Klassekampen.no
Torsdag 5. mars 2015
Rastløst blikk: Barn av flyktninger fødes inn i foreldrenes rastløshet, skriver Warsan Ismail. Somaliske flyktninger i Dagahaley-leiren.Foto: TOPSHOTS/AFP PHOTO/Tony KARUMBA
Føttene kan bære deg langt vekk. Men det tar tid å slå røtter i ny jord.
Tyngdepunktet

Immigrantfamilien, skriver forfatteren Taiye Selasi, er uten tyngdekraft. Den er fullstendig ubundet. Den mangler røtter som binder den fast til et sted. Det gjør at familiemedlemmene har lett for å pakke og dra.

De fleste drar til sitt første tyngdefelt, til et sted der jorden er det usynlige limet. Det er den samme jorden deres forfedre levde i, elsket på, fødte i, forsvarte og døde for. Et sted der genetikken, avstammingen, den vertikale aksen, gir den trygge tilhørigheten.

Jeg er medlem av et diasporasamfunn der nær sagt alle ønsker å pakke og dra. De fleste drar til Somalia, et land vi forlot tidlig på 90-tallet på grunn av krig. Vi drar for å legge fiberoptiske bredbånds-kabler, etablere rehabiliteringsklinikker og utarbeide felles pedagogisk plattform for landets skoler.

Vi pakker og drar fra karrig til fruktbar jord. Vi kom til Norge, vi så utover de steinutte strender, der folk i århundrer hadde bygd, og vi tenkte: gid vi var i vårt varmere land. Et land der vi kan reise våre bygninger, legge våre togskinner og utforme vår egen helsepolitikk. Et land der brunpigmentene ikke skiller oss ut, men gir oss en behagelig anonymitet.

Ønsker du ikke det, spør mine onkler og tanter, med bekymrede miner, når jeg protesterer mot pronomenet «vi». Jeg, i motsetning til vi, skal ikke legge bredbåndskabler, etablere rehabiliteringsklinikker eller forbedre en mislykket stats skolevesen.

Når øyenbrynene heves og de rynkede ansiktene får et grålig skjær, forsøker jeg forgjeves å forklare at min motstand ikke skyldes egoisme. Jeg er solidarisk med fattige, syke og ressurssvake somaliere. Jeg tar ikke mine muligheter for gitt. Når jeg likevel forsøker å beskrive situasjonen barn av flyktninger befinner seg i, strekker ikke mitt somaliske vokabular til.

Hvordan forklarer jeg at barn av rotløse og rastløse flyktninger fødes inn i en lignende rastløs tilstand? At vi alltid er i bevegelse, i søken etter noe trygt og stabilt, noe som kan knytte oss til et sted eller en gruppe, et anker i tilværelsen. Og at de fleste av oss, som har snakket og tenkt på norsk, har vanskelig for å forestille seg en tilværelse i et land der alle snakker og tenker annerledes, men ligner på oss i utseende? Hvorfor skal vi bytte en utlendighet med en annen?

Så vi søker den trygge og stabile tilhørigheten et annet sted enn hjemme og på skolen. Et sted der vi ikke defineres etter herkomst, «min sønn, somalieren», eller utseende, «min nabo, innvandreren». Et sted der vi velger vår egen identitet. For mange har det blitt religionen. Men ikke alle aspekter ved islam, først og fremst de som er best egnet til å skille oss fra alle andre – inkludert våre foreldre.

Islam består av tre komponenter: Koranen, fortellingene om profeten Muhammad og tolkningsarbeidet teologer har utført gjennom 1400 år. Religionens viktigste teser skiller seg ikke, i vesentlig grad, fra kjernen i andre religioner: Du skal ære din Gud, du skal respektere din neste, du skal søke fred og harmoni, og du skal etterstrebe sosial rettferdighet.

Men en idiosynkratisk identitet kan ikke bygges på universelle verdier. Derfor går vi som ønsker å skille oss ut, hardere til verks. Vi dykker i den rike floraen av små forordninger i islam og plukker regler som synliggjør hvem vi faktisk er: Vi er dem som har nevelange skjegg, som forbanner kvinner i bukser og høyhælte sko, og som heller vil sulte enn å arbeide i lagre der vi må stable svinekjøtt og alkohol. Vi er ikke pietister, selv om de til forveksling ligner på oss. Vi er dem som vil gjøre et poeng ut av vår annerledeshet. Islam er vårt tyngdepunkt, et senter vi konvergerer mot, og et brudd med oss representerer et avvik fra troen.

Jeg protesterer mot pronomenet «vi», her også. Hva er det egentlig i dette senteret vi skal forenes rundt, spør jeg. Hvis vi vraker det universelle i islam for å dyrke en eksentrisk rolle, for å være annerledes og for å opponere, uthuler vi ikke islam? Frarøver vi ikke religionen alt av reell substans? Alt det som faktisk gjør individet i samfunnet, og samfunnet rundt individet, bedre?

Der tanter og onkler, med rynker i pannene, sukket i møte med mine protester, blir jeg av de hellige ofte møtt med mistenkeliggjøring. Min egen tro og praksis stilles for mobbens rett, og blir funnet uverdig.

Selv om jeg forstår hvorfor den pedantiske trosutøvelsen blir til, selv om jeg vet at det ligger usikkerhet og utrygghet bak, og selv om min religion lærer meg at det ikke er menneskets plass å dømme, sårer det alltid.

«Trær har røtter, mennesker har føtter», skrev Salman Rushdie en gang, i direkte kontrast til Taiye Selasi. Men føtter blir slitne og trælet, de får blemmer og de blir såre av rastløs bevegelse. Vi må stå stødig for å kunne vokse og for å motstå vær og vind. Men det tar tid å slå røtter, og vi er fortsatt unge.

warsan.ismail@gmail.com

Lars Gule, Warsan Ismail, Haavar Simon Nilsen og Gro Steinsland skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk