Mandag 18. august 2014
SLOW-FOOD? I dag starter Sara Mats Azmeh Rasmussen en mediekritisk aksjon utenfor NRKs eiendom på Marienlyst. Her aksjonsplakaten. FOTO: SARA MATS AZMEH RASMUSSEN
Fast-food-journalistikk
ENFOLD: Medienes stadig mer ensrettede informasjonsstrøm gjør oss til sløve, mette og ukritiske konsumenter.

kronikk

I dag, i det du leser dette, sitter jeg utenfor NRKs eiendom på Marienlyst med en mediekritisk karikatur og et spørsmål: Hvem gransker den fjerde statsmakten?

Målet med min mediekritikk er det samme som har motivert meg tidligere, å styrke demokratiet. Men jeg har ikke fått en plattform der jeg kunne utdype kritikken. Mediene, som da jeg kjempet mot maktstrukturer i innvandrermiljøer, elsket å intervjue meg og trykke mine tekster, smalt døren i ansiktet mitt da jeg påpekte maktstrukturer i medienes organisasjoner. Jeg gikk fra å være opprøreren som genererte debatter og inntekter til å bli utfordreren som stilte ubehagelige spørsmål til medias ledere.

Jeg går rett på sak. Min hovedanklage mot norske medier er mangfoldets enfold.

Vi lever i en tid i medienes tegn. Noen velger å kalle det en medierevolusjon, andre en mediekrise. Jeg bruker det nøytrale begrepet medialisering. Ikke i noen epoke før har man hatt i nærheten av den informasjonsstrømmen av så mange ulike mediale kanaler: sosiale medier, public-service med et utvidet tilbud, kommersielle TV- og radiokanaler og aviser på nett og papir i hopetall. Men vent litt. Hvordan er innholdet? De klare linjene mellom høyre- og venstresiden er nesten blitt borte, og den eneste vridningen man finner i dag er en medievridning. Aviser som for et par tiår siden hadde tydelige ideologiske profiler og særegne formater, har enten bukket under nettets tilkomst og hard konkurranse, eller blitt kjøpt opp og styrt mot en grå ideologisk og politisk sone. Få meningsbærende aviser trosser denne utviklingen: Vårt Land, Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid. Men de er under hardt økonomisk press. Som nisjeaviser makter de heller ikke å sette dagsordenen på riksplan.

En fellesnevner for dagens tilbud er kommersialisering. Økt eierkonsentrasjon med gevinst som motor, har skapt enfoldighet. Logikken er å forsyne markedet med stadig flere mediale produkter. Vi holder på å drukne i bilag og nye magasiner, men vi blir ikke klokere. Det er nå slik at en kommersiell medial aktør ikke vil risikere å miste konsumenter, dermed blir de klinkende klare standpunkter og den sannhetssøkende og forargende journalistikk skjøvet ut. Avisene fylles med reklame og en slags fast-food-journalistikk, der det næringsfattige produktet må tilberedes og serveres lynraskt til en rastløs konsument.

Med dette som bakteppet er det forståelig at faktorer som kjendisstatus, sensasjon og konflikt spiller en viktig rolle i utvelgelsen av nyhetsstoff. Det selger mer å gi leseren et dramastykke enn å følge opp et langsiktig prosjekt.

Som et konkret eksempel kan jeg vise til den himmelropende kontrasten i medias holdning til min slørbrenning i 2009 på den ene siden, og mitt videobrev til de viktigste islamske læresentre i verden i 2013 på den andre siden. Temaet er det samme: kvinnerettigheter i islam. Avsenderen er den samme: Het fortsatt Azmeh Rasmussen og var fortsatt 160 centimeter høy. Men det jeg gjorde i fjor lignet ikke en scene i en Hollywood-film. Publikumet kunne ikke få umiddelbar tilfredsstillelse, se noe brenne ned til aske, noen gråte, og så «The End». For å følge opp saken krevdes en annen redaksjonell logikk og ressurser over lang tid, og norske medier i Schibsted-æra valgte fast-food-opplegget.

Problemet i denne mediale utviklingen er tosidig. Konsumenten får en illusjon om metthet. Mediene serverer så mye informasjon gjennom så mange ulike kanaler at leseren/lytteren/seeren opplever at hen har et godt grep om det som skjer i den store verdenen, at hen faktisk vet mer enn det som strengt tatt er nødvendig. Fortellingene, nyhetene og presentasjonsrammene for dem fremstår nærmest som et speil for vår verden, vår tid, vår virkelighet.

Mennesker og hendelser som daglig velges bort i redaksjonene, som alle jobber etter samme metode og rytme, forblir bortglemte. De eksisterer ikke. Vi som konsumenter blir passivisert og nøytralisert. Vår evne til refleksjon blir svekket og våre kunnskaper om verdenen minsker i takt med vår økende appetitt etter lett nyhetsformidling.

Det andre problemet rører avsendere, grupper og individer som er avhengig av å bruke mediene som kanal for informasjon til publikum. Det kan være snakk om menneskeretts-, miljø- eller forbrukerorganisasjoner, for å nevne noen eksempler. Det kan også være frilansere med hver sitt interessefelt og kanskje særegent formidlingsspråk. I sommer hørte jeg et innslag på Dagsnytt Atten der en representant for Leger Uten Grenser mer enn antydet at media hadde altfor stor makt. Uten medias dekning var det vanskelig å få politikernes oppmerksomhet. I den sendingen fikk i hvert fall vedkommende mulighet til å fortelle om de glemte menneskene, om sykdommene som tar livet av flest barn i verden og som er uhyre lett å behandle og om organisasjonens arbeid. Men det innslaget ble vel å merke sendt i agurktiden.

Daglig blir jeg som seer/lytter/leser konfrontert med standardisert og forutsigbar nyhets- og kommentarjournalistikk, programmer som er støpt i formen og nærmest et fravær av stimuli i form av overraskende journalistikk/ produksjon. At jeg har stått i bresjen for frilanseres rett til bedre arbeidskår og honorar, har ikke handlet om å forsvare en arbeidergruppe i tradisjonell forstand. For meg dreier kampen seg om å stikke hull i en medievirkelighet som snart underholder oss til døds. For meg handler det om å bruke ordet og det visuelle uttrykket på stadig nye og kreative måter for å styrke den offentlige debatten og øke den vanlige borgerens evne til å forstå sin tid og dens mange utfordringer.

Det er klart at det er personlige følelser inn i bildet når jeg nå setter meg på et fortau med en plakat. På samme måte som jeg, under sultestreiken utenfor Islamsk råds lokaler, ikke kjente en flod av kjærlighet for medlemmene i Islamsk råd, for å si det sånn, kjenner jeg like lite ømhet for kringkastingssjefen og styremedlemmene i Schibsted. Ja, følelser er innblandet. Det er den menneskelige psykens utvelgelse av gestalter i en kamp for idealer som overskrider både aktivisten og motparten.

Menneskeretts- og kulturarbeidere bærer ikke våpen. De sender ord, og ordene trenger en adekvat kanal. Redaktører som har borgere, ikke konsumenter, i hodet når de velger, redigerer og presenterer nyhetsstoff. Medier som tør å satse på ressurskrevende, men viktige saker, og der frilanseren er velkommen til å spille nye toner som kan bryte de lukkede redaksjonenes monologer.

s.a.rasmussen@telia.com

Artikkelen er oppdatert: 19. august 2014 kl. 11.14
Fredag 23. februar 2018
• Alle som har pusset opp hjemme eller sittet i et borettslagsstyre, vet at det i byggeprosjekter kan tilkomme ekstra utgifter. Kanskje var ikke grunnen som antatt, det elektriske anlegget måtte i tillegg oppgraderes, eller arbeidet tok...
Torsdag 22. februar 2018
• Den generelle kriminaliteten i samfunnet øker ikke, men det er urovekkende at flere barn og ungdom trekkes inn i kriminelle miljøer. En oppsummering fra Sør-Vest politidistrikt, som er omtalt i Stavanger Aftenblad, viser at kriminaliteten...
Onsdag 21. februar 2018
• Arbeiderpartiets stortingsgruppe har utformet en liste med «forutsetninger» som må innfris før partiet kan godkjenne EUs tredje energimarkedspakke, inkludert tilslutning til det overnasjonale energibyrået Acer. Det er høyst uklart hvem det...
Tirsdag 20. februar 2018
• Økonomiprofessor Dani Rodrik skriver i en artikkel i Project Syndicate om den doble trusselen mot det som gjerne kalles det «det liberale demokratiet». Rodrik hevder at det under de fleste demokratiske gjennombrudd er to krefter på banen.
Mandag 19. februar 2018
• I desember 2002 døde to afghanere i amerikansk fangenskap i et militæranlegg i Bagram. Amerikanske soldater lenket fangene til taket, og slo og sparket dem over flere dager til de til slutt døde. Den ene fangen, drosjesjåføren Dilawar...
Lørdag 17. februar 2018
• Norge er midt inne i en større forsvarsdebatt der det er påvist store svakheter i den nasjonale forsvarsevnen. De militære even­tyrene i Afghanistan og Libya er sterkt omstridt og har ikke gitt landet større trygghet – snarere tvert imot.
Fredag 16. februar 2018
• I 2015 fikk Høyre/Frp-regjeringen med støtte fra Venstre flertall for å endre arbeidsmiljøloven slik at det ble enklere for arbeidsgivere å ansette folk midlertidig. Forslaget ble begrunnet med de mest fantasifulle argumenter fra daværende...
Torsdag 15. februar 2018
• Fylkestinget i Vest-Agder vedtok denne uka å bevilge 25 millioner kroner til etableringen av et nytt kunstmuseum i en ombygd kornsilo i Kristiansand. Det har lenge stått strid om dette prosjektet. Den har handlet om på hvilke premisser det...
Onsdag 14. februar 2018
• Utenriksdepartementet har bedt lovavdelingen i Justisdepartementet om en ny vurdering av forslaget om å knytte Norge til EUs energiregulatorbyrå, Acer. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) sier at lovavdelingen skal vurdere om norsk...
Tirsdag 13. februar 2018
• Tidligere professor i samfunnsplanlegging og kulturforståelse ved Universitetet i Tromsø, Nils Aarsæther, skriver i Aftenposten at stortingsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms, på tvers av fylkestingsvedtak, er et stort feilgrep.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk