Lørdag 5. april 2014
Tjohopp! Det spares ikke på effektene i teatralsk fribryting. Foto: David McNew, Getty/AFP/Scanpix
Juksemakeriet
Bløff: Du vil ikke TRO hva DENNE forfatteren SKREV BOK om!

Anmeldelse

Jo da, du vil nok tro det. Den irriterende setningen over var en gjennomskuelig bløff, som mange av eksemplene journalist og vitenskapsformidler Bår Stenvik legger fram i sin nye, velskrevne katalog over juks og fanteri. Han er på jakt etter de nødvendige bløffene som er med på å bygge opp samfunnet og kulturen. Uten bløff, intet begrep om autentisitet.

I likhet med clickbait-titler på internett lar nevnte setning deg, kjære leser, spille med. Du mistenker at du blir lurt, men klikker likevel.

Minner ikke dette om kayfabe, altså en overspilt kamp som tjener begge parters interesser? Stenvik introduserer begrepet med utgangspunkt i teatralsk fribryting, slik vi kjenner det fra USA (og slik Roland Barthes analyserte det). Men det beskriver også det Høyre og SV driver med når de krangler som verst om utdanningspolitiske spørsmål. De er ikke nødvendigvis så uenige. Men konflikten må spilles opp for å sikre oppmerksomhet. Bløffer de? Det kommer an på hva vi mener med bløff.

Og minner ikke dette om vinkekrabben? Den har en stor og truende klo, som i virkeligheten er svak. Men er det en bløff, så lenge den skremmer effektivt? Minner ikke dette om dynamikken i det politiske spillet, der motstandere poserer og blåser seg opp, nærmest som fribrytere, med teatralske gester?

Alt henger kanskje ikke sammen med absolutt alt. Stenvik vil heller ikke bløffe oss til å tro det. I forordet distanserer han seg fra såkalte Big Idea Books. Slike bøker, skriver han, har som mål å «presentere én stor teori som forklarer alt. Dette er ikke ei sånn bok». Stenvik vil ikke tre en universalteori over hodet på leseren. Når han i stedet vil la oss «fascinere av frittstående eksempler på bløff og lureri», blir konsekvensen at han bringer inn svært mange temaer, ofte løselig forbundet. Boka er et lappeteppe, på godt og vondt: Hver lapp er fin; sømmene er synlige.

Eksemplene er fordelt på åtte områder: Kamuflasje, sivilisasjon, løgn, kunst, identitet, status, autentisitet og kjærlighet. Stenvik bedriver mye oppsøkende journalistikk. Han besøker Forsvarets forskningsinstitutt for å lære om narretiltak i krig (falske stridsvogner og kamuflasje); han snakker med en avhørsekspert om politiets hang til å frambringe falske tilståelser. Ekspertene får framstå som autoritative; det er i noteapparatet man må lete etter eventuell kildekritikk.

Hvis det finnes et overordnet budskap her – ja, en «stor idé» – er det at bløffing, juks og desinformasjon ikke alltid er så ille. Spørsmålet om bløff er et spørsmål om perspektiv, standarder og sammenlikninger. Vi skal være rimelig sikre på hva som er sant før vi kan snakke om løgn. For eksempel: «Den 19. april 1921 ble 18 a°r gamle Margaret Taylor ført inn i et rom i Berkeley, California, og koplet til en merkelig maskin. En ung politimann sa at hun skulle fortelle historien om ringen sin, som hun hadde meldt stja°let […]. Men først festet han en stram mansjett rundt den ene armen hennes for a° følge blodtrykket hennes, og la en gummislange rundt brystet for a° ma°le hvor dypt hun pustet.»

Forestillingen om at løgndetektoren er pålitelig, er for lengst underminert. Men vi vil gjerne tro på denne forestillingen, og vi har ingenting imot å se den reprodusert på film, i tv-serier. Sannhetsmaskinen er i seg selv en bløff (og et maktmiddel for den som bestemmer når og hvor den skal brukes).

Stenviks største styrke som sakprosaforfatter er hans formidable teft for gode og talende eksempler, og de kommer som perler på en snor. Men rekkefølgen på perlene er av mindre betydning, og den overordnede fortellingen blekner.

Kanskje har jeg latt meg bløffe av Malcolm Gladwell, de «store ideenes» fremste eksponent. Gladwell har fått velfortjent pepper for å overforenkle i salgbarhetens navn. Samtidig har han gitt leserne høye forventninger til en helhetlig framstilling. For skribenter som Stenvik skaper dette et dilemma: Skal han fortolke i retning av en overordnet idé, eller holde seg til eksemplenes egenart?

Egenarten og den lokale ekspertisen vinner som regel. Eksemplene blir behandlet hver for seg. Det fører til en viss utmattelse hos denne leseren, som riktignok leste boka på anmelderfrist. Men jeg lurer på om vi har å gjøre med et sjangerproblem. «Bløff» er nært beslektet med såkalte curator blogs, som Maria Popovas Brain Pickings, hvor poster på oppunder tusen ord gir tematisk beslektede eksempler på intellektuelt interessante fenomener. Slike tekster skal leses én og én. Da gjør det ikke noe om de er svært fortettede. Samlet mellom to permer risikerer man at den ene historien slår den andre i hjel.

Jeg liker godt å lese Stenvik skrive om det som fascinerer ham, for han er flink til å grave fram fascinerende historier. Mitt ønske for kommende bøker – også til redaktørene – er en mindre heseblesende ramme, der han får konsentrere seg om færre temaer. Stenvik er en av de dyktigste formidlingsjournalistene som skriver i skjæringspunktet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora, og det er ingen grunn til ikke å ta mer plass i egen bok – også på bekostning av ett eller to fascinerende eksempler.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Sakprosa

Bløff.

Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til bedre mennesker

Cappelen Damm 2014, 400 sider

Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.
Lørdag 9. desember 2017
Kritisk litteraturformidling må behandles mer seriøst av NRKs ledelse.
Lørdag 9. desember 2017
Opplysing: Pål Norheims oppdateringar blinkar og lyser opp i bokform etter at han er borte.
Lørdag 2. desember 2017
En prøve: I en skoledebatt rammet av tellesyke, er Marte Spurklands bok nødvendig medisin.
Lørdag 25. november 2017
«Sexarbeidere»: Julie Bindel avkler skjønnmaling av prostitusjon.
Lørdag 18. november 2017
Inne i Niels Fredrik Dahls nye roman om en mor finnes noen antydninger om en ganske annen roman, den om far: små glimt av en spektakulær historie, en eventyrlig oppvekst i utlandet, en eksotisk farfar, familieoppløsning og ensomhet. Kanskje er...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk