Tidlig om våren 2013 flyttet jeg til Paris for å skrive en roman. Dette hadde jeg drømt om i årevis: én gang for alle å komme meg vekk fra Lillelandet og bli en fullstendig fremmed i mengden av fremmede uten noe annet hjem enn språket og skrivingen. Nå var det endelig blitt til virkelighet. Og det var forferdelig. «April in Paris» var bare en sang, Hemingway, Picasso og Gertrude Stein var for lengst døde, mine to barn og Kvinnen var tusenvis av kilometer unna, alt var meningsløst, jeg skulle skrive, men jeg var tom, det kom ikke et ord. Isteden vandret jeg fra morgen til langt inn i nettene gjennom arrondissementene, fra Rue des Recollets til Porte de Clignancourt, fra Aubervilliers til Malakoff. Trærne langs Quai de Valmy var nakne og sortglinsende, regnet pisket skrått inn over kanalene, isvinden skar rett gjennom dressen, fingrene var hvite og ute av stand til å stryke av en fyrstikk.