
Første doktorgrad: Karl Ove Knausgård gjorde noe nytt med «Min kamp». Men hva var det han egentlig gjorde?