Lørdag 29. november 2014
Gripende: Anne Helene Guddal får leseren til å stanse opp. Foto: Øystein Haara
Enestående debut
I harde blåsten: Anne Helene Guddal portretterer ensomheten som ei bergfast furu i nordavind.

Anmeldelse

Den romantiske klisjeen sier at ensomme poeter skriver om ensomhet. Ensomhet er en folkesykdom, hevder fagfolk, uten å mukke. Ifølge statistiske undersøkelser er en av fire nordmenn ensomme. Rare greier, tenker jeg, mens jeg leser Anne Helene Guddals debutbok, at noe så vanlig stadig vekk skal holdes så usagt.

I Guddals dikt fremstår ensomheten som ei bergfast furu i nordavind. Ikke mye romantikk i den blåsten. Et stykke på vei kan jeg se at diktene handler om det uforsonlige. Titteldiktet går sånn:

Også det uforsonlige finnes

i alt det som ikke kan annet

enn å strekke seg uforferdet framover

står noe glasshardt med ryggen til

Er det kroppsjelas determinerte bevegelse mot døden som identifiseres i disse verselinjene? Kanskje også et lyskast og en avsløring av det som strekker seg «uforferdet framover»? Det glassharde kommer brått på! Jeg leser diktet om det uforsonlige med «en taus kunnskap», som Guddal senere henviser til, en kunnskap som har opphevet det falske skillet mellom natur og menneske. Der begynner kjærligheten med forløsningens skrik.

I denne debutboka veksler dikt med mini-essays, poetiske replikker, lyriske undersøkelser, aforismer, drømmesekvenser og prosadikt, til tider på dialekt (Guddal er fra Kattfjord i Troms). Fra side til side noterer jeg stadig nye retoriske virkemidler. Tekstenes innbyrdes forhold viser en poet som har et godt øre for dynamikkene mellom form og innhold, for eksempel med lydlike ord i korte horisontale forløp (sitre, stirre, sutre, stritte). Setningene til Guddal er ofte kunstverk i seg selv, men ikke selvspeilende, slik en viss poetisk flinkhet kan resultere i, snarere radikale og risikable setningsbygninger: «På isolatet slår tida som hjerteslag i veggene». Kjenn bare på det isolatet, planta midt i brystet.

Flere steder erfarer jeg hvordan Guddal i diktene går så tett på sin tematikk at ordene blir til fysiske sansninger. Motivet i samlingen kan sies å befinne seg i skyttelbevegelsen mellom en streng hverdag og et sykehus, med små gledesglimt av vennskap innimellom. I dette poetiske universet finnes det også åpning for en utadvendt holdning, ja en politisk kritikk jeg ikke har sett formulert siden Georg Johannesens tid:

Unngå for all del å bli sitert på kalendre. De selges bare til husmødre for gode formål uten politisk gjennomslagskraft. Selgerne banker på dørene om formiddagene når ingen burde vært hjemme.

Guddal har skrevet en diktsamling som oppviser kunstnerisk modenhet og språklig rikdom, og den stimulerer til kritikk. For det finnes noen tekster her som ikke er gode nok, men de er interessante nok. Poeter med så mye å fare med bør gripe muligheten til å utmeisle uanselige tekstpassasjer med større omhu, sånn at de danner godt sansede pauseringer, klare avsporinger eller stilistiske fortetninger.

For ujevnheter i et diktverk kan bidra til en annen pusterytme: Dantes komedie ville aldri blitt et mesterverk med en lang virkningshistorie om den store poesien fra 4. og 6. sang var normen for verket. Så «svakheter» i et diktverk er en forutsetning for at den språklige styrken skal nå inn til det skapende hos leserne; en type overgivelse som skjer åpenlyst i diktet på side 59, der jeget går mot stupet og oppdager noe avgjørende.

Også på innholdssiden i Guddals bok finnes det noe ubearbeidet som stålsetter mening mer enn å frigjøre dikt og lesning, for eksempel i det store og suverene diktet om ensomheten. Der fører en litt bastant form for selvrefleksjon til at det uforsonlige må opp på sokkel.

Jeg skriver det varsomt og med respekt: Anne Helene Guddal har et stort forfattertalent. Erkjennelsesarbeidet er gripende og uttrykket for det så overbevisende at jeg flere ganger under lesningen må stanse opp og områ meg. Innflytelser fra Gunvor Hofmo, Tor Ulven og nevnte GJ kan spores, men denne poeten har allerede etablert et selvstendig poetisk univers, og hun kan uttrykke sin ethos med en viss myndighet: «Jeg kan ikke slutte å tenke på tilgivelse. Det er et alt-/ for stort ord for noe det er altfor lite av. Overdrivelser/ aksepterer jeg bare i diktning.»

Det siste diktet hever debutboka til et svært høyt nivå, for der, med enkle ord og på dialekt, spidder poeten alle tenkelige tendenser til innkapslet erfaring og gjør poesi til et akutt vitnesbyrd.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

poesi

Også det uforsonlige finnes

Kolon 2014, 88 sider

Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.
Lørdag 7. oktober 2017
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.
Lørdag 30. september 2017
Utopi eller dystopi: Ville verden vært et bedre sted hvis kvinner hadde makten?
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.
Lørdag 16. september 2017
Eld i hugen: Kva er vel ein forfattar utan lesarane sine?
Lørdag 9. september 2017
En gammel verden: Matias Faldbakken er tilbake i litteraturen – med en mørk, men ganske varm latter.
Lørdag 2. september 2017
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.
Lørdag 26. august 2017
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.
Lørdag 19. august 2017
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk