Uttrykket ovenfor er isolert sett komplett uforståelig. Det er ubegripelig hva slags blad det er snakk om, men det er ikke bladets feil, det er munnen som er tilføyd i ettertid.
Et eget gjesterom
De andre: Hvordan endre verden når man ikke engang forstår naboene sine? spør Vigdis Hjorth.
Alle mennesker er like mye verdt – men de kan også være forbanna irriterende. Hvorfor kan jeg ikke bare få sitte i fred med samfunnsengasjementet mitt? I sin nye roman, «Et norsk hus» stiller Vigdis Hjorth til skue en motsetning mangt et samfunnsbevisst og privilegert menneske kan kjenne som nesten uløselig i hverdagen: Hvordan forlike vår gunstige livssituasjon med kunnskapen om den skjeve fordeling av ressurser som gjør vårt komfortable liv mulig? Tekstilkunstneren Alma er oppmerksom på verdens urettferdighet, på den strukturelle undertrykkelsen: «Med forstanden visste hun at behovet for radikale endringer var like stort nå som før, men hun klarte ikke oppvise noe engasjement.» Hun håper med kunsten sin å kunne «kanskje, kanskje, muligens, muligens få folk til å handle annerledes enn før bildet.» Men Hjorth går mer grunnleggende til verks: Hvilke konkrete forpliktelser har vi overfor våre nærmeste? Hvordan står det til med naboen?