For rundt 100 år siden ble et hovedelement i den nordiske modellen, kollektive tariffavtaler, etablert i en tid preget av økende internasjonal handel. Lønnsveksten i næringer skjermet for utenlandsk konkurranse økte kostnadene for industrien, som gjorde det vanskeligere å møte konkurransen med handelspartnerne. Slik oppsto et samarbeid mellom fagforeninger og arbeidsgivere i industrien for å koordinere lønnsdannelsen og dermed bedre konkurranseevnen. Ved hjelp av kamper og kompromisser kom man fram til et såkalt konfliktpartnerskap, som har bestått gjennom et århundre med store samfunnsendringer.