Lørdag 30. august 2014
Det dyriske: Hester malt av George Stubbs i 1762. Illustrasjon: Wikicommons
Nær perfeksjon
Levende: Rune Christiansen har skrevet en av sine beste romaner. Boka vokser mens man leser.

Anmeldelse

Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig.

«Ensomheten i Lydia Ernemans liv» skildrer en veterinær, bosatt utenfor Oslo. Som ung går Lydia opp i utdannelsen og yrket, så sterkt at hun sjelden viser interesse for menn. Én mann, Edvin, viser likevel en våknende interesse for henne. Slik brytes ensomheten. Samtidig forblir Lydia, ikke minst som dyrlege, alene i mange situasjoner. Boka inneholder gode scener med syke eller døende dyr, skildret med ørsmå nyanser mellom liv og ikke-liv.

Rune Christiansens roman skriver seg inn mellom levende organismer, enten de har form som grønne vekster, dyr eller mennesker. Teksten kommenterer indirekte debatten om menneskets biologi – den tynne hinnen mellom det dyriske og det menneskelige – uten overtydelige referanser til filosofi eller naturvitenskap.

Romanen er en relativt kronologisk fortelling med markerte kapitteloverskrifter. Både de poetiske overskriftene og en prolog før selve romanen skaper underlige stemninger, en slags svevende effekt. Boka starter slik: «Før alt annet skal det sies at Dagmar Erneman, moren til Lydia Erneman, seint i tenårene var i ferd med å drukne da hun krysset en elv på hesteryggen.»

Moren blir reddet. Men «Før alt annet […]»? Hva betyr det, hvem skriver – og hvorfra? Romanen avdekker Lydias innviklede, distanserte forhold til moren og faren. De bor på et lite sted nord i Sverige, der Lydia vokste opp. Stedet har navnet Frankrike, og fins faktisk i Jämtland. Kjenner man de mange forekomstene av franske referanser i Christiansens forfatterskap, blir navnevalget mer enn bare en svensk kuriositet. Denne boka er for øvrig full av hint til svensk litteratur, med litteraturliste bakerst. Dikt, parafraser og sitater bidrar til prosaens underliggjøring, samtidig som de har noe dagligdags ved seg, i en tid med sterk svensk innvandring til Norge.

Prologen antyder at Lydia selv noterer hendelser fra livet sitt, der hun sitter om kvelden i tussmørket og «lytter andektig til hagens uopphørlige rasling», som om teksten, refleksjonene over Lydias ensomhet, vokser fram av raslingen. Romanen skildrer et menneske som vokser ut av ensomheten og inn i noe annet, et forhold til en mann – og følgene av det. Men Lydia beholder en paradoksal, nesten lykkelig erkjennelse av å være alene i verden. Det er som om hun deler en grunnleggende erfaring med alt liv; å være alene om akkurat denne livsformen.

I teksten kan det ytre seg ganske enkelt ved at hagen gror, eller ved diskrete tekstreferanser, for eksempel til den kristne urmyten om et barn som blir født blant dyr og strå i en stall. Slike nesten usynlige, materielle forbindelser, mettet av uuttalt kunnskap, vitner om en forfatter som behersker litterær skrivekunst på høyeste nivå.

Noe av romanens styrke består i at Lydia er en vanlig moderne, skandinavisk kvinne, mer opptatt av arbeidet enn av de valgene som kunne føre henne i retning av en familie. Hennes særegne levemåte utdypes i bokas gode beskrivelser av en mer fundamental, eksistensiell form for ensomhet: «Selvsagt ønsket hun seg en hun kunne dele hverdagen med, en å hengi seg til, men hun savnet det ikke slik at det forringet tilværelsen. […] Hun var en ikke-kjempende der andre strevde, og denne utrettelige gløden ble hennes identitet, hennes aktivum så å si […]».

Hva betyr det at noe eller noen har glød, at noe lever? Og hva er i så fall en «ikke-kjempende» […] utrettelig glød»? Jeg tolker det som en buddhistisk inspirert formulering om at menneskelig liv har noe til felles med hester og andre dyr, eller selve graset, «grønnsværet», som vokser fram, også over folks graver, uten å spørre om hvordan eller hvorfor det gror. Å leve slik, uten å spørre, kan være en forutsetning for noen av Lydias korte opplevelser av lykke; en lykke man her kan lese seg fram til, intenst, forbigående.

Fakta

Roman

Ensomheten i Lydia

Ernemans liv

Forlaget Oktober 2014, 252 sider

Lørdag 30. juni 2018
Representasjon: Historien viser at vi selv må lage boksene før vi kan tre ut av dem.
Lørdag 30. juni 2018
Fragmentert: Andrzej Tichýs fremragende «Kairos» skildrer ensomhet, terror og muligheten for revolt i moderne samfunn.
Lørdag 23. juni 2018
Norsk syke? Øystein Noreng er kritisk til Norges næringspolitikk og petroleumsøkonomi.
Lørdag 16. juni 2018
Arbeiderpartiet: Partisekretæren vurderer Gerhardsen av i dag.
Lørdag 9. juni 2018
Demokrati: Magnus E. Marsdal undersøker den forestilte motsetningen mellom frihet og likhet, i Norge og i USA.
Lørdag 2. juni 2018
Samtidssatire: Virginie Despentes analyserer dagens tidsånd med en falmet platebutikkinnehaver fra generasjon X som linse.
Lørdag 26. mai 2018
Tilpasning: Juli Zeh trekker opp et stort moralsk og politisk lerret, men romanen går ikke dypt nok inn i hovedpersonens psykologi.
Lørdag 19. mai 2018
Ujålete: Oda Malmin skriv om korleis sams tap kan binde saman.
Lørdag 12. mai 2018
Utforskar: Bøkene til Ingrid Z. Aanestad og Terje Holtet Larsen om lesing og skriving understrekar forlaget sin litterære profil.
Lørdag 5. mai 2018
Rød: Lerstangs brak av en bok framhever fellesskap og samhold.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk