Klassekampen.no
Mandag 4. mai 2015
Strømmer til: Ildsjeler og innflyttere har skapt liv og røre i den lille øykommunen Træna, og befolkningen vokser. Her under Træna-festivalen i 2014. Foto: Henrik Mundal/Flickr
For å snu fraflyttingstrenden må folk i distriktene tenke nytt, skriver en tilflytter.
Mirakelet på Træna

Når man sier Træna, tenker mange på en fantastisk festival ute i havgapet på Helgelandskysten. Noen tenker nok også på fisk. Træna er Norges eldste fiskevær; det står til og med i kommunens motto.

Jeg hadde ikke hørt om verken Træna, festivalen eller gamle fiskevær da jeg fikk et tips om å søke jobben som utviklingssjef i denne øykommunen ved polarsirkelen. Jeg bodde i Malmö, jobbet med byutvikling og innovasjon og tenkte at et jobbintervju kunne bli en morsom utflukt.

Utflukten ble til innflytting, og et bytte fra byliv i sør til øyliv i Nordland. «Du er nå utvandret» skrev pensjonskassen i et brev. Takk og hei, tenkte jeg og vandret inn.

Men hvorfor flytte til Træna? Det spørsmålet får jeg ofte, fra kolleger i Malmö, folk jeg møter i Oslo, Bodø og ikke minst her i Træna. Mens resten av verden blir mer og mer urbanisert – i dag bor mer enn 50 prosent av verdens befolkning i byer – velger noen å gå den andre veien. Å dra til skogs eller, som i mitt tilfelle, bli en «øyboer».

Dette tenkte jeg på da jeg var på konferanse i Bodø i forrige uke. Temaet var hvor attraktivt det er å bo ulike steder. Marit O. Nygaard fra Telemarksforsking presenterte en analyse av de 44 kommunene i Nordland. Hun viste en «attraktivitetsmodell», med utvikling av ulike bransjer og statistikk for tilflytting.

Ingen ble overrasket når de strukturelle forholdene viste en negativ utvikling i Træna, og flere andre små kommuner i distriktet. Fiskeribransjen har krypet, det er færre jobber å få, og kronglete forbindelser til omgivelsene gjør at øyer og andre tynt befolkede områder mister andeler til byene. No big news. Fordommene ble bekreftet i statistikken: Det er vanskelig å bo på bygda.

Løsningen fra statlig hold er sentralisering. Det skal være mer effektivt å samle flere innbyggere under samme kommuneapparat. Distrikts-Norge er som små sandkorn som sakte skylles bort av bølgene. Alle mann mot Oslo S, folkens!

Jeg satt og hørte på innlegget på konferansen, dypt i tanker som statistikken ga meg. Er jeg gal som flytter fra Sveriges tredje største kommune til Norges tredje minste?

Men så kom det et nytt diagram. Til alles overraskelse ble Træna nå plassert øverst på lista. Nettoinnflyttningen til Træna, den minste kommunen i Nordland, var prosentvis flere ganger høyere enn til Bodø, den største kommunen. Dette skjer tross de uheldige strukturelle forholdene. Modellen viser altså at det er andre ting enn sikre jobber og god infrastruktur som lokker folk til distriktene. Jeg strakte på meg.

Statistikk må alltid tolkes. Men det er et ubestridelig faktum at noen små steder i dette landet går mot urbaniseringstrenden i verden. Analysen gir ingen allmenngyldig svar på hva det er som lokker folk til disse stedene. Den viser heller ikke hvem det er som flytter dit. Det er noe hver kommune må finne ut av selv. Og det tror jeg man bør gjøre skikkelig.

På små steder ender man ofte opp med å forsøke å hindre at folk flytter, eller unngå at hjørnesteinsbedriften legges ned. Man klager på at ungdommen flytter ut, og ofte er det noen andres skyld at det har blitt sånn. Det må være kommunen eller fylket eller staten.

Men hva skjer hvis man bruker bremsen litt mindre og gasspedalen litt mer? I stedet for å klage på det som ikke finnes (mer), utvikle det man vil ha. Fra fiskefabrikk til moderne havbruk: tang, tare, småskala fiskeri, vindkraft, bølgekraft. Tenk bare på Træna: fra å være landets eldste fiskevær til å også bli landets kuleste festivalvær!

Og siden det tydeligvis ikke bare er arbeidsplasser som lokker folk til et sted, bør man tenke på hvilke innbyggere man vil ha. Hvis man klarer å trekke til seg de rette folkene, kommer arbeidsplassene deretter.

I dag er det mange som vokser opp som næringsdrivende og med innstillingen at arbeid verken er en rettighet eller en plikt, men noe man selv skaper der man vil bo. Og hvor vil man bo? I stedet for å tigge og be om at ungdommene skal flytte «hjem», man må tenke på dem som faktisk vil flytte hit. Storbyfolk og andre folk som vil flytte på seg (kanskje de ikke bor i Norge, engang?) er kanskje mer aktuelle en de som en gang har reist fra stedet. For meg er det helt uaktuelt å flytte tilbake til det stedet jeg kommer fra, (Fucking) Åmål, uansett hvor mange jobber det måtte være der. Men jeg flytter gjerne til Træna.

Det er langt ute i havgapet, men her er det kort avstand mellom tanke og handling. Og det er attraktivt.

moa.bjornson@trana.kommune.no

Moa Björnson er gjesteskribent i Naturligvis. Oversatt av Lars Nygaard

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk