Klassekampen.no
Torsdag 19. juni 2014
Vi blåser i de fattige, men sier det ikke høyt.
De andres ansvar?

I en videosnutt som vandrer rundt i sosiale medier står en mann på gaten med en plakat på ryggen: «Fuck the poor» er det skrevet på den, og mannen deler ut flyere med samme budskap. Reaksjonene kommer selvsagt, i bøtter og spann. De forbipasserende stanser vantro, mange starter hissige debatter med mannen, de er moralsk forargede på fattiges vegne, de er såret, sinte, opprørte.

Det hele er selvsagt et stunt for å bevise dette: Mannen tar på seg et nytt skilt: «Help the poor». Så skjer det ingenting. Ingen vil ha flyere, få ser på ham når de går fort forbi, enda færre gir penger.

Hva forteller stuntet oss? Litt av hvert, kanskje. At vi bryr oss om ukjente medmennesker. At vi vil ha oss frabedt at fattige omtales så lite respektfullt, at vi evner å ta inn over oss fornærmelser ment for andre. Kanskje – langt der inne et sted – forstår vi at det kunne vært oss selv, under andre omstendigheter, som blir tråkket på.

Men det forteller også en mer gjenkjennelig historie, om hvor lett det er å la være tenke på dette vanskelige, når vi ikke må, og klamre oss til hverdagens små og store krav og overlate solidaritet som koster til de andre. «Uff, det er så trist med den krigen i Syria. Hva er det til middag?» Det er selvsagt helt forståelig. Vi er alle der. Det er en måte å overleve på, kanskje i avmakt, fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe.

Men tenk om vi hadde kunnet? Tenk om noen hadde spurt oss? Tenk om vi hadde sagt: ja, så klart.

Den siste uken har vært preget av en norsk regjering som balanserer syltynt mellom de to historiene til mannen med plakatene. Vi fikk vite at regjeringen sier nei til syke og skadde flyktninger fra Syria, og vi har flertall i Stortinget for et nasjonalt tiggeforbud. I tillegg fikk vi kastet inn i uka nok en fæl asylsak, der snart ti år gamle Dorna, født i Norge, skal kastes ut av landet og dermed skilles fra en av foreldrene fordi de må sendes til to ulike land.

Dette er kalde og innadvendte handlinger fra et land som nekter å innse at vi er en del av verden, og at den verdenen utfordrer oss og krever. Og kanskje enda verre; handlingene er feige, lite handlekraftige og med en bunnløs mistillit til eget folk som kjerne i det hele. Om ikke vi som nasjon skal klare å bære mer av verdens lidelse, hvem skal da gjøre det? De andre?

Det skrives kronikker opp og ned om følelser av meningsløshet og presset på perfeksjon i det private. Om både unge og gamle som leter etter arbeid og fritid som oppleves viktig. Så tar regjeringen fra oss, og seg selv, muligheten til å virkelig kjenne på det meningsfulle og kraften i å leve. I stedet blir Det norske hus et sted der adelsfamilien (regjeringen) setter hushjelpen (fattige naboland) til å gjøre alt arbeidet, mens barna (folket) ser krisen på TV og aldri lærer å rydde opp. Dette er trist for alle parter.

Kunne vi ikke fått til et felles løft, igjen, slik vi gjorde for et par generasjoner siden? Tenk det da, om politiske ledere hadde sagt: «Det brenner i Syria, nå må vi alle brette opp ermene i lokalmiljøet og åpne både samfunnshus og gymsaler i en kortere eller lengre periode. Det vil koste, men det vil gi enda mer. Vi tror på dere, folkens, vi stoler på dere. Vi skal veilede dere.»

I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid for å undervise flyktningbarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig? For om det virkelig er «Fuck the poor» som er budskapet i mye av dette som nå skjer, så er det grunn til opprør. Folk flest er bedre enn dette, folk flest bryr seg og bretter opp ermene, dersom vi får muligheten.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2014 kl. 10.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk