Klassekampen.no
Lørdag 7. mars 2015
Hvite tradisjoner blir ikke inkluderende uten at noen tar grep.
Fotball i gamle dager

Å være noe er hva vi alle higer etter. Derfor digger nordmenn å se helteepos som «Kampen om tungtvannet», en tv serie som på samme måte som spillefilmene «Max Manus» og «Kon Tiki» ga oss nasjonal selvtillit. Men har da alle i Norge fått den kulturen de trenger for å være noe?

I mitt arbeid med filmer, tv-serier, bøker som omhandler norsk innvandrerkultur har jeg lært én ting svært godt: Det handler om å være noe. I den relative fattigdommen som ofte preger innvandrerungdoms oppvekst (i familier med mange barn og bare én inntekt), står ønsket om økonomisk frihet sterkt. Denne friheten vil kunne gi dem et bedre liv, vise familie og resten av verden at de har suksess. At de har klart det. Derfor utdanner mange seg til høytlønnede statusyrker, eller de prøver i hvert fall. Flere av dem som ikke klarer det, forsøker som best de kan å hevde seg på andre måter.

Jeg vokste opp på Hasle i Oslo. Spilte fotball og ishockey på Vålerenga. Men jeg var ofte redd, supporterklubben levde opp til navnet sitt den gang: Klanen. Rasismen var ofte sterk i ord og uttrykk. Og jeg var pakkis i deres øyne.

Så en dag i 1996: «Vålerenga mot Rasisme» stod det på en plakat. Det var utrolig. Jeg kan fremdeles kjenne den fantastiske følelsen: De som hatet meg sånn, ville plutselig beskytte meg! Klanen var blitt antirasister.

Jeg var noe. Og ikke bare jeg. Enhver ungdom i Oslo føler seg inkludert i Vålerenga. Uansett hudfarge, religion eller kultur. Og at Vif fotball i nesten 20 år har fremstått som et fargeblindt lag, har skapt drømmer og identifisering for hundrevis, ja tusenvis av ungdommer med ikke etnisk norsk bakgrunn (jeg husker ennå John Carews første kamp fra start: kvartfinalen mot Sogndal i cupen i 97. Herre min hatt for et rykk!).

At Vålerenga aktivt sto opp for meg (det var sånn det føltes), har vært en av de viktigste støttene jeg har fått i livet. Der jeg vokste opp er Vålerenga de tøffeste. Og når de tøffeste i gata beskytter deg og inkluderer deg (men også krever av deg), så er livet så utrolig mye bedre å leve. Og etter Vålerenga har de fleste andre fotballag i Norge fulgt etter; Norsk fotball tar inkludering seriøst.

Å passe på at mangfold er representert i norsk kulturliv er viktig. Ikke bare for å være «hyggelig» mot minoriteter. Det viser seg at samfunnsengasjert kultur også treffer flere enn minoritetene det handler om. Publikum er ofte fargeblinde de også.

Men samtidig, i 2015: Hvorfor skrives det nesten ikke krimbøker av ikke-hvite forfattere i Norge? Krimbøker er ofte lettleste, og lettskrevne (jeg har skrevet en selv), og kunnskap om kriminalitet er det jo mange innvandrere som har, dessverre.

Er det ikke rart at det ikke finnes flere norske krimforfattere med ikke etnisk norsk bakgrunn? Handler det kanskje om forlagenes manglende evne og–eller lyst til å hjelpe frem de stemmene som kanskje trenger litt mer motivasjon enn «de vanlige» som dynger redaktørene ned med manuskripter?

Denne helgen avholdes det krimfestival i Oslo, som påstår de presenterer «noe for enhver krimsmak». Av 60 forfattere som blir presentert, er ingen – ingen! – mørke i huden eller har en minoritetsbakgrunn. Dette til tross for at det er invitert forfattere fra hele verden.

Da jeg stilte til debatt på NRK P2, Kulturhuset, denne uken for å debattere dette underlige fenomenet, fikk jeg svar fra sjefen for Krimfestivalen at det er slik fordi «krim er en hvit tradisjon».

Litt sånn som fotball var. I gamle dager.

ulrik@curryfilm.no

Artikkelen er oppdatert: 9. mars 2015 kl. 10.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk