Mandag 18. august 2014
SLOW-FOOD? I dag starter Sara Mats Azmeh Rasmussen en mediekritisk aksjon utenfor NRKs eiendom på Marienlyst. Her aksjonsplakaten. FOTO: SARA MATS AZMEH RASMUSSEN
Fast-food-journalistikk
ENFOLD: Medienes stadig mer ensrettede informasjonsstrøm gjør oss til sløve, mette og ukritiske konsumenter.

kronikk

I dag, i det du leser dette, sitter jeg utenfor NRKs eiendom på Marienlyst med en mediekritisk karikatur og et spørsmål: Hvem gransker den fjerde statsmakten?

Målet med min mediekritikk er det samme som har motivert meg tidligere, å styrke demokratiet. Men jeg har ikke fått en plattform der jeg kunne utdype kritikken. Mediene, som da jeg kjempet mot maktstrukturer i innvandrermiljøer, elsket å intervjue meg og trykke mine tekster, smalt døren i ansiktet mitt da jeg påpekte maktstrukturer i medienes organisasjoner. Jeg gikk fra å være opprøreren som genererte debatter og inntekter til å bli utfordreren som stilte ubehagelige spørsmål til medias ledere.

Jeg går rett på sak. Min hovedanklage mot norske medier er mangfoldets enfold.

Vi lever i en tid i medienes tegn. Noen velger å kalle det en medierevolusjon, andre en mediekrise. Jeg bruker det nøytrale begrepet medialisering. Ikke i noen epoke før har man hatt i nærheten av den informasjonsstrømmen av så mange ulike mediale kanaler: sosiale medier, public-service med et utvidet tilbud, kommersielle TV- og radiokanaler og aviser på nett og papir i hopetall. Men vent litt. Hvordan er innholdet? De klare linjene mellom høyre- og venstresiden er nesten blitt borte, og den eneste vridningen man finner i dag er en medievridning. Aviser som for et par tiår siden hadde tydelige ideologiske profiler og særegne formater, har enten bukket under nettets tilkomst og hard konkurranse, eller blitt kjøpt opp og styrt mot en grå ideologisk og politisk sone. Få meningsbærende aviser trosser denne utviklingen: Vårt Land, Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid. Men de er under hardt økonomisk press. Som nisjeaviser makter de heller ikke å sette dagsordenen på riksplan.

En fellesnevner for dagens tilbud er kommersialisering. Økt eierkonsentrasjon med gevinst som motor, har skapt enfoldighet. Logikken er å forsyne markedet med stadig flere mediale produkter. Vi holder på å drukne i bilag og nye magasiner, men vi blir ikke klokere. Det er nå slik at en kommersiell medial aktør ikke vil risikere å miste konsumenter, dermed blir de klinkende klare standpunkter og den sannhetssøkende og forargende journalistikk skjøvet ut. Avisene fylles med reklame og en slags fast-food-journalistikk, der det næringsfattige produktet må tilberedes og serveres lynraskt til en rastløs konsument.

Med dette som bakteppet er det forståelig at faktorer som kjendisstatus, sensasjon og konflikt spiller en viktig rolle i utvelgelsen av nyhetsstoff. Det selger mer å gi leseren et dramastykke enn å følge opp et langsiktig prosjekt.

Som et konkret eksempel kan jeg vise til den himmelropende kontrasten i medias holdning til min slørbrenning i 2009 på den ene siden, og mitt videobrev til de viktigste islamske læresentre i verden i 2013 på den andre siden. Temaet er det samme: kvinnerettigheter i islam. Avsenderen er den samme: Het fortsatt Azmeh Rasmussen og var fortsatt 160 centimeter høy. Men det jeg gjorde i fjor lignet ikke en scene i en Hollywood-film. Publikumet kunne ikke få umiddelbar tilfredsstillelse, se noe brenne ned til aske, noen gråte, og så «The End». For å følge opp saken krevdes en annen redaksjonell logikk og ressurser over lang tid, og norske medier i Schibsted-æra valgte fast-food-opplegget.

Problemet i denne mediale utviklingen er tosidig. Konsumenten får en illusjon om metthet. Mediene serverer så mye informasjon gjennom så mange ulike kanaler at leseren/lytteren/seeren opplever at hen har et godt grep om det som skjer i den store verdenen, at hen faktisk vet mer enn det som strengt tatt er nødvendig. Fortellingene, nyhetene og presentasjonsrammene for dem fremstår nærmest som et speil for vår verden, vår tid, vår virkelighet.

Mennesker og hendelser som daglig velges bort i redaksjonene, som alle jobber etter samme metode og rytme, forblir bortglemte. De eksisterer ikke. Vi som konsumenter blir passivisert og nøytralisert. Vår evne til refleksjon blir svekket og våre kunnskaper om verdenen minsker i takt med vår økende appetitt etter lett nyhetsformidling.

Det andre problemet rører avsendere, grupper og individer som er avhengig av å bruke mediene som kanal for informasjon til publikum. Det kan være snakk om menneskeretts-, miljø- eller forbrukerorganisasjoner, for å nevne noen eksempler. Det kan også være frilansere med hver sitt interessefelt og kanskje særegent formidlingsspråk. I sommer hørte jeg et innslag på Dagsnytt Atten der en representant for Leger Uten Grenser mer enn antydet at media hadde altfor stor makt. Uten medias dekning var det vanskelig å få politikernes oppmerksomhet. I den sendingen fikk i hvert fall vedkommende mulighet til å fortelle om de glemte menneskene, om sykdommene som tar livet av flest barn i verden og som er uhyre lett å behandle og om organisasjonens arbeid. Men det innslaget ble vel å merke sendt i agurktiden.

Daglig blir jeg som seer/lytter/leser konfrontert med standardisert og forutsigbar nyhets- og kommentarjournalistikk, programmer som er støpt i formen og nærmest et fravær av stimuli i form av overraskende journalistikk/ produksjon. At jeg har stått i bresjen for frilanseres rett til bedre arbeidskår og honorar, har ikke handlet om å forsvare en arbeidergruppe i tradisjonell forstand. For meg dreier kampen seg om å stikke hull i en medievirkelighet som snart underholder oss til døds. For meg handler det om å bruke ordet og det visuelle uttrykket på stadig nye og kreative måter for å styrke den offentlige debatten og øke den vanlige borgerens evne til å forstå sin tid og dens mange utfordringer.

Det er klart at det er personlige følelser inn i bildet når jeg nå setter meg på et fortau med en plakat. På samme måte som jeg, under sultestreiken utenfor Islamsk råds lokaler, ikke kjente en flod av kjærlighet for medlemmene i Islamsk råd, for å si det sånn, kjenner jeg like lite ømhet for kringkastingssjefen og styremedlemmene i Schibsted. Ja, følelser er innblandet. Det er den menneskelige psykens utvelgelse av gestalter i en kamp for idealer som overskrider både aktivisten og motparten.

Menneskeretts- og kulturarbeidere bærer ikke våpen. De sender ord, og ordene trenger en adekvat kanal. Redaktører som har borgere, ikke konsumenter, i hodet når de velger, redigerer og presenterer nyhetsstoff. Medier som tør å satse på ressurskrevende, men viktige saker, og der frilanseren er velkommen til å spille nye toner som kan bryte de lukkede redaksjonenes monologer.

s.a.rasmussen@telia.com

Artikkelen er oppdatert: 19. august 2014 kl. 11.14
Mandag 20. august 2018
• Det pågår nå en kampanje for å få Norge inn i FNs mektigste organ, Sikkerhetsrådet. Rådet har 15 medlemmer, hvorav fem er faste: USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike. De er ikke på valg og kan nedlegge veto mot forslag de er...
Lørdag 18. august 2018
• En hel verden jublet da atomavtalen med Iran ble framforhandlet i 2015 av USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU. Avtalen, som trådte i kraft i januar 2016, ga internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet i...
Fredag 17. august 2018
• Det er mange som bekymrer seg for demokratiets framtid om dagen. Høyre-ideolog Torbjørn Røe Isaksen drøftet nylig i Aftenposten det han mener er tre store utfordringer for demokratiet. Næringsministeren lister opp den økonomiske suksessen...
Torsdag 16. august 2018
• Tidligere Frp-nestleder og fiskeriminister Per Sandberg hentet tirsdag fram alle tilgjengelige retoriske virkemidler – inkludert hans sedvanlige, sleivete overdrivelser – i sitt angrep på norsk presses dekning av hans Iran-tur og forholdet...
Onsdag 15. august 2018
• USAs president Donald Trump har innført sanksjoner mot Nato-allierte Tyrkia som savner sidestykke i moderne historie. Først vedtok Washington sanksjoner mot landets innenriks- og justisminister, som førte til sterk svekkelse av den...
Tirsdag 14. august 2018
• Per Sandberg trakk seg i går både som fiskeriminister og som nest­leder i Fremskrittspartiet. Bakgrunnen for avgangen er manglende varsling av en ferietur til Iran og brudd på sikkerhetsrutinene. Sandberg har likevel ikke vært alene om å...
Mandag 13. august 2018
• På lørdag trykket vi en artikkel om svensker som forlater bylivet for å lære seg å dyrke mat og slakte dyr selv. De frykter klimaendringer og systemkollaps, og tar saken i egne hender. «Det er litt som å sitte på et tog som man vet er på...
Lørdag 11. august 2018
• Fylkestinget i Troms avholdt i går ekstraordinært møte der det slo fast at Troms ikke vil delta i fellesnemnda uten Finnmark. Dermed er tvangssammenslutningen av de to nordligste fylkene sendt tilbake til regjeringen. Juss­professor Eivind...
Fredag 10. august 2018
• Historikeren Yoav Fromer, som underviser ved Tel Aviv-universitetet i Israel, skrev i The Washington Post 31. mai i år at Midtøsten ikke mangler demokrati. Det er i stedet for mye av det. I land som Tyrkia og Iran er det den folkelige...
Torsdag 9. august 2018
• The New York Times skrev i juli i år om den nye danske politikken for utsatte og innvandringstette bydeler og boligområder under tittelen «Harde nye lover for immigrantgettoer». Et av tiltakene som det ble satt et kritisk søkelys på, var...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk