Tirsdag 12. august 2014
VIL HA DIALOG: Den prisbelønte regissøren og dramatikeren Joshua Sobol (i midten) instruerer her en oppsetning av hans eget skuespill «The Jerusalem Syndrome», et stykke som var så politisk kontroversielt at han ble tvunget til å gå av som kunstnerisk leder ved Haifa-teatret etter premieren i 1998. FOTO: PRIVAT
En boikott av Habima-teatret vil skade venstresida i Israel, mener den israelske dramatikeren Joshua Sobol:
Fraråder Habima-boikott
Undersak:

– Driver propaganda

Ofer Neiman i foreningen Boycott from within sier at Habima-teatret driver propaganda for Israel.

– Habima opptrer som ambassadør for Israels regjering i utlandet. Det markedsfører Israel som et hipt og kult demokrati, og dette skjer på bekostning av de millionene av mennesker som lever under Israels apartheid, sier han.

Boycott from within består av jødiske og arabiske israelere som støtter den palestinske boikottbevegelsen BDS. Neiman forklarer at bevegelsen skiller tydelig mellom kulturaktører som kun får støtte fra Kulturdepartementet og de som også får midler fra Utenriksdepartementet i Israel. Sistnevnte gruppe, som inkluderer Habima, bør boikottes, mener han.

– Når du mottar penger fra utenrikstjenesten, innebærer det også at du får publisitet fra Israels ambassader og at du blir en del av et felles prosjekt med den israelske regjeringen for å bedre Israels rykte, sier han.

– Teatersjef Ilan Ronen har tidligere uttalt at Habima er et uavhengig teater som ikke representerer Israel, selv om det får statsstøtte?

– Hvis det er så uavhengig, hvorfor hører vi ingen fordømmelse av massakren i Gaza? Det er veldig stille fra den kanten, sier Neimann.

Han mener at det Israel først og fremst trenger nå er flere dissidenter. Neiman vil gjerne at norske kunstnere går i dialog med israelske kollegaer, men ikke via et samarbeid med Habima.

– Et slikt internasjonalt kunstprosjekt kommer ikke til å forvandle israelere til dissidenter, det kommer bare til å gi folk inntrykk av at livet er godt og normalt og at ingenting må forandre seg.

Den arkjente israelske dramatikeren Joshua Sobol er blant flere kunstnere som protesterer kraftig mot at Habima-teatret spiller på okkupert område. Men han mener likevel det er viktig at Nationaltheatret ikke bryter samarbeidet.

TEATER

I går startet samtalene mellom fagforeningene og ledelsen ved Nationaltheatret om en mulig boikott av Israels nasjonalteater Habima.

Nationaltheatrets samarbeidsprosjekt med Habima har ført til kraftige protester fra mange av skuespillerne ved Nationaltheatret, fordi Habima setter opp forestillinger på okkupert territorium på Vestbredden.

Som en av Israels ledende dramatikere har Joshua Sobol selv gått inn for boikott av Habima, og har i tre år nektet Habima å sette opp noen av hans prisbelønte skuespill. Likevel er han krystallklar på at Nationaltheatret bør gå motsatt vei.

– Jeg mener det er viktig å gjøre et skarpt skille mellom ekstern og intern boikott av Israels kulturinstitusjoner. En boikott fra utenlandske kunstnere virker bare mot sin hensikt, og fører til at den politiske høyresida her i Israel får styrket sin posisjon. Det gir vann på mølla for argumentene deres om at resten av verden er fiendtlig innstilt til alt Israel driver med, sier Joshua Sobol til Klassekampen.

Fakta

Teaterboikott mot Israel:

• Nationaltheatret deltar i «TERRORisms», et treårig samarbeidsprosjekt i regi av den europeiske teaterorganisasjonen Union of Theatres of Europe (UTE). Israels nasjonalteater Habima er også med i prosjektet.

• En rekke skuespillere og ansatte ved Nationaltheatret krever at samarbeidet blir avsluttet, fordi Habima også spiller for bosetterne i de okkuperte områdene på Vestbredden.

• Den palestinske teatergruppa Shiber Hur har ifølge NRK Kulturnytt valgt å trekke seg fra samarbeidet.

• Denne uka gjennomfører Nationaltheatrets teatersjef Hanne Tømta samtaler med representanter for de ansattes fagforeninger, før spørsmålet om en eventuell boikott blir avgjort.

Klassekampen 8. august

Skrev under på protest

I 2010 var Joshua Sobol med på et opprop blant en rekke ledende israelske skuespillere, regissører og dramatikere, som protesterte mot etableringen av et nytt teaterbygg i den israelske bosettingen Ariel på Vestbredden. I et åpent brev til landets teatersjefer gjorde de rede for hvorfor de ville nekte å bidra til forestillinger i Ariel eller andre steder på okkupert territorium. Dette var før Knesset vedtok en omstridt lov om at alle israelske innbyggere som oppfordrer til boikott mot Israel kan bli ilagt store bøter.

Protestaksjonen ble fordømt i harde ordelag av statsminister Benjamin Netanyahu og av landets kulturminister, og kravene ble blankt avvist av landets teatersjefer. Sobol har likevel opprettholdt boikotten.

– Etter det jeg vet har ingen av dem som undertegnet på oppropet den gangen endret mening, sier han.

– Hva tror du norske skuespillere kan oppnå som dere ikke har greid?

– Et kulturelt samarbeid på tvers av landegrensene som det er snakk om i dette tilfellet, gir fortsatt mulighet for dialog. Norske skuespillere kan komme hit og gi uttrykk for hva de mener om den israelske okkupasjonen av Vestbredden, og dermed bidra til å påvirke opinionen i riktig retning. Israel har ytringsfrihet, og protestene deres vil bli dekket av den lokale pressen. Som intellektuelle og kunstnere har de ordet i sin makt. Men hvis de velger å boikotte, vil argumentene aldri bli hørt her i Israel, sier Joshua Sobol.

