Mandag 4. mai 2015
Lyssky aktivitet: Fra privat jamsession i Oslo under krigen, med blendingsgardinene nede. Rowland Greenberg på trompet. Alle foto: Ukjent/Nasjonalbiblioteket
70 år siden frigjøringen: Bevæpnet med humor, og jamsessions med blendingsgardinene nede, ble hverdagen lettere.
Musikalsk motstand
Over grensen: Trommisen Pete Brown flyktet til Sverige. Her med Arthur Østerwalls orkester i 1944.
Swingpjatt: Utklipp fra Hirdmannen, høsten 1942.
Også norske artister og musikere fikk oppleve følgene av den tyske okkupasjonen. For mange innebar det vanskelige arbeidsforhold, sensur og fengsling.

HISTORIE

Det sies gjerne at maidagene i 1945 er den største og mest sammenhengende folkefesten i Norges historie. Den tyske okkupasjonsmakten hadde overgitt seg betingelsesløst 8. mai, til tross for at det sto 340.000 tyske soldater i landet. Dagen etter tok Hjemmefronten kontroll over de viktigste posisjonene, rett før de første norske og allierte styrkene ankom Sør-Norge. Søndag 13. mai kommer kronprins Olav til Norge med båt, og blir møtt av ti tusener av jublende mennesker, og kjører i åpen bil gjennom gatene i Oslo. Feiringen når sitt høydepunkt 17. mai, og blir markert med jubel over hele landet – fra de største byene til utbrente småsteder i Finnmark.

I Bergen er det fullt i alle gater, der regnværet fra morgenen av ikke legger noen demper på gledesutbruddene. I fem år har det vært forbudt å markere nasjonaldagen, og å iføre seg fargene i det norske flagget. Nå eksploderer de innestengte følelsene. Et av de mange arrangementene i Bergen 17. mai 1945 er en friluftskonsert med jazzmusikk. Det er trombonisten Mikal Kolstad som har samlet 17 musikere til begivenheten. Nå blir lyden av den amerikanske musikkstilen, som NS-regimet tre år tidligere hadde stemplet som «negermusikk» og «jøde-plutokratisk», en del av lydsporet til freden.

I Oslo står Lalla Carlsen på scenen i revyen «Det smaker av fugl» på Chat Noir. Her fremfører hun den mest klassiske av alle fredsvisene, med hovedtekst av Finn Bø, og med bidrag fra Bias Bernhoft og Arild Feldborg. «Norge i rødt, hvitt og blått» blir sangen hele landet lærer seg i løpet av maidagene. Mørketiden er over, og det lyser igjen over byen.

Visen til Lalla Carlsen var skrevet alt i 1941, men ble nektet oppført – den gang het den nettopp «Det skal lyse igjen over byen». Dette ble for sterk kost for den nye sensuren, som stoppet sangen etter generalprøven. Kort tid senere brøt det ut teaterstreik, etter at Nasjonal Samling hadde skaffet seg stadig mer kontroll over teaterinstitusjonene og NRK. De nye myndighetene svarte med å arrestere flere skuespillere, og truet snart med dødsstraff. Blant de anholdte var også Leif Juster, som på denne tiden var tillitsvalgt på Chat Noir.

Teaterstreiken var den første store streiken mot okkupasjonsmakten. Leif Juster ble fange nr. 1279 på Møllergata 19, der han satt sammen med blant andre Georg Løkkeberg, Arnulf Øverland og Francis Bull. Han slapp likevel med skrekken, og begynte straks å tenke på å starte sitt eget teater. Nettopp fordi det var dystre tider, ønsket folk å oppleve litt glede og humor.

Samtidig som det var sensur, vareknapphet og blendingstid, hadde vi derfor også en oppblomstring av underholdningslivet. Svært mange holdt seg unna de NS-kontrollerte kulturtilbudene, men strømmet til gjengjeld til private revyteatre som Edderkoppen, som Juster åpnet i september 1942.

Høsten 1941 ble det innført danseforbud i Norge, med unntak for folkedans og sluttede selskaper. Musikere som trosset forbudet kunne bli bøtelagt med 30 kroner eller mer, og risikerte også annen straff. Det var sterke krefter i NS-miljøene som tok til ordet for et totalforbud av jazz, på linje med jødisk musikk. Musikken ble stemplet som «swingpjatt». Etter hvert ble det vanskelig å få omtale i de avisene som fortsatt kom ut, og som var underlagt den tyske sensuren.

Svaret fra de norske jazzmusikerne ble å samle seg til huskonserter, private jamsessions og lukkede arrangementer. Mange av jazzklubbene ble dessuten gjort om til «syklubber», siden private syklubber var unntatt fra registreringsplikten som nå gjaldt alle foreninger.

Selv om Nasjonal Samling på det meste talte 44.000 medlemmer, var de fleste nordmenn engelskvennlige. Som et mottrekk ble det innført en fornorskingsprosess, der «swing» heretter skulle omtales som «rytmemusikk». Engelske låttitler ble også forbudt, noe musikerne omgikk med stor oppfinnsomhet. Slik fikk «Ain’t Misbehavin’» den norske tittelen «Jeg har fått en god oppdragelse», mens «Basin Street Blues» ble til «Brus i bassenget». «Honeysuckle Rose» ble til «Rosen på damesykkelen», mens «Take It Easy» endte opp med den megetsigende tittelen «Nicht so schnell».

I august 1941 bestemte myndighetene seg for å inndra alle radioapparater, slik at nordmenn ikke skulle bli utsatt for «desinformasjon» fra London. Også dette førte til at levende musikk ble mer ettertraktet. Flere av tidens jazzmusikere ble dessuten engasjert til å spille på kabareter og revyturneer med blant andre Jens Book-Jenssen og Einar Rose.

Utenfor teatrene var det blendingsgardiner og stillhet i krigsårene. Men folk tok til seg de gleder de kunne få, som når et dristig poeng for en gangs skyld snodde seg forbi sensuren. Edderkoppen-nummeret «Det er det vi går og venter på», med linjer som Det kommer vel en dag da alle våpen legges ned / Tenk å kunne storme ut og rope det er fred, slapp gjennom, visstnok fordi sensoren trodde at den handlet om at Tyskland skulle vinne krigen for Norge.

I årene før krigsutbruddet hadde flere av numrene en klar antinazistisk tendens, der blant annet Einar Rose fremstilte Hitler som et bortskjemt barn som i ro og mak slukte store deler av Europa. Nå ble det langt vanskeligere å komme med slike finter, samme hvor godt kamuflert de var. Her har dem tatt fra meg poenget / Et så fint poeng har jeg ikke hatt på lenge, sang Per Aabel, da myndighetene hadde grepet inn mot visen om den pasifistiske oksen Ferdinand. Svaret ble å legge inn elementer som sensuren vanskelig kunne luke ut på forhånd. Det kunne være en liten håndbevegelse, eller en betoning av et bestemt ord, som da Ernst Diesen skal ha fomlet med noen kofferter, og til salens store jubel utbrøt: «Jeg skal bare få pakket ut først.»

De fleste av revynumrene var nok likevel nokså forsiktige, og handlet gjerne om rasjonering, køer og trengsel, men det fortelles stadig gode historier om modige kunstnere som våget å sette seg åpenlyst opp mot styresmaktene. Alle er kanskje ikke like sanne, men fungerer som tidsbilder. Skuespilleren og tekstforfatteren Per Kvist skal midt under krigen ha spurt fra scenen på Chat Noir: «Hvem har skylden?» Hvorpå orkesteret straks satte i gang med tittelmelodien fra filmen «En herre med bart».

Krigen påvirket ellers det meste, inkludert tilgangen på nye grammofonplater. Ved juletider i 1943 var råstoffmangelen så stor at man ble tvunget til å levere inn to gamle plater, dersom man ønsket å kjøpe én ny. Norske jazzinnspillinger ble også merkbart færre: I 1944 kom det ut bare to titler, mot mer enn det tidoble bare tre år tidligere. Så begynte krigstiden endelig å dra mot slutten. I 1943 måtte den norskfødte, men svarte musikeren Pete Brown flykte til Sverige etter å ha blitt truet med å bli skutt av en tysk SS-soldat. Året før hadde den jødiske kapellmesteren Robert Levin foretatt den samme flukten. En som ikke rakk ut var den polsk-jødiske orkesterlederen Jacques Maliniak, som i 1943 ble deportert fra Trondheim og gasset i hjel av tyskerne i Auschwitz.

To kjente norske jazzmusikere satt for øvrig på Grini mot slutten av krigen: trompetisten Rowland Greenberg og bassisten Fred Lange-Nielsen. Det gjorde også Otto Nielsen, som med duoen Gerd & Otto hadde vært en av de største popstjernene i Norge på 30-tallet. Han ble satt inn for illegalt motstandsarbeid i 1943, og brukte kreftene sine i leiren på å inspirere medfanger til musikkfremføring og revyarbeid. Med stor galgenhumor skapte han «Det har vi», også kjent som «Grinisangen». Og med omkvedet: Det har vi, det har vi, det har dem næggu’kke ute. Nei, det må være utrivelig, der ute i det fri.

Også blant Jøssingene og Gutta på skauen ble sang og musikk viktige våpen. Det ble trykket opp illegale sanghefter, og arrangert konkurranser om de beste motstandsvisene.

Men selv for dem som prøvde å holde livsmotet og humøret oppe, var nok krigsårene dominert av usikkerhet og uhygge. I biografien om Lalla Carlsen beskrives det slik: «… å gå på sine ben hjemover midt på svarte natta omgitt av et stummende mørke og fulgt av taktfaste, jernskodde heler, med angsten i brystet at nå smeller et skudd eller nå kommer flyalarmen.»

Noen måneder senere kunne hun igjen stå på scenen, og synge i et fritt Norge. Iført rødt, hvitt og blått.

musikk@klassekampen.no

Fakta

Musikk under krigen:

• I krigsårene var all offentlig fremføring av tekst og musikk underlagt streng sensur. Statens Teaterdirektorat ble opprettet i 1941, under kontroll av Nasjonal Samling.

• Kulturstatsråd Gulbrand Lunde fra NS manet i 1941 til kamp med disse ordene: «Vårt kulturliv skal renses for fremmed gift, enten den stammer fra jødisk-marxistisk bolsjevisme i Moskva eller den er stemplet Hollywood.»

• I september 1942 etablerte Nasjonal Samling det såkalte Kulturtinget, som skulle beskjeftige seg med kulturelle spørsmål.

• Artikkelforfatteren har forholdt seg til følgende kilder: «Sigarett stomp: jazz i Norge 1940-1950», «Chat Noir og norsk revy», «Hele Norges Lalla i tekst og bilder», «Mot norrmalt!: bilder fra et langt liv», «Norge rundt med Booken», «Toner fra Tigerstaden», «Jazz i Norge», «Norsk krigsleksikon 1940-45», samt Store Norske Leksikon, Wikipedia, Nasjonalbiblioteket, Afrin.org, NRK og A-tekst.

Artikkelen er oppdatert: 13. mai 2015 kl. 09.17
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk