Tirsdag 1. april 2014
STYRKET FORHOLD: Tidsvinduet for det politiske Norge, her ved justisminister Anders Anundsen, til å være med på å styre forholdet mellom rett og politikk er de neste ukene. Foto: NTB SCANPIX
Rett og politikk i vår tid
RETT: Våre folkevalgte har de neste ukene en engangsmulighet til å påvirke forholdet mellom rett og politikk.

KRONIKK

I mai skal Stortinget i egenskap av grunnlovsgivende forsamling med to tredjedels flertall avgjøre om menneskerettighetsvernet i Grunnloven skal oppgraderes. Forslaget omfatter en lang rekke rettigheter, samlet i 27 paragrafer, hvorav noen gamle skal videreføres uendret, noen andre revideres kraftig, og en lang rekke nye tas inn.

Debatten så langt har mest handlet om de enkelte rettighetene. Skal det grunnlovsfestes rett til likebehandling, privatliv, arbeid, bolig, utdannelse, «tilfredsstillende levestandard», «nødvendig helsehjelp», «et miljø som sikrer helsen» og «kulturell identitet»? Skal Grunnloven verne om «iboende rett til liv» og om familien som «en grunnleggende enhet i samfunnet»? Og så videre. Listen er lang.

Dette er viktige spørsmål, og det er viktig at Stortinget tar stilling til hvert enkelt, og ikke bare ukritisk vedtar hele pakken. Mange vil mene at menneskerettighetene er iboende og ukrenkelige. Men hvilke rettigheter som skal vernes etter Grunnloven, og ikke minst hvor langt vernet skal rekke, er grunnleggende sett et politisk spørsmål, som Stortinget som grunnlovsgiver plikter å ha en begrunnet mening om.

Det er samtidig slående at de to viktigste paragrafene i hele forslaget så langt nesten ikke har vært diskutert i det offentlige rom. Det er de to generelle reglene som er foreslått i § 114 om domstolenes prøvelsesrett og i § 115 om Stortingets adgang til å gjøre unntak fra de fine nye rettighetene.

Etter norsk statsskikk har domstolene, med Høyesterett i spissen, rett og plikt til å sette lover gitt av Stortinget til side dersom de strider mot Grunnloven. Denne såkalte «prøvelsesretten» har ikke stått i Grunnloven, men er oppfunnet og utformet av Høyesterett selv, som konstitusjonell sedvanerett. Den oppsto første gang på 1800-tallet, men gikk ut av bruk i mellomkrigstiden, og ble først gjenopplivet i Kløfta-saken i 1976. Senere er læren videreutviklet i rettspraksis. De siste årene har et flertall i Høyesterett intensivert prøvingen ganske kraftig, og senket terskelen for overprøving av Stortingets lover. Det er en omstridt utvikling, som har skjedd under skarp dissens, og der Høyesterett selv er dypt splittet i synet på hvor langt man skal gå.

 

Slik prøvelsesrett er ikke noen selvfølge. I de fleste europeiske land oppsto den langt senere enn i Norge, og i noen gjelder den fortsatt ikke (Storbritannia, Nederland). Forholdet mellom juss og politikk varierer også mye. I Norden er Norge klart det land der domstolene går lengst i å etterprøve de folkevalgtes lovvedtak.

Så langt er det Høyesterett som har utformet prøvelsesretten, og dermed avgjort maktforholdet mellom seg selv og Stortinget. Men når dette nå skal inntas i en ny § 114 i Grunnloven, er situasjonen prinsipielt en helt annen. Nå har Stortinget som grunnlovsgiver en mulighet til å bestemme. Ordlyden i forslaget er kort og konsis, i tråd med vår grunnlovstradisjon. Men gjennom komiteinnstilling og debatt kan Stortinget før det treffer vedtak presisere sine forutsetninger, og legge tunge føringer på hvordan prøvelsesretten skal fungere i Norge i årene som kommer.

Hvilke kriterier mener Stortinget selv skal gjelde for overprøving? Er de folkevalgte enige i utviklingen de siste årene, mot stadig strengere etterprøving av deres lover? Vil de legitimere dagens tilstand, eller vil de selv være med på å legge føringer fremover?

Den nye unntaksregelen i § 115 vil i praksis være om mulig enda viktigere. Den nye rettighetskatalogen er utformet etter en mal som er ny i norsk statsrett, men kjent fra internasjonale traktater. Det er en totrinnsrakett. Først gis det en lang rekke rettigheter, som i utgangspunktet er svært vidtrekkende. Dernest har Stortinget i lovs form mulighet til å vedta begrensninger i rettighetene, så lenge man respekterer kjernen i dem. Kravet er at begrensningene «må være forholdsmessige og nødvendige for å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter».

 

Dette er den magiske formelen. Dette er det de fleste store og omstridte rettssakene vil bli avgjort på i årene som kommer. Den nye § 115 er rettsteknisk et stort fremskritt, sammenlignet med den uklare rekkevidden av Grunnlovens nåværende rettigheter. Den gir en operativ mal, og er den ene bestemmelsen som hele reformen hviler på.

Samtidig reiser den spørsmål. Hvem står nærmest til å avgjøre hva som er «tungtveiende allmenne hensyn»? Politikerne eller juristene? Og hvem skal bestemme når en lov er «forholdsmessig og nødvendig» for å oppnå slike hensyn? Hvor langt bør Høyesterett gå i å overprøve Stortingets vurdering av dette? Skal Stortinget ha et handlingsrom, eller skal prøvelsen være total? Og skal dette fungere forskjellig fra rettighet til rettighet, eller gjelder samme terskel for alle?

Dette handler om å legge premissene for forholdet mellom juss og politikk i årene som kommer. Mellom demokrati og rettighetsvern. Mellom felles og individuelle interesser. Det kan og bør våre folkevalgte si noe om i forarbeidene til den nye § 115, før de vedtar den. Alternativet er å vedta den i blinde, og overlate veien videre til juristene.

 

Så langt i den politiske debatt er disse spørsmålene knapt nevnt. Dette er det fortsatt mulig å gjøre noe med. Men det haster. Partiene er nå inne i sin interne sluttbehandling av grunnlovsforslaget, og skal deretter forhandle bak lukkede dører. Komiteinnstillingen er ventet i begynnelsen av mai. Deretter er toget gått.

Tidsvinduet for det politiske Norge til å være med på å styre forholdet mellom rett og politikk er de neste ukene. I mai vil vi vite om våre folkevalgte har evne og vilje til det.

professor dr. juris ved Universitetet i Oslo

fredrik.sejersted@jus.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2014 kl. 14.12
Fredag 22. september 2017
KommentarNy Tid valgte i forrige utgave, som kom som innstikk i Klassekampen i tråd med vår distribusjonsavtale, å bringe et større oppslag som ukritisk formidlet konspirasjonsmiljøenes påstand om...
Fredag 22. september 2017
• OECD spår at verdensøkonomien vil vokse med 3,6 prosent i 2017. Samtidig oppjusteres prognosen for 2018 til 3,7 prosent. Det er altså en viss oppgang i verdensøkonomien. Også USAs økonomi er i framgang. Den økonomiske veksten i USA i andre...
Torsdag 21. september 2017
• Denne uka slukket NRK sine FM-sendinger i Østfold, Vestfold, Oslo og Akershus, og debatten om innføring av dab har igjen skutt fart i det mediekommentatorer i hovedstadsområdet nå er direkte berørt. Det har lenge vært motstand mot å...
Onsdag 20. september 2017
• Tyskland går til valg førstkommende søndag. Ifølge meningsmålingene ligger Angela Merkel an til å få nok en periode som forbundskansler. Hennes parti, CDU, ligger an til å få rundt 36 prosent av stemmene sammen med søsterpartiet i Bayern,...
Tirsdag 19. september 2017
«Cui bono?», «Hvem er dette godt for?», er et uttrykk som brukes for å antyde at det finnes et skjult motiv bak en forbrytelse eller at den skyldige er en annen enn vi tror. Vanligvis brukes uttrykket for å si at den...
Mandag 18. september 2017
• Statistisk sentralbyrås nøkkeltall om likestilling viser at menn i snitt har 50 prosent høyere bruttoinntekt enn kvinner. Nesten to av tre ledere er menn, og mer enn tre av fem kommunestyrerepresentanter er menn. 70 prosent av de ansatte i...
Lørdag 16. september 2017
• Marianne Jelved (74), mangeårig statsråd og leder for Radikale Venstre i Danmark, ble i forrige uke feiret for sitt 30-årige virke i det danske Folketinget. I anledning jubileet ble hun intervjuet av Information som spurte henne om hvilke...
Fredag 15. september 2017
• Klassekampen har sett det som en viktig oppgave å gi støtte og drahjelp til andre motstemmer i norsk presse. Vi har for eksempel lenge hatt Le Monde diplomatique som innstikk i avisa en gang i måneden. LMD gir unikt innblikk i deler av...
Torsdag 14. september 2017
• Det britiske underhuset har denne uka sagt ja til at 12.000 EU-lover gjøres til britisk lov når Storbritannia går ut av EU. «EU Withdrawal Bill» gjør at ingen verken i fagbevegelsen, nærings­livet eller andre steder trenger å være urolige...
Onsdag 13. september 2017
• Alle partiene som støttet Høyre-Frp-regjeringen, gikk tilbake ved dette valget, mens alle de rødgrønne partiene gikk fram – med unntak av Ap. I deler av landet har dette vært et gedigent protestvalg mot regjeringens...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk