Klassekampen.no
Lørdag 20. desember 2014
Ikke ødelegg bygda vår!
Ellevill boligbygging

Dette kommer muligens som en overraskelse på folk i bygdenorge, men vi som bor i by bor også i bygd. Akkurat som på små steder handler hverdagene våre på store steder om det som er smått. Livet sirkulerer rundt nærskolen, nærbutikken, nærbarnehagen, borettslaget, den lokale bussholdeplassen som tar oss til jobb, lekeplassen og baker’n på hjørnet.

Vi hilser til venstre og høyre bare vi skal ut med søpla, og ungene kjenner alltid de andre ungene over isdisken. I juletiden står vi rørt over eget samhold rundt et lokalt juletre på en lokal bakketopp og synger falskt. Den andre siden av byen er en helt annen verden i hverdagslivet.

Derfor blir vi like skuffet hver gang (og det er dessverre ofte) sentrale bypolitikere ikke tar inn over seg denne selvfølgeligheten, men drar skolegrenser på kryss og tvers der det passer med tall og ikke menneskeliv. Eller tillater utbyggere å bygge så tett og så høyt at nærmiljøer står i fare for å smuldre opp, når folk ikke orker bo sånn lenger enn midlertidig. Dessuten hører skolegrenser og utbygging sammen. For mens boliger bygges like raskt som et middels bra legohus, er etterslepet på skoler og annen kommunal infrastruktur smertefullt tilstede. Mens bygdefolk fortviler over nedlagte bygdeskoler, fortviler vi over at det ikke er plass til alle ungene som hører til på nærskolen, på nærskolen. Derimot må de rett som det er traske avgårde til en fjernskole, utenfor det omtalte og kjære bygdesamfunnet sitt.

Redselen for å miste det som er trygt i en ellers utrygg verden opprører byfolk og bygdefolk like mye. Og det er det samme som rammer oss, men på motsatt vis: Bygda mister folk og nærmiljøer fordi menneskene flytter ut. Byene mister det samme fordi menneskene i stedet kommer hit i raskt tempo. Vi burde stått mye sterkere sammen hand i hand, by og land, fordi vi kjemper i den samme kampen, men er i ferd med å bli to tapere. Vinnerne er de som finner tomme byarealer der de kan bygge tette, høye boliger til høyest mulig markedspris. Alt makt ser ut til å være i deres hender, sammen med et blått og altfor markedsivrig byråd som muligens vet hvordan man staver ordet «byplanlegging», men ikke aner hva det betyr.

At folk flytter på seg er en naturlig prosess, og det er like naturlig at vi flytter dit jobbene er. I vår tid er jobber flest i byene. Men folk skal vel også bo og leve når man ikke er på arbeid? Klarer man ikke bygge gode liv i byene, må man tenke annerledes. «Distriktspolitikk» begynner å få en vakker klang for oss byboere, og entusiaster på landet kan enkelt hente solidariske medspillere midt i tykkeste byen: Vi må gjerne spre mer på oss, både jobber, boliger og folk.

Jeg bor i en bygd øst for sentrum i Oslo. Jeg skal ikke kjede den gjengse leser med en million detaljer, men vi bor i et slikt nærmiljø der ellevill boligbygging ikke følges opp med infrastruktur. Derfor er dette «planen» for våre skolebarn de neste år: Først skal de tre minste klassetrinn splittes opp og deles på to ulike skoler høsten 2015. Deretter, fra høsten 2016, skal de resterende barna på skole 1 deles opp i tre grupper og sendes av gårde med buss til tre ulike skoler i to år, mens skole 1 pusses opp circa 20 år for sent. En skole som de siste årene har hatt halve elevmassen i brakker, så hintet om overbefolkning har vært der lenge. Hva lærerne mener om arbeidsplassen sin og tilhørende usikkerhet fremover kan man bare forestille seg. Vi får bare håpe de ikke stikker av først som sist.

Elendig byplanlegging tar fra oss den lille bygda vår. Og det er like dramatisk som når samholdet forsvinner fordi folk flytter vekk.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. januar 2015 kl. 12.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk