Klassekampen.no
Tirsdag 3. februar 2015
Framskrittet: En mann med barnevogn krysser Toftes gate på Grünerløkka i Oslo, en grå vinterdag i februar. 8Foto: Berit 8Roald Scanpix
Min generasjon fedre er utrolig heldige. Men pappapermisjonen kom ikke av seg selv.
Bleier og bremsecaliper

Jeg har pappapermisjon. Fjorten (!) uker står til meg og Einar sin disposisjon. Han ble født før de borgerlige øksa ned pappapermisjonen i likestillingens navn.

Dreit meg godt ut første dagen i permisjonen. Skulle gjøre for mye for fort. Einar parkerte timeplanen med tidenes hylekonsert. Jeg oppdaga at han ikke hadde fått mat på fem timer. Krise. Han spiste en hel banan fortere enn jeg klarte å si verdens-verste-pappa. Dagen etterpå stilte jeg inn mobilen. Den ringer og minner meg på mating hver tredje time. Null problem.

Små barnefingre drar og velter absolutt alt. Skjegg, duker, hår, verktøy, kattehaler, driller, kaffikopper, snuspakker, fjernkontroller, lysestaker, nøkler. Ser du vekk to minutter, spiser ungen kattemat med begge hendene. Note to self: Små barnemager fordøyer ikke rosiner. De kommer ut som de kom inn. Det eneste som skjer er at bæsje-hyppigheten øker veldig. Det samme gjelder ertesuppe. Herregud for et resultat. Jeg er i det hele tatt blitt ganske oppdatert på fordøyelsessystemet til en liten skrott.

Barn er kjappe! En trøtt morgen klarte Einar å slam-dunke en badeand i dass, samtidig som jeg dro i snora. Jeg redda badeanda i siste liten. Den lever fortsatt i beste velgående. Det går helt greit å koke badeender. Har du tidligere lurt på om dorullpakken løy om antall meter på rullen, kan jeg nå avkrefte det. Det er helt syke lengdemeter de får på en dorull. Volumet blir betraktelig mye større i utrullet tilstand. Det løser seg derimot ikke opp med en gang i vann, slik det står på pakken.

Nå har vi roen, Einar og jeg. At det kunne være så gøy å få unge er den største overraskelsen med pappapermisjon. Vi ler mye om dagen. Verdens beste pappa. Jeg klarer rett og slett ikke å forklare til folk som spør hvor fint vi har det i permisjonen. Jeg går rundt med et fårete pappapermsmil hele dagene.

En kompis hadde ei amerikansk jente på besøk. På min alder. Som mange andre nordmenn er jeg interessert i hva utlendinger tenker om landet vårt. Hva er annerledes med Norge? Hun svarte menn med barnevogner. Hun var sjokkert over at uansett hvor hun snudde seg, var det menn med barnevogner. De var overalt.

Etter å ha prata med henne så jeg at det stemte. På treff i sommer for Amcar og motorsykler så jeg det pinadø der også. Menn trilla stolt rundt med poden eller jenta si i vogna. Stelte og dulla. På litt tøft vis selvsagt, men likevel.

Bestefaren dro til sjøs. Var borte i måneder og år av gangen. Hadde knapt ungene på fanget da de var små. Skifta aldri ei bleie. Vaska aldri klær. Gav gode råd, ikke gode klemmer. Min far fikk ikke være med på fødselen da min eldste bror ble født. Jordmødrene nekta. En annen bror ble kjørt hjem fra sykehuset i matpausen på min fars jobb. Han dro tilbake på jobb etterpå.

Jeg var selvfølgelig med da Einar ble født. Etterpå hadde jeg tariffert fjortendagers betalt fødselspermisjon. Min generasjon fedre er så utrolig heldige. Vi kan ta så mye del av vårt barns liv som vi bare ønsker. Vi har frihet til å være fedre. Ingen tvinger oss, men ganske mange tar den friheten på alvor.

Einar har blitt kjent med motorsykkelens verden. I vinter skal jeg bygge om motorsykkelen. Den står i min fars garasje. Einar får all kos et lite hjerte kan begjære av bestemor, jeg får uendelige mengder kaffi. Pappapermisjon gir tid. Tid til å gå dypt inn i tema du vanligvis gjorde i et stjålent øyeblikk. Jeg vet nå alt som trengs å vite om bremsecalipere. Skal de være 4-stempla? 6-Stempla? Wilwood? PM? Hvilke fjærer skal jeg ha i gaffelen? Skal jeg bytte hele fronten? Hvilket motiv skal jeg ha på tanken? Hvordan lakkeres aluminiumsdeler? Mange deilige timer i garasjen. Mange timer til å tenke. Tid du vanligvis ikke har. Frihet. Einar lukter olje når vi kommer hjem. Pappa smiler. Det fårete pappapermsmilet.

Skulle ønske jeg kunne knytta dette til et aktuelt tema. Til en borgerlig politiker som driter seg ut med et eller annet talentløst utspill. Men jeg har ikke peiling. Leser ikke så mange aviser om dagen. Det jeg vet veldig godt, er at jeg er heldig. Det jeg har forstått, er at dette ikke kommer av seg selv. Dette er ikke en «naturlig» utvikling med tida. I USA er det ikke som i Norge. De har knapt permisjon, i alle fall ikke fedrepermisjon. Utviklinga har kommet fordi den har vært fornuftig. Den er fornuftig for mor, far, barn og samfunnet. Utviklinga har kommet fordi noen har krevd det. At min generasjon fedre er så med i våre barns liv er en villa politikk. Den har ikke kommet av seg selv. For meg er dette frihet.

Hører dere på høyresida? Ikke frihet til å kjøpe en haug med ting, men frihet til å bli komfortabel med kanskje den viktigste rollen jeg kommer til å få i livet. Jeg tror at deling av omsorgsrollen hjemme ikke bare er bra for meg som far. Jeg tror det er fornuftig for samfunnet. Dette er den deiligste arbeidstidsreformen som finnes.

Snart kommer hverdagen. Det er ti uker til. Snakkes, verden.

ommund.stokka@industrienergi.no

Artikkelen er oppdatert: 9. februar 2015 kl. 09.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk