Klassekampen.no
Torsdag 4. desember 2014
I desember blir jeg litt mer muslim enn ellers.
Julofobien

De siste syv årene har jeg, som halv- eller heloffentlig skribent, møtt mange som uttrykker forbauselse over min religiøsitet. I e-poster og i tredimensjonale møter, har lesere forsøkt å formulere det paradoksale ved at jeg tilsynelatende er oppegående og reflektert, men samtidig velger å dekke håret mitt. Ikke fordi jeg skjuler en kreftrammet isse, men fordi jeg velger å sokne til en religion; dertil den verste av religioner.

Jeg har smilt, jeg har nikket og jeg har etter beste evne prøvd å forklare at jeg ikke er muslim fordi jeg hater mitt eget kjønn eller fordi jeg nærer et dypt hat mot menneskeheten. Jeg har forsøkt å forstå den urbane majoritetens aversjon mot religion generelt og islam spesielt. Antakeligvis er den et resultat av kirkens historiske grep om den offentlige sfæren og om den enkelte nordmanns privatliv. I tillegg til, så klart, mine trosfellers voldelige og sjåvinistiske fremferd både i det store utland og i vår lille kystnasjon.

Forbauselsen har likevel vært gjensidig. Finnes det virkelig ikke noe godt ved tro, og er religion fullstendig irrelevant i vårt daglige virke?

Desember er måneden, etter ramadan, da jeg føler meg mest som muslim. Det skyldes verken at Jesu’ tilkomst og ankomst feires, eller at davidsstjernen lyser i naboenes vinduer. Nei, det sterke utslaget skyldes helt og holdent den norske handelsstanden. Dette er måneden da vi tømmer lommebøkene. I fjor la nordmenn igjen femti milliarder kroner i butikker over hele landet.

Men før jeg forklarer min styrkede muslimskhet, må jeg dessverre bli litt personlig: Jeg har blitt feit. Mine venner har i det siste tolket utsagnet som et knefall for vestlig moteindustri. Velmenende griper de tak i hver sin kant av sikkerhetsnettet vi sammen har vevd gjennom lystige netter og late søndager, og strammer det for å redde meg fra selvforakten. Nei, nå gir du deg, du er flott, insisterer de. Det er selvsagt hyggelig å høre. Men til tross for protester og himmelfallenhet: Jeg har fortsatt større livviddemål og ukomfortable bukser. My hips don’t lie, som den latinamerikanske lyrikeren Shakira sa.

Derfor gikk jeg nylig til innkjøp av nye, komfortable benklær i Oslos kjedebutikker. Og selv om min femhundrelapp for to bukser er et lite atom i konsummonsteret, spiller det ingen rolle. Julestriens statistikk gir meg dårlig samvittighet.

Vi vil gjerne gjøre noe med vår dårlige samvittighet i verdens rikeste land. I fjor ga vi til sammen 3,37 milliarder kroner til 115 forskjellige organisasjoner, store og små, kun for å hjelpe. I forhold til andre rike land som Nederland, Storbritannia og USA, gir vi ganske lite til formål tiltenkt medborgere – men antar samtidig at inntektsgapet er større og velferdsstaten svakere i disse landene.

Den norske filantropien er behovsprøvd.

Det store, diffuse sør behøver oss mest. Hjerter blør for afrikanske barn med oppblåste mager, og gjør et byks når en SMS fra Amnesty tikker inn og forteller at vår bidrag bidro til å frigjøre en iransk aktivist. Vi samler penger for å bygge brønner og rydde miner, og vi forferdes over kjønnslemlestelse og voldtekter i krigsrammede land.

Samtidig dør små barn i Norge av omsorgssvikt, uten at naboer i samme blokk registrerer eller agerer mot foreldrenes voldelighet eller fravær. Eldre forvitrer i aldershjem, mens rusmisbrukere og andre som har falt ut av systemet fryser bak pappkoppene.

Jeg leste et sted at tre av fire husholdninger gir til frivillige organisasjoner. Spørsmålet er om tre av fire husholdninger hører med naboen om hun har det bra og har planer for julaften. Å støtte burmesiske kvinneaktivister har blitt ordinært, mens det å møte opp til dugnad i borettslaget er forbeholdt hardcore nostalgikere.

Vi kan kjøpe oss fri fra dårlig samvittighet og gi av vårt overskudd til verdens trengende, men kan ikke kjøpe oss til et bedre samfunn. Velferd er ikke det samme som overflod.

Profeten Muhammed sa engang at den som påser velferden til en foreldreløs eller en fattig, er like prisverdig som den som tilbringer dagen med å faste og kvelden med å be. Det er kanskje noe vi bør minne oss selv om i adventstiden mens vi venter på Jesus. En mann som vandret i Midtøsten og forøket menneskets velferd, uten å bidra med formue.

warsan.ismail@gmail.com

Lars Gule, Warsan Ismail, Haavar Simon Nilsen og Knut Melvær skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 27. januar 2015 kl. 12.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk