Klassekampen.no
Torsdag 5. februar 2015
Driftige damer: Nordmenns forestilling om at somaliske kvinner er planløse og initiativfattige fotfølger dem hvor enn de går, skriver Warsan Ismail. Foto: Tom Henning Bratlie
Minoritetsfeminismen handler ikke bare om å bekjempe sosial kontroll.
Nye paroler

Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i åtte år. For å avkrefte myten om den infleksible somaliske arbeidstageren, bandt hun hijaben som en turban, dro på seg jeans, brettet opp ermene og oppsøkte arbeidsplasser med curriculum vitae i hånden. Hun fikk jobb. Hun arbeidet hardt. Hun gikk fra den ene midlertidige stillingen til den andre. Da hun hadde jobbet ved samme barnehage i fire år, uten å få tilbud om fast ansettelse, ga hun opp. Hun følte at hun fortsatt stod utenfor det etablerte, i en uforutsigbar hverdag, til tross for at hun hadde gjort alt som var forventet av henne. Så bestemte hun seg for å gjøre det motsatte. Å bli arbeidsgiveren og offentlighetens marerittsomalier: En vanskelig kvinne i et heldekkende telt.

Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i over tjue år. Hun pådro seg en ryggskade i storkjøkkenet som holdt hodet hennes over den mørke lediggangen. Verken hun eller fastlegen greidde å overbevise forvaltningen om hennes reduserte arbeidsevne. Derfor var det ingen uførepensjon i sikte. I likhet med majoriteten av min mors venninner orket heller ikke hun lange runder med tiltak og klageskriving. I hvert fall ikke med byråkrater som ytterst sjeldent så henne som noe annet enn en representant for en krevende klientgruppe: Trygdesnyltende kvinner som insisterer på å subbe i lange skjørt, unngå svinekjøtt og som ikke håndhilser på det motsatte kjønn.

Forestillingen om den planløse og initiativfattige somaliske kvinnen fotfølger kvinner utenfor arbeidskontoret også: Jeg kjenner ingen somalisk kvinne som ikke har blitt møtt med bekymrede miner og råd om prevensjonsmidler på helsestasjoner.

Jeg forstår og er enig med helsesøstre og jordmødre som pusher prevensjon på barnerike familier med lav sosioøkonomisk status. Det er et særkulturelt problem at en somalisk kvinnes kvinnelighet måles i grad av fruktbarhet. Det er et samfunnsproblem at segmenter i den norske befolkningen har mangelfull kunnskap om familieplanlegging. Men når det eneste helsepersonell ser, er en somalisk mor som ikke har kontroll over sin reproduksjonshastighet, er det lett for dem å ta på seg indignasjonens skylapper. De glemmer å spørre om de små, brune stiklingene som henger i mors burka.

De fleste har det ikke særlig godt, norsk-somaliske barn altså. De bor trangt, de sliter på skolen og framtiden ser lite oppløftende ut. Likevel kjenner jeg få somaliske kvinner som kan skryte av helsestasjoner eller fastleger som, etter velmenende råd om p-sprøyte og kobberspiral, tar seg tid til å spørre om bosituasjon og økonomisk status.

Kanskje er det utenfor leger og sykepleieres mandat å råde eller rettlede i slike saker, kanskje bør ikke medisin­faget beskjeftige seg med spørsmål utover trygdemedisinen. Men da betyr det vel også at mantraet som legestudenter introduseres for de første ukene i studiet, om å se hele mennesket, ikke bare pasienten, er vakkert på papiret, men hult i virkeligheten?

Jeg vet alt dette og mer om den norsk-somaliske kvinnens kamper i det norske samfunnet.

Derfor provoserer det når rop om solidaritet med minoritetskvinnen raskt oversettes til at vi må stå sammen mot det importerte patriarkatet i minoritetsmiljøene.

Vi må selvsagt stå sammen mot enhver struktur som begrenser menneskets frihet og livsutfoldelse. Men ideen om at det er den brune mannen som begrenser den brune kvinnens valgmuligheter er en behagelig villfarelse. Valgmulighetene begrenses også av politikken og holdningene som gjør det vanskelig for minoritetskvinnen å yte i samfunnet og slik føle seg som et fullverdig medlem av det store nasjonale fellesskapet.

Snart begynner forberedelsene til kvinnedagen. Var jeg av den typen som driver med veddemål, hadde jeg veddet på at kvinnepolitiske arbeidsutvalg og komiteer nå sitter og diskuterer minoritetskvinner: Hvordan inkludere dem – disse lyssky vesenene vi så gjerne vil ha i våre rekker? Hvilke paroler skal vi marsjere foran?

Det skorter ikke på gode råd.

I den danske avisen Berlingske Tidende skriver studenten Geeti Amiri 30. januar om usolidariske, nydanske kvinner som svikter sitt kjønn ved å øve sosial kontroll over kvinner som velger danske verdier. Amiri skriver godt om presset og motgangen kvinner med minoritetsbakgrunn møter hos sin «egne», men hennes ensidige fokus, som vi kjenner igjen fra norsk debatt, bidrar til å holde minoritetskvinner utenfor parolemøtene.

Kvinner har rett på frihet fra sosial kontroll, men det er også på tide å innse at minoritetsfeminismen ikke er en enkeltsakskamp. Minoritetskvinnen har tross alt også rett på frihet fra fattigdom, fysisk trengsel og diskriminering.

warsan.ismail@gmail.com

Lars Gule, Warsan Ismail, Haavar Simon Nilsen og Gro Steinsland skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 9. februar 2015 kl. 13.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk