Jeg misunner de som feiret grunnlovsjubileet for hundre år siden. De hadde det enklere enn oss, for den gangen var man overbevist om at Grunnloven var norsk, akkurat som bunaden, språket, folkeeventyrene, folkemusikken og kunsten. Ja, hele Norge var norsk, vi var alle nordmenn, og vi kunne klemme til med 17. mai-taler proppfulle av selvskryt, nasjonalisme og takknemlighet overfor forsynet, Gud, fedrene på Eidsvoll og våre selveiende og demokratiske bønder, som mot alle odds ga oss Grunnloven og smaken av frihet i dette mirakuløse året 1814. Vi var så norske at vi kunne tillate oss å bygge en hel Kongolandsby med basthytter, avgudsdyrking og villmenn midt på Frogner i Christiania, som en pikant og spennende kontrast til vår siviliserte nasjon.