Mandag 30. mars 2015
CARRIE & CORIN: Med Janet Weiss på trommer i bakgrunnen. Sleater-Kinney imponerte voldsomt i London. Foto: Xposurephotos.com
Live in London: Sleater-Kinneys fullstendig magiske comebackturné.
Den fysiske verden
Konsert med Sleater-Kinney: Det er ingenting som kan matche det fortettede drivet bandet maner fram, og spesielt ikke når de er virkelig på.

Konsert

Sleater-Kinney

Roundhouse i Camden, London 23. mars

HHHHHH

Rystende bra og sjokkerende intenst, selv for dem som trodde de var forberedt. De første sju-åtte-ni låtene (jeg mistet tellinga) så perfekt angrepet at beaten sannsynligvis dirrer i murveggen på den gamle lokomotivstallen i Camden ennå. For hvilken beat – og da i særdeleshet den delen av taktmarkeringene som angår trommene: den hensynsløse kraften, hurtigheten og variasjonen i alt som foregikk både oppe og nede, fra Janet Weiss’ høyre til Janet Weiss’ venstre. Bo-da-dam, bo-da-dam, BAM-BAM-BAM, med så mange fantastiske fills at noen får be Keith Moon roll over and tell John Bonham the news.

For de er sammenliknbare, de tre – alle besatt av å hamre, besatt av det James Wood døpte «the fun stuff», med fingeren på pulsen, men også med to armer som vikler seg inn i hverandre og går bananas. Men der The Whos Moon og Led Zeppelins Bonham begge var 32 da de vandret heden alkoholruta, fylte Weiss 32 før hun i det hele tatt debuterte med Sleater-Kinney.

Det bandet – det eneste av de mange bandene hun har spilt i – som yter henne rettferdighet som det råeste powertrommis-råskinnet tilgjengelig.

Portland-bandet er nå på sin første turné siden de «tok en pause» for ni år siden. Og tida går. Trommeheltinnen Weiss har rukket å bli 49, mens de to ved hennes side i Sleater-Kinney, Corin Tucker og Carrie Brownstein, begge har passert førti – og dessuten brukt pauseårene på å finne seg jobber utenfor musikken. Tucker innen IT, Brownstein innen tv-komikk. Men det er her de hører hjemme. Sammen. For det er ingenting som kan matche det fortettede drivet de maner fram, og spesielt ikke når de virkelig er på, turning it on.

Men for å holde oss ved Moon og Bonham en liten stund til: Hvor mye mer rock & roll er det ikke at verdens aller fremste rockeband består av tre kvinner i førtiårene enn den der gamle varianten – begynne dagen med 16 vodkashots, for så å avslutte den kvalt av sitt eget oppkast natta etter? Uendelig mye mer, tør jeg påstå. I tillegg har det en politisk gjenklang som den selvdestruktive hedonismen kan se langt etter.

Men så er ikke Sleater-Kinney bare rock & roll; de er jo også til de grader punk. Fortsatt. Og det selv om deres to siste album skylder like mye til den klassisk rocken som både 1977- og 1991-eksplosjonen. Og da snakker vi først og fremst musikalsk: Farten Weiss setter, de faste og dype gitarriffene til Tucker, de løsere og mer åpne gitarriffene til Brownstein. Pluss Tuckers kolossale vokale penetrasjonskraft og ordene dette vanvittige instrumentet hennes uttrykker.

Ta bare åpningskuttet i London denne kvelden i mars: «Price Tag», også åpningen på deres strålende album av året, «No Cities to Love». Om en familie som sliter med å få endene til å møtes etter finanskrisa, tvilende til systemet, hatsk til Wal-Mart og dets like, fortvila som faen, jagende etter klokka og pengene – sangen når sitt klimaks i en bru som får dobbelt gjennomslag live: I was lured by the devil, I was lured by the cost / I was lured by the fear, that all we had was lost / I was blind by the money, I was numb from the greed / I’ll take God when I’m ready / I’ll choose sin ‘till I leave.

For meg ser det ut som om hele det stappfulle Roundhouse-lokalet – kapasitet på tre og et halvt tusen (og dermed større enn konsertsalene S-K brukte å fylle) – står og måper. Selv gjør jeg i hvert fall det, mens lyden setter seg i absolutt hele kroppen, fra fingertupper og trampende føtter til mage, ryggmarg og tårekanaler. Overrumplende, som ingen andre band jeg har hørt.

Studioversjonene er fetet opp, de rytmisk brekkene både flere og tydeligere aksentuert. Og så er de et skue der oppe, glad til og med: Smiler til hverandre, nikker tilfreds, leverer korte kommentarer til salen – rocker ut. Brownstein med sine karakteristiske gitarbevegelser i tradisjonen etter Pete Townshend, Tucker tidvis med mikken skrudd to hakk høyere enn normalt, som en viss Lemmy, med hodet bøyd bakover som for å strekke halsen og åpne opp for lungenes tordenskrall.

I hoveddelen av settet feier de gjennom 18 låter på litt over en time, mens de sper på med fem ekstranumre, inkludert et snaut kvarter med «Let’s Call It Love», muligens Weiss’ glansnummer og i hvert fall jamsporet der de utfordrer den psykedeliske hardrockens aller største mest.

Hvis jeg skulle valgt på forhånd, hadde jeg sikkert bytta ut halvparten av låtene med mer tidlig materiale – ingenting fra «Call the Doctor» (1996) er to for lite, mens seks fra «The Woods» (2005) er to for mye. Skulle en tro. Men så er det også de nyeste låtene som framstår aller sterkest: De fra «The Woods» uten alt skurret på plate, med kveldens to store pophøydepunkter: Carrie-og-Corin-duetten «Jumpers» og Brownsteins vakre ballade om døden, «Modern Girl» (for øvrig også tittelen på hennes kommende selvbiografi), sunget med pondus og trygghet, toppet av Weiss’ munnspill-«solo».

De fra «No Cities to Love», hele åtte av ti får plass, med en ekstra dytt i hver tone, hver rytme, som for å bevise – hvis du er så treig at du ikke har skjønt det allerede: «Vi er tilbake med smell!»

Ellers må Sleater-Kinney-medlemmet i skyggen, Katie Harkin fra bandet Sky Larkin, nevnes. Hun bidrar settet igjennom, hovedsakelig på det nye materialet, for å fylle ut lydbildet enten på ekstra perkusjon, synther, bass eller gitar.

I tillegg er det noen låter vi ikke kommer utenom: «One Beat» (med den beskrivende Corin-åpninga: I’m a bubble in a sound wave / A sonic push for energy), «Get Up» (som fletter seg rundt seg selv før den finner det egentlige refrenget tre fjerdedeler uti) og ikke minst de tre fra albummesterverket «Dig Me Out» (1997), med «Turn It On» som en evig dansbar vinner.

Sistnevnte også et høydepunkt da jeg så dem på Irving Plaza i New York våren 2000 (andre kvelden!), sannsynligvis nummer én på min egen lille, svært personlige liste over «tidenes beste konserter». Og hvis jeg skal være helt ærlig og la nostalgi forbli nettopp det, så var ikke dette det spøtt dårligere.

eirikb@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 31. mars 2015 kl. 15.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk