«Faen, så fin du er, Joachim!» To uker før den store feiringen av det som ville ha vært Joachim Nielsens 50-årsdag minnes Terje Engen årene med Jokke.

Det store live-buzzet rundt Joachim til tross – det var ikke på konsert, men på radio jeg første gang hørte Jokke & Valentinerne. Dette var på midten av 1980-tallet, i etterdønningene av punk og nyveiv, og det var umulig ikke å legge merke til energien i krysningen punk, glam og powerpop. Enkelte refreng hadde trøkk som reine fotball-anthems. Og så var det tekstene hans: Ti-femten år tidligere hadde man krympet seg over progg-bølgens kunstige a-endinger, men med Joachims city-slang funka det. Han var troverdig og i ettertid er det lett å si at vi fikk våre liv besunget – selv om vi aldri hadde kapasitet nok til å kunne dele Joachims store univers.