Klassekampen.no
Onsdag 13. mai 2015
Norske redaktører tror at løsningen på alt er en ny app.
Profittfrihet

Sist uke deltok jeg som observatør under Medieleder 2015, en konferanse i Bergen hvor Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening samlet seg om ett budskap – det budskapet de mente var det viktigste i vår tid, det som forente alles tanker og projiserte alles frykt: Digitaliseringen.

Jeg var overbevist om at dette budskapet skulle være ytringsfriheten. Men nei.

I stedet handlet foredrag etter foredrag om hvordan tjene penger selv om folk leser nyheter gratis på nett. Digitale guruer var fløyet inn fra det store utland for å skremme redaktørene; Content Marketing ble forklart som nødvendig og alle nye apper og SoMe-tjenester norske redaktører bare må utnytte ble fristende presentert.

Det var en bisarr forestilling. Alt var børs, katedralen var ikke å se. La gå at mange medier sliter med inntjeningen, men at det merkantile aspektet ved norske medier så til de grader skulle overskygge ytringsfrihet, forfølgelse av journalister og varsling av maktmisbruk både globalt og nasjonalt, var jeg ikke forberedt på. I hvert fall ikke etter det året vi har hatt.

I rettferdighetens navn må jeg si at Norsk Redaktørforenings leder, politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle, hadde en innledning hvor ytringsfrihet, varsling og forfølgelse ble nevnt. Det satte tonen for et møte mellom Norges mektigste mediepersonligheter hvor samfunnets viktigste saker skulle bli tatt opp – trodde jeg. Men det ble med innledningen. Derfra og ut handlet det stort sett om bits and bytes og penger.

Etter å ha lyttet til praten noen timer begynte jeg å se meg godt rundt. Jeg studerte deltakerne i salen hvor så å si alle norske redaktører og norske medieledere satt. Fra scenen ble det opplyst om at det var flest menn, og de mellom 44 og 55 år dominerte. Det stemte med hva jeg så med egne øyne. Men også noe annet lyste bokstavelig talt mot meg: Alle var hvite (Og jeg mener alle).

Vi har cirka 2 prosent journalister med innvandrerbakgrunn i Norge, mens innvandrerdelen av befolkningen er på cirka 15 prosent. Hva så? Norske mediebedrifter kan da ikke kvotere inn innvandrere i ledende stillinger eller som redaktører?

Nei. Selvfølgelig ikke!

Men bør norske redaktører og medieledere fokusere på ytringsfriheten når de ikke tjener penger? Ja. Selvfølgelig! For publiserer de ikke relevant innhold vil ingen betale. Det er derfor de små og få som faktisk holder på redaksjonell integritet ser ut til å overleve. Klikkhoreri er ikke ytringsfrihet, det er digitale krampetrekninger.

Kan det tenkes at den digitale revolusjonen som nå herjer mediebransjen ikke bare krever nye forretningsmodeller? Hva med at «hvite, norske menn 44-55» er den demografiske gruppen i Norge – ja, kanskje i verden – som har minst personlig erfaring av tap av ytringsfrihet?

At norske medier ikke lenger kan brødfø journalister er ikke en spøk. Det er blodig alvor, og det utfordrer demokratiet. Vi trenger journalister som kan dykke ned og avsløre alt som befinner seg under overflaten, som setter urettferdighet i kontekst og som fenger og berører når de kommuniserer. Til å manøvrere trenger vi kunnskapsrike og modige redaktører og medieledere.

Du kan si mye om innvandrere og ikke-etniske nordmenn, men at de ofte er modige er ikke til å komme fra. Hos mange brenner en sterk flamme av rettferdighetssans som sammen med personlig erfaring med hva tap av ytringsfrihet er, gjør dem kunnskapsrike.

Hva med å tenke litt nyskapende neste gang en ny norsk redaktør eller medieleder skal ansettes?

ulrikimtiaz@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 18. mai 2015 kl. 12.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk