Lørdag 30. august 2014
Det dyriske: Hester malt av George Stubbs i 1762. Illustrasjon: Wikicommons
Nær perfeksjon
Levende: Rune Christiansen har skrevet en av sine beste romaner. Boka vokser mens man leser.

Anmeldelse

Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig.

«Ensomheten i Lydia Ernemans liv» skildrer en veterinær, bosatt utenfor Oslo. Som ung går Lydia opp i utdannelsen og yrket, så sterkt at hun sjelden viser interesse for menn. Én mann, Edvin, viser likevel en våknende interesse for henne. Slik brytes ensomheten. Samtidig forblir Lydia, ikke minst som dyrlege, alene i mange situasjoner. Boka inneholder gode scener med syke eller døende dyr, skildret med ørsmå nyanser mellom liv og ikke-liv.

Rune Christiansens roman skriver seg inn mellom levende organismer, enten de har form som grønne vekster, dyr eller mennesker. Teksten kommenterer indirekte debatten om menneskets biologi – den tynne hinnen mellom det dyriske og det menneskelige – uten overtydelige referanser til filosofi eller naturvitenskap.

Romanen er en relativt kronologisk fortelling med markerte kapitteloverskrifter. Både de poetiske overskriftene og en prolog før selve romanen skaper underlige stemninger, en slags svevende effekt. Boka starter slik: «Før alt annet skal det sies at Dagmar Erneman, moren til Lydia Erneman, seint i tenårene var i ferd med å drukne da hun krysset en elv på hesteryggen.»

Moren blir reddet. Men «Før alt annet […]»? Hva betyr det, hvem skriver – og hvorfra? Romanen avdekker Lydias innviklede, distanserte forhold til moren og faren. De bor på et lite sted nord i Sverige, der Lydia vokste opp. Stedet har navnet Frankrike, og fins faktisk i Jämtland. Kjenner man de mange forekomstene av franske referanser i Christiansens forfatterskap, blir navnevalget mer enn bare en svensk kuriositet. Denne boka er for øvrig full av hint til svensk litteratur, med litteraturliste bakerst. Dikt, parafraser og sitater bidrar til prosaens underliggjøring, samtidig som de har noe dagligdags ved seg, i en tid med sterk svensk innvandring til Norge.

Prologen antyder at Lydia selv noterer hendelser fra livet sitt, der hun sitter om kvelden i tussmørket og «lytter andektig til hagens uopphørlige rasling», som om teksten, refleksjonene over Lydias ensomhet, vokser fram av raslingen. Romanen skildrer et menneske som vokser ut av ensomheten og inn i noe annet, et forhold til en mann – og følgene av det. Men Lydia beholder en paradoksal, nesten lykkelig erkjennelse av å være alene i verden. Det er som om hun deler en grunnleggende erfaring med alt liv; å være alene om akkurat denne livsformen.

I teksten kan det ytre seg ganske enkelt ved at hagen gror, eller ved diskrete tekstreferanser, for eksempel til den kristne urmyten om et barn som blir født blant dyr og strå i en stall. Slike nesten usynlige, materielle forbindelser, mettet av uuttalt kunnskap, vitner om en forfatter som behersker litterær skrivekunst på høyeste nivå.

Noe av romanens styrke består i at Lydia er en vanlig moderne, skandinavisk kvinne, mer opptatt av arbeidet enn av de valgene som kunne føre henne i retning av en familie. Hennes særegne levemåte utdypes i bokas gode beskrivelser av en mer fundamental, eksistensiell form for ensomhet: «Selvsagt ønsket hun seg en hun kunne dele hverdagen med, en å hengi seg til, men hun savnet det ikke slik at det forringet tilværelsen. […] Hun var en ikke-kjempende der andre strevde, og denne utrettelige gløden ble hennes identitet, hennes aktivum så å si […]».

Hva betyr det at noe eller noen har glød, at noe lever? Og hva er i så fall en «ikke-kjempende» […] utrettelig glød»? Jeg tolker det som en buddhistisk inspirert formulering om at menneskelig liv har noe til felles med hester og andre dyr, eller selve graset, «grønnsværet», som vokser fram, også over folks graver, uten å spørre om hvordan eller hvorfor det gror. Å leve slik, uten å spørre, kan være en forutsetning for noen av Lydias korte opplevelser av lykke; en lykke man her kan lese seg fram til, intenst, forbigående.

Fakta

Roman

Ensomheten i Lydia

Ernemans liv

Forlaget Oktober 2014, 252 sider

Lørdag 21. april 2018
Tospråkleg: Vigdis Hjorth sjanglar stødig mellom det personlege og det allmenne i fire essay om store mannlege forfattarar.
Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk