Lørdag 28. februar 2015
Stolt: Tyskerne gjorde hver åpning av en jernbanestrekning til en propagandaforestilling. Her fra åpningen av Elsfjord stasjon på Nordlandsbanen i mars 1941. Bilder: Fra boka
NSBs skammelige historie
Under jernhælen: Med engasjerende prosa ruller Bjørn Westlie opp historien om krigsfangene som bygget Nordlandsbanen.

Anmeldelse

Om lag 100.000 sovjetiske krigsfanger måtte yte slavearbeid i Norge under andre verdenskrig. Rundt 13.000 av disse ble tvunget til å arbeide på Nordlandsbanens strekning fra Mo i Rana til Fauske, hvor den tyske okkupasjonsmakten og NSB samarbeidet om utbyggingen. Det døde langt flere utenlandske fanger i Norge som følge av slavearbeid enn det døde nordmenn under krigen. Dette gjenspeiles ikke i den offisielle erindringen av krigen i Norge som er preget av patriotiske fortellinger om heltemodig motstands- og holdningskamp. I et intervju med Morgenbladet i august 1945 la NSBs banedirektør Otto Aubert riktignok ikke skjul på at selskapet hadde benyttet krigsfanger, men la vekt på at «det var sannelig ikke særlig effektivt arbeid krigsfangene presterte under jernhælen! De overanstrengte seg ikke, legger banedirektøren til med et smil».

Med sin velskrevne bok «Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen» viser Bjørn Westlie hvordan et pragmatisk ønske om å holde togene i gang og en felles interesse på tysk og norsk side for en omfattende utbygging av det norske jernbanenettet, gjorde at NSB åpnet for omfattende kollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten. NSBs samarbeidsvilje toppet seg med selskapets utstrakte bruk av sovjetiske krigsfanger og deltakelse i deportasjonen av de norske jødene. Etter 1945 klarte selskapet imidlertid å omskrive sin egen krigshistorie til en suksessrik historie om en forsterket norsk infrastruktur, der verken sovjetiske krigsfanger eller norske jøder fikk plass. Westlie viser hvordan sentrale bøker og jubileumsskrifter har utelatt NSBs bruk av krigsfanger. NSBs sentrale toppledelse, som frivillig gikk inn i et nært samarbeid med okkupasjonsmakten, kunne stort sett fortsette sine karrierer etter krigen uten å få riper i lakken.

Westlie skriver engasjert, leservennlig og veldokumentert om NSBs krigshistorie. NSBs nære samarbeid med okkupasjonsmakten og selskapets utstrakte bruk av sovjetiske krigsfanger er kjent fra før, først og fremst gjennom Silje Løvstad Thjømøes viktige masteroppgave fra 2013; «Krigskollaboratører eller jernbaneingeniører? På sporet av NSBs samarbeid med tyskerne om byggingen av Nordlandsbanen under andre verdenskrig». Thjømøes oppgave er nevnt i litteraturlisten i Westlies bok, men er ikke videre kommentert. NSBs hvitvasking av fortiden har pågått i 70 år, og det er Westlies store fortjeneste at han presenterer NSBs storstilte bedrag og NSBs skammelige fortid som krigskollaboratør, krigsprofitør og medansvarlig for folkemord for et større publikum.

Tyskerne hadde ambisjoner om en storstilt jernbaneutbygging i Norge med forlengelser av både Sørlands- og Nordlandsbanen. Tyskernes ønsker passet godt overens med NSBs gamle visjoner. Ett av de store hindrene for jernbaneutbyggingen var mangelen på arbeidskraft. I januar 1942 ga NSB grønt lys for å sette inn krigsfanger i utbyggingsarbeidet på Nordlandsbanen. Krigsfangene måtte yte slavearbeid under umenneskelige forhold, og Westlie viser at NSB var fullt informert om fangenes situasjon.

Westlie viser også at NSB deltok i deportasjonen av de norske jødene fra de ble arrestert til de var fremme på Utstikker 1 hvor deportasjonen gikk videre med skip. Westlie konkluderer med at NSB neppe kjente konsekvensene av deportasjonen, men «de forsto fullt ut at jødene ble drevet ut av landet mot sin vilje». Ingen av NSBs ansvarlige måtte stå til rette for dette etter krigen.

Sommeren 1945 ble om lag 84.000 sovjetiske krigsfanger sendt ut av Norge og forsvant dermed ut av norsk oppmerksomhet. Sovjetiske myndigheter kontaktet imidlertid norske myndigheter og NSB for å få informasjon om hva sovjetiske borgere hadde blitt brukt til i Norge under okkupasjonen. På norsk side fryktet man sovjetiske krav om erstatninger eller eiendomsrett. Westlie viser at NSB handlet på direkte instruks fra det norske Utenriksdepartementet da de nektet å oppgi detaljer om fangenes arbeidsinnsats. I stedet fremstilte NSB krigsfangene som ineffektiv arbeidskraft og begrunnet det med at krigsfangene var svake, utmattede og hadde dårlig arbeidsmoral.

Historien om nordmenns manglende aktelse for de sovjetiske slavearbeiderne slutter dessverre ikke der. Vinteren 1949–50 fryktet Forsvaret at sovjetiske krigsgraver skulle bli mulige reir for spionasje. I juni 1951 besluttet Forsvarsdepartementet at de sovjetiske fangegravene i Nord-Norge skulle flyttes til en anonym massegrav. Westlie viser inngående hvordan NSB og Norge har gjort seg skyldig i en «dobbelt fortielse» av de sovjetiske krigsfangene: først ble arbeidsinnsatsen deres fortiet og deretter også minnet om dem. Flyttingen (som skjedde på en måte som kun kan betegnes som grov likskjending) og anonymiseringen av gravene gjorde fangene til «objekter uten historie, uten identitet eller navn». «Hva de arbeidet med og hvem som brukte dem forblir usagt», understreker Westlie.

Westlie har tilegnet boken «de mange tusen sovjetiske krigsfangene som ble ofret da Nordlandsbanen skulle bygges», og avslutter med en sterk oppfordring:

Sporene etter leirene langs Nordlandsbanen er fortsatt der, og mye kan graves frem. Enda viktigere er det at alle krigsfanger som var i Norge under krigen, får den plassen i krigshistorien de fortjener og at de som utnyttet dem også skrives inn i historien.

Krigsfangene forsvant både fra NSBs og Norges historie, i sin fremragende bok har Westlie hentet dem frem igjen. Det bør også NSB gjøre.

bokmagasinet@klassekampen.no

Anette H. Storeide er første­amanuensis ved NTNU, og har blant annet skrevet boka «Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere» (Gyldendal).

Fakta

SAKPROSA

Bjørn Westlie

Fangene som forsvant

NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen

Spartacus 2015, 260 sider

Artikkelen er oppdatert: 28. februar 2015 kl. 10.40
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.
Lørdag 16. september 2017
Eld i hugen: Kva er vel ein forfattar utan lesarane sine?
Lørdag 9. september 2017
En gammel verden: Matias Faldbakken er tilbake i litteraturen – med en mørk, men ganske varm latter.
Lørdag 2. september 2017
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.
Lørdag 26. august 2017
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.
Lørdag 19. august 2017
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.
Lørdag 5. august 2017
Manipulasjon: Geir Hestmarks monumentale biografi viser hvordan ettertidens forskere gjemte bort Jens Esmarks oppdagelse av istiden.
Lørdag 24. juni 2017
Evig krise: Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis har en skarp analyse med uklar konklusjon.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk