Det lenge bebudete stormøtet mellom eurosonens finansministre i Riga fredag endte resultatløst. Avstanden mellom Hellas og de andre landenes finansministre er større enn noensinne, og Financial Times skriver at det først og fremst er den greske finansministeren, Yanis Varoufakis, som setter sinnene i kok. Likevel kan man være helt sikker på at dette handler om noe langt mer enn Varoufakis’ person. I en lengre artikkel som ble publisert etter bruddet skriver den greske finansministeren at problemet ligger i en uenighet om hvordan betingelsene for videre lån skal utformes. Troikaen – Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB) og EU – har satt sin lit til det Varoufakis kaller «bakvendt induksjon». De setter et tidspunkt, for eksempel år 2020, for når den greske gjelden skal utgjøre, la oss si 120 prosent av BNP. Og så, ut fra antakelser om vekstrater, inflasjon, privatiseringer og så videre, regner de ut hvilke overskudd som er nødvendige hvert år fra i dag for å oppnå dette. Resultatet av denne bakvendte metoden er det Varoufakis kaller en «nedskjæringsfelle» («austerity trap»). For å oppfylle betingelsene er kravet at budsjettoverskuddet skal være på 4,5 prosent allerede neste år. Dette er, som Financial Times’ kommentator Wolfgang Münchau skriver, helt sinnssykt i et land med massearbeidsløshet. Hvis man gjør det på denne måten, blir effekten i stedet en fullstendig underminering av vekstratene, som igjen er forutsetningen for at planene skal lykkes. Denne måten å legge planer på er hovedårsaken til at de tidligere har slått feil. Det er snakk om urealistiske luftslott. Sjansen for at de ikke blir innfridd er 100 prosent. Varoufakis sier at de i stedet må ta utgangspunkt i dagens situasjon, med rimelige antakelser om hva slags vekst det er mulig å få til.