– Resirkulerer klassikere

Som Klassekampen omtalte fredag, har Nationaltheatrets teatersjef Hanne Tømta stilt som krav til fortsatt deltakelse i samarbeidsprosjektet at Habima ikke lenger skal spille på Vestbredden. Men Habimas direktør Ilan Ronen har svart i et brev at det er umulig å innfri dette kravet. Samtidig understreker han at Habima har vært en pioner som brubygger mellom israelere og palestinere-.

Joshua Sobol mener dette gir et helt feil inntrykk av hva slags teater Habima er.

– Hvis du undersøker repertoaret på israelske teaterscener de siste ti årene, vil du se at det nesten ikke finnes spor av politisk engasjert teater. Også Habima skygger banen for alt som lukter av politisk kontroversielle temaer. De er et mainstreamteater, som stort sett bare setter opp musikaler og resirkulerer gamle klassikere, sier Joshua Sobol.

– Så hva tror du er hensikten med Habimas deltakelse i det internasjonale samarbeidsprosjektet om terrorisme? Å skape et mer positivt bilde av Israel i utlandet?

– Det er nærliggende å tro. Men internt her i Israel gjør de ingenting som er politisk meningsbærende. Det eneste forsøket vi har sett på politisk teater den siste tida var da teatret i Haifa satte opp et kontroversielt stykke i fjor. Men det skapte voldsomme protester og ble raskt tatt av plakaten.

Mener Sobol tar feil

Mens Joshua Sobol oppfordrer til dialog, mener andre menneskerettighetsforkjempere i Israel som Klassekampen har snakket med at det er lite å tjene på et samarbeid med Habima.

– Hvis Nationaltheatret inngår et samarbeid med Habima og lar teatret oppføre seg som normalt; hva er da budskapet? Budskapet blir at kultur er koplet fra den politiske virkeligheten. Det å jobbe med et teater som tar del i okkupasjonen av palestinsk jord vil tømme innholdet i forestillingene for mening, sier Jeff Halper, direktør for Israeli Committee Against House Demolitions.

Menneskerettighetsorganisasjonen jobber for at Israel skal avvikle okkupasjonen av palestinske områder. Halper mener at Habimas aktivitet i Ariel gjør stor skade ved å bidra til å normalisere okkupasjonen. Han er også svært kritisk til at palestinere nektes adgang til området.

– Hvis en palestiner har lyst til å se en forestilling i Ariel, ville han ikke fått lov. Det er totalt uakseptabelt. Hvis Habima hadde protestert mot okkupasjonen på noen måte, ved å lese opp en erklæring før forestilling eller på annen måte uttrykt motstand, kunne det kanskje ha hjulpet. Men teatret drar til Ariel og spiller som normalt.

I motsetning til Joshua Sobol mener han at eksterne protester mot teatrets virksomhet treffer hardere enn intern kritikk.

– Hvis venstresida i Israel sier at Habima ikke burde opptre i Ariel bryr ikke myndighetene seg. Det gjør mye større inntrykk hvis internasjonale teatre sier det samme.

Halper mener det er vanskelig for kunstnere å få til en god dialog om en okkupasjon som har vart i 47 år.

– Nå må poenget være å si klart nei til Israel. I Sør-Afrika var den kulturelle og sportslige boikotten effektiv fordi sørafrikanere så hvor isolerte de var. En kulturell boikott kan ikke alene få slutt på okkupasjonen, men israelere kan forstå at verden ikke tolerer den.

kultur@klassekampen.no

Mandag 24. juli 2017
Kan behovet for sikkerhet og behovet for åpenhet harmoniseres når man bygger en by? Redaktør for ny bok om sikkerhet og arkitektur ønsker mer debatt om det nye regjeringskvartalet.
Lørdag 22. juli 2017
Facebook vil koma mediebransjen i møte med å prøva ut betalt abonnement på såkalla «instant articles».
Fredag 21. juli 2017
Netflix står nå for nesten en firedel av all trafikk i Telenors bredbåndsnett, men det er lite norsk film å se. Det er på tide å ta grep for å sikre norsk innhold, ­mener Norsk filminstitutt.
Torsdag 20. juli 2017
Stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien (Sp) mener norske universiteter må iverksette tiltak for å bedre balansen mellom norske og utenlandske forskere.
Onsdag 19. juli 2017
En tredel av VGs annonseinntekter på nett kommer nå fra reklame som etterlikner journalistikk.
Tirsdag 18. juli 2017
EU vil stoppa ungarske lover som råkar eit privat universitet. – Loven begrensar utviklinga av eit uavhengig samfunn, meiner Csilla Czimbalmos i Helsingforskomiteen.
Mandag 17. juli 2017
Den franske presidenten Emmanuel Macron foretrekker sosiale medier og talerstolen fremfor pressen. Tradisjonelle medier mister noe av sin portvakt­funksjon, og det benytter politikerne seg av, sier medieforsker.
Lørdag 15. juli 2017
I sommer lanserer tidligere AKP(m-l)-formann Pål Steigan en ny medie­plattform med arbeidstittel Mot Dag.
Fredag 14. juli 2017
UDI har snudd og innvilgar student­visum til den prisvinnande palestinske filmregissøren Mohamed Jabaly.
Torsdag 13. juli 2017
Jussprofessor Mads Andenæs mener internasjonaliseringen av norske universiteter er med på å sikre at vi får forskning av høy kvalitet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk