Torsdag 15. januar 2015
Syndebukken: Jonas Gahr Støre har fått kritikk etter å ha uttalt at «jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi». Det er på sin plass å kritisere en slik holdningsløshet fra en ledende politiker, men kritikken rammer i realiteten de fleste av Stortingets politikere, skriver Anine Kierulf. Foto: Tom Henning Bratlie
Jonas Gahr Støres utydelige forsvar for ytringsfriheten er regelen i norsk politikk, ikke unntaket, skriver Anine Kierulf.
Liberalitets­opportunismen

«Blasfemi er all maktkritikks mor», sa en teolog jeg traff forleden. Muligheten til å kritisere makt og etablerte sannheter, historisk sett ofte de religiøse, er en sentral begrunnelse for sterk ytringsfrihets­beskyttelse. Derfor er det viktig å stå opp for retten til å blamere. Derfor foreslo Ytringsfrihets­kommisjonen forbudet mot blasfemi opphevet i 1999.

I likhet med annen makt­kritikk vil blasfemi ofte være mer sårende og krenkende jo mer treffende den er. Målet med blasfemi kan være krenkelse, men trenger ikke å være det. Krenkelsen som følger med kritikken er imidlertid ofte uunngåelig. Da blir også krenkelsen maktpåliggende for å fremføre viktige budskap, i alle fall om de skal bli hørt. Slik var det for Jyllands-Posten i 2006. Slik mener atskillige redaktører det er i dag.

 

Med så mange uhyrligheter som har vært begått i guddommers navn, burde dette være åpenbart. Det er ikke bare lov å krenke guder, det er iblant påkrevet, også for ivaretagelse av samfunn og individer. Slik er det, selv om man samtidig krenker også de fredelig gudfryktige. Krenkende ytringer om noe man har kjært kan være grenseløst sårende, men de er altså noe annet enn krenkende handlinger. Og noe helt annet enn vold.

Undertiden hevdes det at krenkelser aldri kan begrunne inngrep i ytringsfriheten. Rettslig er dette feil. De mest praktiserte lovbegrensninger for ytringsfrihet i Norge og Europa de siste par hundrede år er forbudene mot krenkelser av æren og personvernet. Ellers beskyttede ytringer er ulovlige om de krenker noens ære eller privatliv. Tenk ambulansesjåfør Erik Schjenken, og Dagbladet som ble dømt for krenkende ytringer om ham.

Forskjellen på disse krenkelsene og blasfemi er prinsipielt viktig – de første krenker en person direkte, blasfemi «bare» indirekte, ved at det er personens gud som krenkes. Men de mer direkte ytrede krenkelser er altså mer enn god nok grunn til å begrense ytringsfriheten, slik vi i vesten ser det.

 

Vi er ikke så veldig prinsipielle her heller, forresten. Straffeloven § 95 minner en del om blasfemiparagrafen. Den verner mot den indirekte krenkelse utlendinger utsettes for hvis deres lands flagg skjendes i Norge. Men den er kanskje ikke særlig praktisk? Ikke mindre enn at Otto Jespersen og Kåre Valebrokk i 2003 ble siktet for å ha brent det amerikanske flagget i satireprogrammet Torsdagsklubben. Det var bare flaks – eller god skjønns­utøvelse fra Riksadvokaten, som det også kan hete – som gjorde at de ikke ble stilt for retten for dette. Paragraf 95 ble først vedtatt opphevet fem år senere. Ettersom hverken den rødgrønne eller den blåblå regjeringen evner å få den nye straffeloven iverksatt, er endringen imidlertid ikke trådt i kraft. Så sent som i 2013 ble en kvinne dømt for forhåning av det polske flagg etter å ha heist det opp ned på halv stang. Til fengsel. Ytrings­friheten er ikke nevnt i dommen.

 

Jonas Gahr Støre har fått mye pepper den siste uken. Primært fordi han som utenriksminister ikke hegnet tydelig om blasfemi som maktkritikk i 2006, men med ny styrke fordi han heller ikke nå har gjort det. Blasfemi er lov, ja vel, men slik bruk av ytrings­friheten er ikke noe mål i seg selv. En ukontroversiell nyansering i et seminarrom eller en redaksjon – ytringsfriheten omfatter selvsagt også retten til ikke å ytre seg, og til å kritisere i den form man selv finner passende. Fra en av Norges mektigste politikere er det viktigste for oss imidlertid å høre at ytrings­friheten også omfatter de fleste krenkelser, og at slike krenkelser iblant kan være et mål i seg selv. Vi vil ha makthavere med forståelse for maktkritikk. Vel er politikere holdningsskapere, men er vi så interessert i hva vår kanskje kommende statsminister Støre selv ville trykket og sagt innen rommet for lovlige ytringer? Hva han mener vi burde tenke er klokt eller nødvendig?

Vi har ulike oppfatninger av dette – hva som er klokt, hva som er skadelig, og ikke minst hva som er nødvendig. Alle står fritt til å mene noe her, men det er altså helt sentralt at hverken makthavere eller opinionen har noen særlig rettslig eller moralsk kvalifikasjon ved avgjørelsen av hva det til enhver tid er nødvendig å si. Offentligheten er en mosaikk av ytringer. Hvilke av de myriader av små brikker som til enhver tid er nødvendige for å skape hele bildet, er det umulig å vurdere. Nettopp fraværet av slik overskuende vurderings­kvalifikasjon gjør at nødvendigheten av å fremsette de mest ulike lovlige ytringer må forbli opp til den enkelte å avgjøre.

 

Kritikken mot Støre har en politisk side. Den fremstår som sterkere fra hans politiske motstandere enn fra hans tilhengere. Men er det grunnlag for å tolke hans utsagn som parti- eller blokkpolitisk representativt? Er venstresiden eller høyresiden mer rettsstatlig prinsipiell?

Min erfaring er at en mer opportunistisk enn prinsipiell holdning til mange av våre mest grunnleggende rettsstatsverdier er godt fordelt over den politiske skala. Og da tenker jeg ikke bare på rare utspill fra enkeltrepresentanter, Liu Xiaobo eller Dalai Lama. Retten til eiendomsvern er et unntak, her har høyresiden generelt en mer prinsipiell tilnærming. Men de fleste andre? For retten til personvern – som er en forutsetning for reell ytringsfrihet – er det tilstrekkelig å vise til at Lundkommisjonen avdekket ulovlig overvåkning under regjeringer fra begge fløyer.

I nyere tid støttet både Høyre og Arbeiderpartiet innføringen av Datalagringsdirektivet, tross sterk motstand fra grupper og enkeltpersoner som tok til orde for at man i alle fall måtte nærme seg dette inngrepet i person­vernet noenlunde prinsipielt og proporsjonalt. Direktivet ble som kjent funnet ugyldig av flere lands høyesteretter og av EU-domstolen – nettopp fordi det ikke var det. Direktivet var rett og slett ikke godt nok begrunnet til å gripe så massivt inn i personvernet.

Siden 1814 har vi hatt en grunnlovsfestet rett til ikke å bli straffedømt etter lover som ikke gjaldt på gjerningstidspunktet. Selv en så opplagt rettsstatsverdi har vært søkt fraveket med unison politisk tilslutning. Det skjedde da Stortinget i 2008 enstemmig vedtok at krigs­forbrytelser kunne straffes med nye bestemmelser, selv om forbrytelsene ble begått før loven kom. Høyesterett mente en slik tilbakevirkning var grunnlovsstridig. Det ble Frp veldig gretne for. Forslaget om å endre grunnlovsbestemmelsen for å muliggjøre den tilbakevirkningen Høyesterett forkastet – fremsatt i 2012 av Høyre, Ap, SV og Sp – er så langt ikke vedtatt.

 

Politiske strømninger og syn på balansegangen mellom individuelle rettigheter og kollektive interesser endrer seg i ulike epoker. Jeg tror imidlertid det skal godt gjøres å underbygge historisk at en situasjonsbetinget omgang med de mest grunn­leggende ytringsfrihetsprinsipper er noe som særlig plager enten høyre- eller venstresiden.

Blasfemi er et godt eksempel. Vi skjønner den historiske begrunnelsen, men forbudet må jo lenge ha vært ganske utdatert? Likevel var det altså først i 1999 det ble foreslått opphevet. Forslaget ble behandlet i 2004. Da ble følgende sagt: «Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk med religion som utgangspunkt, kunne anses som blasfemi. (…) Disse medlemmer slutter seg til Ytringsfrihets­kommisjonens påpeking av at vi på vei inn i et flerkulturelt samfunn vil få vår toleranseevne satt på prøve. Det vi trenger er ikke en innskjerping av reaksjoner og sanksjoner mot påstått blasfemi, men derimot en mer omfattende og opplyst religionskritikk i full offentlighet.»

Omtrent som vi i dag skulle sagt det selv? Denne posisjonen var det imidlertid bare et mindretall fra Ap og SV som inntok.

I forlengelsen av flertallets syn ble bestemmelsen nemlig beholdt. Høyre, KrF og Frp fant det viktig «å påpeke at enkelt­personers religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne.» Flertallets ytringsfrihetsforståelse fikk støtte også av Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Inntil han endret mening i 2006.

 

1–0 venstre-høyre? Vel. I 2008 tok den rødgrønne regjeringen Stoltenberg II til orde for videreføring av den sentrale del av blasfemiparagrafen, nemlig vernet mot den indirekte krenkelsen som følger av angrep på trosretninger og livssyn. Forslaget møtte lite motbør fra øvrige partier, og pressen virket med få hederlige unntak helt uinteressert. Hvem vet om opposisjon og den fjerde statsmakt i det hele tatt hadde gjort noe med dette om det ikke vært for at bloggere og interessegrupper kranglet saken inn på dagsordenen og krevde forslaget forkastet. Hvilket det ble. Eller blir, når noen får iverksatt den nye straffeloven. Enn så lenge gjelder det gamle blasfemiforbudet formelt.

Det er storartet at partirepresentanter helt fra SV til FrP i 2015 gir prinsipielle forsvar for ytringsfriheten. De kommer i en ytringsfrihetsenig tid der det er ganske ufarlig å gi uttrykk for dem. Indikerer dette at vi nå har fått en større forståelse for fundamentale rettigheter? At vi er blitt liberale fra høyre til venstre? Det virker litt kjapt å konstatere. Vinglingen overfor våre mest grunnleggende liberale verdier, herunder ytringsfriheten, er ikke akkurat noe som hører gamle dager til – eksemplene her er fra de seneste femten årene. Og vinglingen kan ikke forskjell på høyre og venstre. Er noe av problemet med Støres utydelighet at han er altfor representativ?

Fakta

Ny karikaturstrid:

• Onsdag 7. januar gikk tre radikale islamister til angrep på satiremagasinet Charlie Hebdo.

• Magasinet har publisert en rekke islamkritiske tegneserier og har flere ganger trykket tegninger av profeten Muhammed.

• Tolv mennesker ble drept i angrepet, blant dem flere anerkjente tegnere. Aviser verden over har i solidaritet trykket tegningene.

• Ap-leder Jonas Gahr Støre får kritikk for å ikke stå tydelig opp for retten til å drive blasfemi.

• I denne teksten analyserer Anine Kierulf de prinsipielle og juridiske sidene ved ytringsfriheten, og påpeker at en mer opportunistisk enn prinsipiell holdning til mange av våre mest grunnleggende rettsstatsverdier er godt fordelt over den politiske skala.

Forfatteren:

• Anine Kierulf er jurist.

Artikkelen er oppdatert: 19. januar 2015 kl. 12.24
Torsdag 21. september 2017
Bare noen dager før den planlagte folkeavstemningen går kurderne i Irak en usikker fremtid i møte. På tross av nabostatenes sabelrasling er det ironisk nok den indre splittelsen blant kurderne som er den...
Onsdag 20. september 2017
Mot slutten av Vigdis Hjorths roman «Med hånden på hjertet» sitter hovedpersonen Frøydis og tenker over det hun så langt har skrevet, som er fortellingen vi har lest: «Jeg vet ikke om det er for mange eller for få, men...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk