Mandag 18. august 2014
SLOW-FOOD? I dag starter Sara Mats Azmeh Rasmussen en mediekritisk aksjon utenfor NRKs eiendom på Marienlyst. Her aksjonsplakaten. FOTO: SARA MATS AZMEH RASMUSSEN
Fast-food-journalistikk
ENFOLD: Medienes stadig mer ensrettede informasjonsstrøm gjør oss til sløve, mette og ukritiske konsumenter.

kronikk

I dag, i det du leser dette, sitter jeg utenfor NRKs eiendom på Marienlyst med en mediekritisk karikatur og et spørsmål: Hvem gransker den fjerde statsmakten?

Målet med min mediekritikk er det samme som har motivert meg tidligere, å styrke demokratiet. Men jeg har ikke fått en plattform der jeg kunne utdype kritikken. Mediene, som da jeg kjempet mot maktstrukturer i innvandrermiljøer, elsket å intervjue meg og trykke mine tekster, smalt døren i ansiktet mitt da jeg påpekte maktstrukturer i medienes organisasjoner. Jeg gikk fra å være opprøreren som genererte debatter og inntekter til å bli utfordreren som stilte ubehagelige spørsmål til medias ledere.

Jeg går rett på sak. Min hovedanklage mot norske medier er mangfoldets enfold.

Vi lever i en tid i medienes tegn. Noen velger å kalle det en medierevolusjon, andre en mediekrise. Jeg bruker det nøytrale begrepet medialisering. Ikke i noen epoke før har man hatt i nærheten av den informasjonsstrømmen av så mange ulike mediale kanaler: sosiale medier, public-service med et utvidet tilbud, kommersielle TV- og radiokanaler og aviser på nett og papir i hopetall. Men vent litt. Hvordan er innholdet? De klare linjene mellom høyre- og venstresiden er nesten blitt borte, og den eneste vridningen man finner i dag er en medievridning. Aviser som for et par tiår siden hadde tydelige ideologiske profiler og særegne formater, har enten bukket under nettets tilkomst og hard konkurranse, eller blitt kjøpt opp og styrt mot en grå ideologisk og politisk sone. Få meningsbærende aviser trosser denne utviklingen: Vårt Land, Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid. Men de er under hardt økonomisk press. Som nisjeaviser makter de heller ikke å sette dagsordenen på riksplan.

En fellesnevner for dagens tilbud er kommersialisering. Økt eierkonsentrasjon med gevinst som motor, har skapt enfoldighet. Logikken er å forsyne markedet med stadig flere mediale produkter. Vi holder på å drukne i bilag og nye magasiner, men vi blir ikke klokere. Det er nå slik at en kommersiell medial aktør ikke vil risikere å miste konsumenter, dermed blir de klinkende klare standpunkter og den sannhetssøkende og forargende journalistikk skjøvet ut. Avisene fylles med reklame og en slags fast-food-journalistikk, der det næringsfattige produktet må tilberedes og serveres lynraskt til en rastløs konsument.

Med dette som bakteppet er det forståelig at faktorer som kjendisstatus, sensasjon og konflikt spiller en viktig rolle i utvelgelsen av nyhetsstoff. Det selger mer å gi leseren et dramastykke enn å følge opp et langsiktig prosjekt.

Som et konkret eksempel kan jeg vise til den himmelropende kontrasten i medias holdning til min slørbrenning i 2009 på den ene siden, og mitt videobrev til de viktigste islamske læresentre i verden i 2013 på den andre siden. Temaet er det samme: kvinnerettigheter i islam. Avsenderen er den samme: Het fortsatt Azmeh Rasmussen og var fortsatt 160 centimeter høy. Men det jeg gjorde i fjor lignet ikke en scene i en Hollywood-film. Publikumet kunne ikke få umiddelbar tilfredsstillelse, se noe brenne ned til aske, noen gråte, og så «The End». For å følge opp saken krevdes en annen redaksjonell logikk og ressurser over lang tid, og norske medier i Schibsted-æra valgte fast-food-opplegget.

Problemet i denne mediale utviklingen er tosidig. Konsumenten får en illusjon om metthet. Mediene serverer så mye informasjon gjennom så mange ulike kanaler at leseren/lytteren/seeren opplever at hen har et godt grep om det som skjer i den store verdenen, at hen faktisk vet mer enn det som strengt tatt er nødvendig. Fortellingene, nyhetene og presentasjonsrammene for dem fremstår nærmest som et speil for vår verden, vår tid, vår virkelighet.

Mennesker og hendelser som daglig velges bort i redaksjonene, som alle jobber etter samme metode og rytme, forblir bortglemte. De eksisterer ikke. Vi som konsumenter blir passivisert og nøytralisert. Vår evne til refleksjon blir svekket og våre kunnskaper om verdenen minsker i takt med vår økende appetitt etter lett nyhetsformidling.

Det andre problemet rører avsendere, grupper og individer som er avhengig av å bruke mediene som kanal for informasjon til publikum. Det kan være snakk om menneskeretts-, miljø- eller forbrukerorganisasjoner, for å nevne noen eksempler. Det kan også være frilansere med hver sitt interessefelt og kanskje særegent formidlingsspråk. I sommer hørte jeg et innslag på Dagsnytt Atten der en representant for Leger Uten Grenser mer enn antydet at media hadde altfor stor makt. Uten medias dekning var det vanskelig å få politikernes oppmerksomhet. I den sendingen fikk i hvert fall vedkommende mulighet til å fortelle om de glemte menneskene, om sykdommene som tar livet av flest barn i verden og som er uhyre lett å behandle og om organisasjonens arbeid. Men det innslaget ble vel å merke sendt i agurktiden.

Daglig blir jeg som seer/lytter/leser konfrontert med standardisert og forutsigbar nyhets- og kommentarjournalistikk, programmer som er støpt i formen og nærmest et fravær av stimuli i form av overraskende journalistikk/ produksjon. At jeg har stått i bresjen for frilanseres rett til bedre arbeidskår og honorar, har ikke handlet om å forsvare en arbeidergruppe i tradisjonell forstand. For meg dreier kampen seg om å stikke hull i en medievirkelighet som snart underholder oss til døds. For meg handler det om å bruke ordet og det visuelle uttrykket på stadig nye og kreative måter for å styrke den offentlige debatten og øke den vanlige borgerens evne til å forstå sin tid og dens mange utfordringer.

Det er klart at det er personlige følelser inn i bildet når jeg nå setter meg på et fortau med en plakat. På samme måte som jeg, under sultestreiken utenfor Islamsk råds lokaler, ikke kjente en flod av kjærlighet for medlemmene i Islamsk råd, for å si det sånn, kjenner jeg like lite ømhet for kringkastingssjefen og styremedlemmene i Schibsted. Ja, følelser er innblandet. Det er den menneskelige psykens utvelgelse av gestalter i en kamp for idealer som overskrider både aktivisten og motparten.

Menneskeretts- og kulturarbeidere bærer ikke våpen. De sender ord, og ordene trenger en adekvat kanal. Redaktører som har borgere, ikke konsumenter, i hodet når de velger, redigerer og presenterer nyhetsstoff. Medier som tør å satse på ressurskrevende, men viktige saker, og der frilanseren er velkommen til å spille nye toner som kan bryte de lukkede redaksjonenes monologer.

s.a.rasmussen@telia.com

Artikkelen er oppdatert: 19. august 2014 kl. 11.14
Tirsdag 20. juni 2017
• I Dagens Næringsliv 7. april i år spør økonomiprofessor Bård Harstad om selve demokratiet står i veien for å løse vår tids største problemer. Slik vi forstår ham, er demokrati i og for seg helt greit, bortsett fra at velgerne har en...
Mandag 19. juni 2017
• For hver dag som går, kommer det nye grufulle detaljer om onsdagens brannkatastrofe i Kensington i London. Det første offeret som ble identifisert, var den syriske flyktningen Mohammed Alhajali (23), som kom til Storbritannia i 2014 og...
Lørdag 17. juni 2017
• I danske Legoland i Billund kan man kjøpe seg et «quick pass» i form av en liten robot kalt Q-bot som gjør det mulig å gå rett forbi den lange køen. Den vanlige inngangsbilletten for et barn koster 339 danske kroner. Betaler man...
Fredag 16. juni 2017
• Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) sier at de norske spesialsoldatene i Syria «selvfølgelig opererer i henhold til folkeretten» og at oppdraget har «folkerettslig forankring». Hun viser til at irakiske myndigheter har bedt om...
Torsdag 15. juni 2017
• «Med rot i de lange linjene og krigshistoria er det lett å hevda at ein stat som ikkje hegnar om tryggleiken sin, ein gong vil gå til grunne. Med rot i dagens røyndom er det likevel ikkje mangel på militærmakt som held oss frå å løyse vår...
Onsdag 14. juni 2017
• Torsdag vedtok Stortinget å slå sammen 111 norske kommuner til 43 nye. Allerede dagen etter det historiske vedtaket sendte regjeringen ved kommunalminister Jan Tore Sanner ut et brev til kommunene som blir berørt av reformen. I brevet får...
Tirsdag 13. juni 2017
kronikkEg har ikkje så veldig skarp penn og er heller ikkje så veldig opptatt av politikk. Til dagleg vil eg gjere det eg kan, og det er å vere sauebonde. Men å sitje og sjå og lese om dei...
Tirsdag 13. juni 2017
• Emmanuel Macrons nystartede parti, Republikken på vei, fikk i første runde av det franske parlamentsvalget en oppslutning på 28,2 prosent. Alliansepartneren MoDem fikk 4,1 prosent. Til sammen får partiene bak presidenten 32,3 prosent og et...
Mandag 12. juni 2017
• Så er vi der igjen. Lørdag kunne VGs politiske redaktør Hanne Skartveit fortelle at Jeremy Corbyn «nær kuppet til seg lederjobben i Labour». Slik vi forstår henne, ligger kuppet i at han ble leder ved «å mobilisere partimedlemmer over hele...
Lørdag 10. juni 2017
• Theresa Mays plan om å utnytte gode meningsmålinger til å utlyse nyvalg slik at hun fikk et sterkere mandat bak brexit-forhandlingene med EU, slo fullstendig feil. Hun satset på å drive en valgkamp på slagord om sterk styring og respekt...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk