Klassekampen.no
Lørdag 14. mars 2015
Skal framtida bare handle om mer arbeid og mer forbruk?
Ta tida tilbake

Da 8. mars-togene forrige søndag fylte gater og torg, var de fulle av paroler jeg håper å få se igjen før neste kvinnedag bringer dem fram i lyset. Fordi likestilling er viktig året rundt, og fordi mange av kravene som reises burde vekke engasjement langt ut over kvinnebevegelsens grenser. Ett av disse er kravet om sekstimersdagen.

For kvinnebevegelsen er det et krav som vil gjøre reell økonomisk likestilling mulig, med erkjennelsen av at det stort sett er kvinner som jobber deltid for å få familiekabalen til å gå opp. I praksis har norske kvinner i gjennomsnitt allerede innført sekstimersdagen, men betaler for den selv med lavere lønn og lavere pensjonsopptjening.

For miljøbevegelsen bør sekstimersdagen være det strukturelle og kollektive alternativet til individuelt ansvar for å redusere forbruket. Om arbeidstidsreduksjon gjennomføres ved at økt produktivitet gjennom tariffoppgjør tas ut i mer fritid istedenfor økt lønn, vil det være et solid bidrag til redusert forbruksvekst.

Og for den største bevegelsen av dem alle, folk flest, er redusert arbeidstid et spørsmål om hva vi helst vil bruke livene våre på. Da den rødgrønne regjeringa la fram sin Perspektivmelding med spådommer om hvordan Norge vil se ut i 2060, var svaret at vi skal jobbe mer og kjøpe mer.

Med et grunnleggende premiss om at skattenivået ikke skal øke, konkluderte meldinga med at de som er unge i dag må jobbe mer for å finansiere velferdsstaten i framtida. Men vi skal få lønn for strevet! Faktisk 2,7 ganger så mye lønn som i dag, målt i dagens priser.

Hvis jeg er gjennomsnittsmennesket i denne utregninga, skal mitt private forbruk nær tredobles før jeg legges i jorda. I min begravelse vil de si at jeg jobbet lange dager og sto lenge i arbeid, men akk så mange utdaterte mobiltelefoner og umoderne sko jeg etterlater.

Heldigvis er 2060 lenge til, og heldigvis handler dette om politiske valg og ikke økonomiske lovmessigheter.

For hundre år siden var arbeidsuka 54 timer. Siden da har fagbevegelsen kjempet fram arbeidstidsreduksjon flere ganger, til ei normalarbeidsuke på 37,5 timer i 1986 og seinere i form av økt foreldrepermisjon og den femte ferieuka. Hver gang har vanlige mennesker fått mer frihet, mer tid vi bestemmer over selv. Og hver gang har arbeidsgivere og høyresida advart mot nasjonens økonomiske ruin. Det gjør de også i dag når vi snakker om sekstimersdag og 30 timers arbeidsuke.

Derfor er det fint å kunne vise til beregninger fra SSB, hvor det antas jevn reduksjon av arbeidstida til seks timer i 2060. Resultatet er ikke at økonomien kollapser, men at privat forbruk kun dobles istedenfor å tredobles.

Man kan også se på stedene hvor sekstimersdagen har blitt innført i praksis. På Tines fabrikk i Heimdal skulle den reduserte arbeidstida kun være et forsøksprosjekt, men resultatene var så positive at sekstimersdagen nå er innført på permanent basis.

Det viktigste er likevel å se seg rundt, til sitt eget liv, til naboens og arbeidskameratens, og spørre om vi godtar premisset om at framtida består av mer arbeid og mer forbruk. Eller skal vi insistere på at det er et politisk valg, og at vi i fellesskap kan å ta tida tilbake fra den økonomiske sfære, slik at vi kan bruke den på alt det andre som er viktig i livet?

Neste gang parolen for sekstimersdag løftes, håper jeg den følges av en broket forsamling av kvinnebevegelse, fagbevegelse og miljøbevegelse, sammen med dem som helst vil lese flere bøker, spille mer yatzy eller fiske mer fjellørret.

marie@roedt.no

Artikkelen er oppdatert: 16. mars 2015 kl. 10.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk