Lørdag 11. april 2015
Fortsetter: Ryktet om Karl Ove Knausgårds avgang som forfatter, viste seg å være sterkt overdrevet. Foto: Tore Meek, Scanpix
Min kamp 7
Vår første sanntidsforfatter: Kan du se forskjell på en essayistisk roman og litterær essayistikk?

Essay

Hva skjer om man faktisk begynner å lese forfatteren Karl Ove Knausgård igjen? Jeg tenker på den diktende instansen som ble gravlagt 17. november 2011, da bind seks av «Min kamp» kom på gata med sluttsetningen «… og hele veien hjem skal jeg nyte, virkelig nyte tanken på at jeg ikke lenger er forfatter». Ifølge den offisielle historien gjenoppsto forfatteren et halvt år senere som essayist, med tekster som to år etter «Min kamp»-serien ble samlet i boka «Sjelens Amerika» (2013). Til tross for stor oppmerksomhet og en del gode omtaler, er det antakelig bare den harde kjernen som har fulgt ham inn i det essayistiske rommet. Disse leserne vet at hos Knausgård er forskjellen på essay og roman ikke all verden.

Umiddelbart kan det virke som en akademisk pliktøvelse å ville gå opp grensen mellom essay og roman. Men for den som skriver, blir skillet fort høyst reelt. Sjangerbetegnelsen er avgjørende: «roman» åpner helt andre dører med hensyn til forlag, innkjøpsordning, stipend, anmeldelser og forfatterforening, enn «essays». Og hva med lesernes forventninger? Merkelappen «essayistikk» er sjelden opptakten til en landeplage. Leserne synes å foretrekke de velprøvde sjangrene.

Denne vinteren har Knausgård publisert tre prosa-essayistiske tekster som aktualiserer diskusjonen om romanforfatteren versus essayisten. Før jul utkom «Hjemme-borte», en 500-sider lang e-postutveksling mellom ham og den svenske forfatteren Fredrik Ekelund om fotball-VM i Brasil. I det nyeste nummeret av den norske utgaven av tidsskriftet Granta kan man lese et 30-siders essay, «Om skjebnen», og i mars ble et maratonreisebrev fra USA, ‘My Saga’, slått stort opp i to utgaver av The New York Times Magazine.

Forfatterforeningen ville sannsynligvis ikke ha tatt opp Knausgård på grunnlag av disse tekstene. Men skiller de seg egentlig så voldsomt fra det som henrykte de mange «Min kamp»-leserne for noen få år siden? Har de nye tekstene mindre «litterær verdi», det ufravikelige kravet som Forfatterforeningens § 5 stiller til nye medlemmer?

Ikke etter min smak. Jeg har begynt å lese alle nyere tekster av Knausgård som kapitler i et imaginært bind 7 av «Min kamp». Det essayistiske ‘jeg’ er akkurat det samme som romanens ‘jeg’. Man oppdager fort et nettverk av røde tråder mellom de nye tekstene. De refererer til hverandre, gjenbruker temaer og blir en slags etterskrifter til det allerede skrevne. I «Hjemme-borte» hører vi for eksempel en del om Knausgårds strev med skjebne-essayet. Når «Om skjebnen» så foreligger på trykk, har flere av fotball-dagbokas løst formulerte tanker funnet en pregnant og overraskende original form. «Njåls saga» og et lokalt skånsk kulturlandskap går igjen i begge tekstene, og peker på forunderlig vis frem mot ‘My Saga’, reisebeskrivelsen fra USA. Da The New York Times ber ham om et reisebrev, virker det nesten skjebnebestemt: «I accepted the offer at once. I had just read and written about the Icelandic sagas, and the chance to see the actual place where two of them were partly set, in the area they called Vinland, was impossible to turn down».

En spesiell «litterær verdi» ved de nyere tekstene er at «Min kamp»-verket hele tiden svinger med som en ekstra resonansbunn. I «Hjemme-borte» er det igjen fri flyt av tidsklemma-prosa: Mellom skriveøktene og VM-kampene går det i bleieskift, en kaffe hos Geir og utfall mot svenske feminister. Å få høre om Knausgårds mors strenge vurdering av en ny skjenk han har kjøpt, er for meg en umistelig trivialitet om en av de bipersonene som virkelig trekker i trådene i «Min kamp» – og som åpenbart fortsatt gjør det.

I essayet «Om skjebnen» bruker Knausgård et annet triks. Her griper han tilbake til en av de mest kontroversielle episodene fra bind fem, nemlig voldtektsanklagen som rettes mot ham da han bor i Bergen. Essayisten Knausgård siterer nå romanforfatteren Knausgård. Nesten ordrett gjenforteller han hvordan en drøm om en okse foregriper anklagen, og episoden danner en svært effektfull ramme rundt essayets refleksjoner om moderne forestillinger om determinisme. «Om skjebnen» legger således essayistisk merverdi til «Min kamp», den blir en 30 siders digresjon som fint kan limes inn på side 599 i bind fem.

På samme måte finnes det sikkert nøytrale New York Times-lesere som har glede av ‘My Saga’, men jeg er overbevist om at det er morsomst for rutinerte «Min kamp»-lesere å følge Knausgård i rollen som menneskesky reisebrevskribent. Teksten er skrevet med en forunderlig blanding av desinteresse og antiamerikanisme som gjør at man for første gang fristes til å lese Karl Ove Knausgård ironisk. Del 1 av reisen slutter med følgende ordveksling med avisens fotograf: «’Hvor står du i spørsmålet om Gud?’ spurte han […] ‘Jeg tror jeg går i seng’, svarte jeg». Skammen og selvhatet, Knausgårds varemerke fra «Min kamp», har han også med i bagasjen til USA, så han er da fullstendig klar over at han er en elendig reiseskribent, som ikke lever opp til sjangerens forventninger. Men mye av reisebrevets «litterære verdi» ligger nettopp i denne kortslutningen av sakprosaens flinke funksjonalisme.

Mange i Norge er av den oppfatning at det snakkes og skrives for mye om Knausgård. Skraper man under den mest spektakulære medieoverflaten, vil man oppdage at det i akademisk og populærvitenskapelig sammenheng er så godt som taust om forfatteren. I norske tidsskrift finnes det flere artikler skrevet av Knausgård enn artikler om ham. Faktisk er det påfallende at norsk litteraturforskningen ikke helt har kjent sin besøkelsestid. Ett unntak fra regelen er Marianne Egeland, som i en blodfersk

artikkel i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift skriver om «Min Kamp». Ser vi til Danmark, finner man at en håndfull av landets mest profilerte litterater (Hans Hauge, Jon Helt Haarder og Poul Behrendt, for å nevne noen) har kastet seg over «Min kamp» og i møtet med verket utviklet nye innovative begreper om selvbiografisk skriving. Er det «fiktionsfri fiktion», «performativ biografisme» eller «auto-narration» som er på spill i de 3000 sider? En annen dansk litteraturviter, Claus Elholm Andersen, forsvarer på fredag (17. april) den første doktoravhandlingen om «Min kamp». I Danmark skriver de bøker om Knausgård. I Norge venter vi på neste bok av ham. Jeg har ikke glemt Eivind Tjønnelands fornøyelige pamflett «Knausgård-koden» fra 2010. Men det som kunne ha vært starten på en rik flora av lesninger, ble i stedet en selvoppfyllende profeti: «Min kamp» ble redusert til en kode som kunne knekkes en gang for alle.

I kjølvannet av «Min kamp» har Knausgård langsomt endret status i norsk offentlighet, fra medieobjekt til medieaktør: Han har startet eget forlag, der han uten hensyn til gevinst kan gi ut bøker som ingen andre vil gi ut: Geir Angell Øygardens «Bagdad Indigo» eller Cornelius Jakhellns «Germania». I høst tok han et steg videre som intellektuell meningsdanner og førte an i debatten om Peter Handke og forfatternes ytringsfrihet. Han er ikke Bjørnstjerne Bjørnson ennå, men hvor mange norske forfattere kan skrive et essay som straks publiseres på engelsk, tysk, dansk og svensk? Ironisk nok handlet en slik multipublisert tekst om janteloven (‘Se på meg’, Klassekampen 26. juli 2014), som Knausgård omfavner av hele sitt hjerte. Den hjemlige mottakelsen synes på en måte å være enig med ham: «Hvem tror du at du er»?

Hvordan skiller de nye tekstene seg fra «Min kamp»? Det virkelig nye er at Knausgård skriver som en fri mann. Det er en ny letthet på spill, med det resultat at han for første gang i forfatterskapet viser tilløp til humor. En faustisk pakt synes å være bragt til sin ende, historien har løsnet sitt grep. «Min kamp» var et litterært befrielsesslag, et 3616 siders kompendium over det nettverk av idiosynkrasier og tildragelser som utgjør personen Karl Ove Knausgård. Slik sett var det en perfekt realisering av den romantiske litteraturens drøm om å smelte sammen liv og diktning i ét verk. Men hva gjør en forfatter når han har skrevet seg fri, når han er ferdig med sin historie? Knausgård har så langt ikke valgt å finne på en ny historie (fiksjon), han viderefører i stedet skrivemåten fra «Min kamp» i essayform. Man kan kanskje si at han har blitt vår første sanntidsforfatter.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.
Lørdag 16. september 2017
Eld i hugen: Kva er vel ein forfattar utan lesarane sine?
Lørdag 9. september 2017
En gammel verden: Matias Faldbakken er tilbake i litteraturen – med en mørk, men ganske varm latter.
Lørdag 2. september 2017
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.
Lørdag 26. august 2017
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.
Lørdag 19. august 2017
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.
Lørdag 5. august 2017
Manipulasjon: Geir Hestmarks monumentale biografi viser hvordan ettertidens forskere gjemte bort Jens Esmarks oppdagelse av istiden.
Lørdag 24. juni 2017
Evig krise: Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis har en skarp analyse med uklar konklusjon.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk