Lørdag 1. mars 2014
Stedbunden: Sykeleiet, som skildret av Ernst Ludwig Kirchner i 1918. Maleriet har tittelen «Selbstbildnis als kranker». Illustrasjon: Wikicommons
Kritisk sjuk
Pasientliv: Med en språklig mesterklo forvandler Tore Stubberud innsikt og fordommer til ubehagelig litteratur.

Anmeldelse

Bekjennelsesskriftene florerer og grensene mellom roman, journalistikk og biografi er i fri flyt; det er også virkelighetskategoriene i språket. «Jeg» og «vi» har andre betydninger i dag enn for bare tjue år siden. Nietzsches profeti om «das Journalizmus» i kulturen er oppfylt.

Dette faller meg i hu mens jeg leser Tore Stubberuds nye roman, «Reiseklar». Startgropa for fortellingene er et fall, ikke inn i «nuet», men ned i kjeller'n. De alvorlige skadene forfatteren pådrar seg når kjellertrappa raser gir liv til en forteller som får dikte en språklig velopplagt pasienthistorie i tre generasjoner: Epikrise ble krisefortelling. Fortellingen er situert i Nedre Glomma-regionen der forfatterens sykehusopphold leder til både familiekrønike og sosialhistoriske refleksjoner.

Stubberud er både forfatter, forlegger og bonde, og han har blant annet skrevet boka «Anti-Marx» og gode blues-dikt, samt romanen «Råtten sol», som avslører mytene om arbeidets velsignelser i arbeiderpartistaten og på Borregaard i Sarpsborg.

«Reiseklar» er sarpehistorie, den også, og fortellerlynnet østfoldsk i alle muljerende tungeretninger. Østfoldsk lynne? Mytene lover treghet fra æ til æ, men østfoldingær sør for Moss er ille iltre under overflaten («har temperament», som det heter i hovedstaden.)

Boka åpner med en utvisking av grensene mellom kropp og samfunn, sykehus og hjemsted. Vindene fra samfunnet trenger inn på sykestua, Glomma fosser gjennom bevissthetskorridorene i fortellerens fantasier og et skittent system utenfor sykehuset smitter over på det steriliserte miljøet innafor.

Dette er en stedbunden fortelling. Stedegen, også, og med klare motsetninger mellom «Glommens Hotell i Sarpsborg […] et sted for de elendige» og Sykehuset Østfold i Fredrikstad, et elendig sted.

Mellom fortellerens idealiseringer av et gammelt hotell for de utstøtte, og det kulturfattige regimet på et moderne sykehus, syder en dypere konflikt, den mellom by og land, mellom falskhet og ekthet.

Stubberud svinger en gammal, hårfeit hestepisk mot Arbeiderpartiet og alt dets likhetsvesen, mens hans egne fra Borgenhaugen lever egenartede liv, med sine kyr og sin natur, selv om de tar arbeid på fabrikken, de også. Klisjékonflikten og den manende fortidslengselen hviner også frempå med en ekkel hyldest til «den lysende fattigdommen». Selv fattigdom var visst bedre før i tida, i alle fall mer renskurt.

Observasjonene av pasientene på det moderne sykehuset er hjerteskjærende utleveringer av dagliglivets floskler. Hjerteskjærende er også Stubberuds floskelaktige ovenfra-og-ned-holdning:

«De vedtatte sannhetene bryter frem fra alles munner. Stormannsgalskapen er vedtatt, og bryter ut i uttrykk som varieres, litt:

Ja, det er godt vi er født forskjellige» (Selv om ingenting ville være mer uhyrlig). Eller: «Noen liker mora, og noen liker dattera» (Som om de to var forskjellige). Eller: «Smaken er delt som rævæ» (Om noen skulle like Edvard Munch).

Fellesskapet i samfunnet beskrives som «Felles gulfarve i pisset hos oss som går rundt med kateter». I en slik begredelig sosialdemokratisk pisselikhet trengs ekte og originale helter. Denne hybriden av en bok har faktisk tre hovedpersoner i én, et elegant grep. Den første og enestående er bestefar Anton, med sin «metafysiske kyskhet»; de andre to er sønn og sønnesønn, hvorav sistnevnte er forfatter og representerer generasjonsbruddets ulikhet. Dette bruddet gir dynamikk til den etsende samfunnskritikken.

Bestefar Anton er ikke som helter flest, for han takker uavlatelig sine medmennesker. Med en stødig livsholdning og en inderlig tro på Jesus bringer han leger, sykepleiere og medpasienter til vanvidd med alle takksigelsene.

Her er fortellergrepet kontrastering til den gemene pasienthop som tar sykehusoppholdet som en rettighet (arbeiderpartifolka), men Stubberud formulerer i denne sammenheng også en kunnskap som gir fortellingen om pasientflertallet avgjørende verdighet:

Men disse sykdommene var også deres store mulighet til å bli hørt her i livet, kanskje deres eneste mulighet, siden så få hadde villet høre på dem.

 

I et goldt samfunn som fornekter både klimakrise og menneskelig lidelse gjelder det å holde maska, ja holde kjeft også. Du skal helst fremstå som «positiv», og smerteuttrykk blir fort stemplet som negativitet og svakhet.

Forfatterpasientens fall ned i kjeller'n og inn i fortida leder paradoksalt nok til et litteraturens utvidede nå. De sterke historiene om en knust overarm, bestefar Antons lysende integritet og det syke samfunnet på sykehus er freske og slagferdige.

«Kanskje var det bare i skyggen av døden at et samfunn kunne bygges», leser jeg. Den språklige mesterkloa til Tore Stubberud forvandler innsikt og fordommer til ubehagelig litteratur.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Roman

Reiseklar

Aschehoug 2014, 160 sider

Artikkelen er oppdatert: 1. mars 2014 kl. 08.38
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.
Lørdag 5. august 2017
Manipulasjon: Geir Hestmarks monumentale biografi viser hvordan ettertidens forskere gjemte bort Jens Esmarks oppdagelse av istiden.
Lørdag 24. juni 2017
Evig krise: Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis har en skarp analyse med uklar konklusjon.
Lørdag 17. juni 2017
Original: Lars Mørch Finborud sjonglerer samtidssatire og snurrepiperier i sin nye roman.
Lørdag 10. juni 2017
Tvist: Barnefordeling tangerer innvandringsdebatten i temperatur.
Lørdag 27. mai 2017
Kråkas song: Max Porter går i dialog med den britiske nasjonalskalden Ted Hughes for å gi sorgen et ansikt: en kråke.
Lørdag 20. mai 2017
Kunsten å gå: Han ville få folk ut i naturen for å åpne sansene. Men hva fant egentlig Henry D. Thoreau?
Lørdag 13. mai 2017
Å blande fakta og fiksjon blir som kjent ikkje alltid faksjon, men oftast fiksjon, slik blandinga av ei flaske vin og nokre dropar vatn ikkje blir vatn, men vin så god som nokon. I forordet til «Allmenn teori om glemsel» slår José Eduardo Agualusa...
Lørdag 13. mai 2017
Unike tekster: Inger Christensens essays undersøker grunnleggende betingelser for å skrive og lese litteratur.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk