Klassekampen.no
Torsdag 6. november 2014
Somalia har tre autoriserte psykiatere og et enormt antall psykisk syke.
Kamelens sorg

«Somaliere i utlandet har så myke hjerter», sukket bestemoren etter at hun hadde introdusert sitt autistiske barnebarn for min venninne. De satt i et lite hus noen mil utenfor Garowe, hoved­staden i den selvstyrte somaliske republikken Puntland. Venninnen min var på feltarbeid i regionen og hadde, nærmest på slump, kommet over fingre som stakk ut av en dørsprekk hos en eldre kvinne hun intervjuet.

Da hun ba om å få gå inn i rommet døren voktet, for å hilse på fingrenes eier, ble den eldre kvinnen engstelig og avfeiende. Etter en tålmodig trette med kvinnen, fikk venninnen min endelig møte den unge mannen som bodde på rommet. Han var femten år gammel, hadde blitt forlatt av mor og seks søsken og tilbragte livet sitt mellom fire vegger. Isolert, men vartet opp av en skral mormor som gjorde sitt beste for å skjerme ham fra en verden som ikke forstod.

«Han var elskverdig», utbrøt plutselig venninnen min. Nå satt hun ikke i en liten landsby i Afrika. Vi drakk lapsang souchong og chai i en av Oslos hippe kafeer, milevis unna savannen, og bearbeidet inntrykk fra feltarbeidet. «Jeg fortalte bestemoren at i Norge ville barnebarnet hennes fått gå på skole, fått tilpassede arbeidsoppgaver og, i det hele tatt, fått muligheten til å leve et sosialt og trygt liv.»

Et sosialt og trygt liv for autister og individer med psykotiske, schizofrene, paranoide eller affektive lidelser høres ut som en utenomjordisk utopi i somalisk sammenheng. Somaliere, både i og utenfor Somalia, snakker sjeldent om psykisk helse på en meningsfull måte. Til tross for at Somalia har verdens høyeste forekomst av psykiske lidelser.

I utbryterrepublikken Somaliland anslås det at én person i annenhver husholdning har en psykisk sykdom, andelen i Puntland er én i hver tredje husholdning. I Sør-Somalia foreligger det ikke gode tall. Det er likevel en kjensgjerning at andelen psykisk syke

øker med vedvarende konflikt. Sør-Somalia har vært den mest konfliktfylte regionen i Somalia de siste tiårene og antagelsen er at regionen har like høy eller høyere forekomst av syke.

Mennesker som oppfører seg unormalt eller som utagerer, lenkes til trær og stolper av familiemedlemmer, fengsles av lokale autoriteter, isoleres og ekskluderes, trakasseres og kjeppjages bort av naboer, og utsettes for alternative – til dels farlige – behandlingsformer.

Psykisk sykdom tilskrives gjerne åndelige eller metafysiske årsaker. Den rammede mannen eller kvinnen, som ikke evner å skjule sin tilstand for omgivelsene, blir enten beskrevet som demonisk besatt eller guddommelig forbannet. Kuren er gjerne eksorsisme.

Det er et paradoks at et folk som har opplevd og overlevd krig, vold, instabilitet, fordrivelser, sultkatastrofer og oppbrudd i over to tiår fortsatt ikke er i stand til å beskrive sjelens sår på en fornuftig og moden måte. Utfordrende atferd blir kalt galskap, mens depresjon beskrives som qulub. Et ord som opprinnelig ble bruk om humøret til en kamel, etter at kamelens venn har avgått ved døden. Somaliere mangler altså et treffende begrepsapparat for psyken. Når ordene mangler siger heller ikke forståelsen eller endringsviljen inn.

Et somalisk ordtak heter at en gal person alltid kan bli bedre, men aldri blir bra. Ikke-statlige organisasjoner og lokale helsefasiliteter forsøker å mot­bevise ordtaket. Men statistikken er nedslående.

Det estimerte befolkningstallet i Somalia – estimert fordi folketelling er en vanskelig affære i et fragmentert og urolig land – er i underkant av åtte millioner. I hele landet var det i 2010 bare åtte sentre som tilbød psykiske helsetjenester. Fem av disse forsynes sporadisk, av private donorer og Verdens helseorganisasjon WHO, med psykotrope medikamenter. Somalia har i dag tre autoriserte psykiatere, ingen psykologer, men for øvrig litt over åtti andre helsepersonell som har noe kunnskap og mye erfaring om psykisk helse.

En av disse er sykepleieren Abdirahman Ali Awale som populært, i Mogadishu, kalles doktor Hab. Han har egne radioprogrammer for å drive folke­opplysning, han har åpnet hospitaler for psykisk syke og kjører en skratlende, gammel minibuss til utkantstrøk der han finner fastlenkede pasienter som han frisetter og fører til sine hospitaler.

I et intervju med BBCs radioprogram «Outlook» sa han følgende: «Jeg har grått på TV, jeg har grått på offentlige plasser, jeg har grått foran pasienter og jeg føler for å gråte akkurat nå».

warsan.ismail@gmail.com

Lars Gule, Warsan Ismail, Haavar Simon Nilsen og Knut Melvær skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2014 kl. 15.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk