Tirsdag 4. februar 2014
Illustrasjon: Knut Løvås
Den nye embetsmannsstaten
Er tendenser fra 1800-tallets eliteregime i ferd med å vende tilbake? Finn Olstad om trusler mot dagens norske demokrati.

Demokrati

Embetsmannsregimets førende ideologer fra midten av 1800-talet, som Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang, ville ha nikket gjenkjennende til formuleringer som denne: «Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable.» Bortsett fra det selvsagte, at det bør finnes lovbestemmelser mot diskriminerende ytringer eller oppfordringer til vold, må denne kronikken fra august 2011, skrevet av fire framstående akademikere og samfunnsdebattanter, leses som et ønske om å regulere og begrense ytringsfriheten ut fra «kvaliteten» på ytringer. Det som disse og andre i dag ville kalle manglende «ytringsansvar», ga i 1851 Marcus Thrane flere års fengsel og straffarbeid, for å ha «indblæst» i sine tilhengere Thrane-bevegelsens «revolutionære og socialistiske aand».

Vi kan spørre: Er tendenser fra 1800-tallets eliteregime i ferd med å vende tilbake? Jeg mener naturligvis ikke at historien gjentar seg. Derimot tror jeg vi kan se faresignaler for vårt demokrati, som kan diskuteres med basis i den historiske utviklingen vi har bak oss.

Her kommer den britiske statsviteren Colin Crouch og hans bok «Post-Democracy» fra 2004 oss til hjelp. Kort og forenklet gjenfortalt er begrepet post-demokrati definert ved sin tilknytning til et tidsforløp. Tidsperiode 1, pre-demokratiet (typisk representert ved 1800-tallets norske embetsmannsstat) vil ha visse karakteristikker assosiert med mangel på demokrati. Tidsperiode 2 vil være demokratiets høydepunkt og for så vidt målestokken for tidligere og senere perioder. I tidsperiode 3, post-demokratiet, vil mye nytt ha kommet til, slik at demokratiet fra tidsperiode 2 vil ha mistet mye av sin betydning. Det vil fremdeles sette sine spor, men en del ting vil også begynne å se ut som de gjorde i tidsperiode 1.

Jeg tror denne modellen hjelper oss å se og karakterisere en del av det som skjer omkring oss. Som Crouch bemerker: Politikk og statsstyring holder i økende grad på å gli tilbake i hendene på privilegerte eliter, liksom i pre-demokratiske tider.

En viktig del av denne modellen, og kanskje også en forutsetning for flere andre trekk, er det tradisjonelle partisystemets forvitring. Det demokratiske partiet var ideelt sett bygd opp av det Crouch kaller konsentriske sirkler: Lederne ble rekruttert fra aktivistene, som igjen kom fra partimedlemmenes rekker, som på sin side var en del av og opptrådte på vegne av den velgermassen partiene hadde satt seg fore å representere. De midtre sirklene forbandt lederne med velgergrunnlaget. At denne forbindelsen er truet, svekket eller i ferd med å ødelegges med utviklingen av det post-demokratiske parti, er kanskje først og fremst et problem for arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet sviktet på den måten at det opphørte å være en kanal for vanlige arbeidsfolk inn i det politiske liv, endelig og med full tyngde fra Gro Harlem Brundtlands regjeringstid.

Arbeiderklassens politiske demobilisering kan ha bidratt til å berede grunnen for den post-demokratiske utviklingen og det nye eliteherredømmet. Crouch peker på «corporate interest» eller næringslivsinteresser, særlig knyttet til internasjonale eller globaliserte selskaper, og hvordan de igjen er i ferd med å få den politiske innflytelse og dominans som sosiale og økonomiske eliter hadde i pre-demokratiske tider. Samtidig må vi, ikke minst i norsk sammenheng, trekke inn rettsliggjøringen av det som tidligere var politiske spørsmål, og som har overført myndighet og makt fra folkevalgte politikere til kappekledte dommere, så vel nasjonalt som internasjonalt. 1800-tallets Norge var juristenes samfunn. Er vi i ferd med å få noe av det samme?

Når norsk historie gjennom de siste tiårene skal oppsummeres, kommer vi ikke utenom tilsidesettelsen av demokratiske prosesser til fordel for markedsmakt, domstolmakt og også byråkratmakt. Det vil være naivt å se bort fra det som i gamle dager ble kalt et klasseperspektiv i dette, og som setter ikke bare jurister, men også økonomer og høyere departmentsansatte i en privilegert posisjon. Som i den klassiske embetsmannsstaten dreier det seg om grupper som i kraft av utdannelse, innsikt og muligens sosial posisjon har rett til å treffe beslutninger på vegne av andre – i egne øyne, om enn ikke alltid i andres øyne. Det er ikke nødvendig her man helst finner de ambisiøse og maktglade i snever forstand, kanskje vel så ofte god, gammeldags paternalistisk (eller maternalistisk) omsorg og velvilje. Men er det ikke en spenning mellom et «godhetsregime» og demokratiet?

Jeg låner begrepet «godhetsregime» fra Terje Tvedt og hans analyse av utviklingshjelpen og «sørpolitikken». Tvedt definerer «godhetsregimet» som «et dominant normlegitimerende og normproduserende regime» hvor «forestillinger og retorikk om godhet» står i sentrum. Det dreier seg ikke bare om sektorpolitikk, men om et «nasjonalt dannelsesprosjekt». Jeg tror det med fordel kan få utvidet betydning, ikke minst når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken.

På lignende måte som det frie markedet er innvandringspolitikk et område som er systematisk forsøkt lukket og frikoplet fra den demokratiske debatten. Det skaper ubalanse i vårt demokratiske samliv. I vårt demokratiske og parlamentariske system er grunnlaget ideelt sett det suverene folk og deretter den lovgivende forsamling, den utøvende makt og den administrative makt. Spørsmålet er om det ikke på innvandrings- og integreringspolitikkens område er den administrative makts representanter, i samvirke med organisasjonene og forskersamfunnet, som er de suverene, og som har maktet å tre det norske «godhetsregimet» ned over rådville politikere og et motvillig folk.

Det er knapt noe område som minner meg mer om embetsmannsstatens førende ideologer, som var overbevist om sin overlegne innsikt og moral, og som ville skape det gode samfunn – uten innblanding fra et uvitende og uskikket folk. Frederik Stangs berømte uttalelse om at allmennviljen, «lutret og modereret» skal være den bevegende kraft, får i denne sammenhengen fornyet relevans. Det dreier seg om politisk formynderskap, der grunnlaget er det som ble kalt den «opplyste» opinion eller «fornuftige» samfunnsmening, som i neste omgang må fortolkes, bearbeides og eventuelt omformuleres for å gi grunnlag for en riktig og moralsk politikk.

Om noe er typisk for «post-demokratiet» må det være dette: Her er nye politiske eliter, forskjellige fra de dominerende i den pre-demokratiske æra, men på en måte likevel gjenkjennelige. De krever sin rett ut fra overlegen kunnskap, innsikt og moral, ikke så helt ulikt 1800-tallets konservative politikere og ideologer – uansett om retorikken er liberalistisk eller demonstrativt venstreorientert.

Det er her vi kommer tilbake til de selvoppnevnte «portvoktere», som i embetsmannsstatens ånd er bekymret for «manglende kvalitetssikring av ytringer», nå særlig innenfor den nye nettoffentligheten. For ordens skyld: Det må være helt greit å motarbeide ekstremisme og hatefulle ytringer på nettet. Noe annet er den systematiske nedvurdering av, bekjempelse av og ønske om å regulere folkelige ytringsformer. I utgangspunktet bør det være en demokratisk vinning at flere får anledning til å si sin mening om samfunnspolitiske spørsmål, og at skrankene for å delta bygges ned. At nettdebatten generelt skulle bidra til «en selektiv forsterkning av gruppetenkning, ekstremisme og polarisering», må avvises som fordommer. Det har vi heldigvis forskning som kan bekrefte. Bernard Enjolras og medforfatteres undersøkelse av sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet er totalt ødeleggende for de elitedyrkende og demokratikritiske synspunktene som er fremmet, også av debattanter fra venstresiden.

Kanskje burde man lytte til Marcus Thranes forsvarsadvokat Bernhard Dunker, som framhevet at bevegelsen nedenfra i samfunnet burde betraktes som en «i og for sig rosværdig Bestræbelse fra Arbeidernes Side efter at delagtiggjøres med os i den Civilisationens Lykke, som vi ikke ønsker længere at beholde for os selv». Det vil si at de diskuterte politikk, og at de skaffet seg en presse for å belære hverandre, «likesom vi gjør indbyrdes mellem os – thi vi skriver ikke for Arbeiderklassen».

Fakta

Saken:

• Artikkelen er skrevet på bakgrunn av siste kapittel «Den nye embetsmannsstaten» i Finn Olstads bok «Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år».

• I teksten blir det vist til Colin Crouch: Post-Democracy (2004), Terje Tvedt: Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen (2009) og Bernard Enjolras m.fl: Liker – liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet (2013).

• Det er sitert fra Aftenposten 22. august 2011 (kronikk av Arne Johan Vetlesen, Bushra Ishaq, Sindre Bangstad og Thomas Hylland Eriksen) og Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen: «Ytringsfrihet og ytringsansvar» i Nytt norsk tidsskrift nr. 4 2011.

Artikkelen er oppdatert: 6. februar 2014 kl. 09.29
Onsdag 17. oktober 2018
• VGs sak «Tre brødre på Tolga» avdekket grove overtramp fra kommune og helsevesen mot de tre brødrene Lars Peder, Arvid og Magnus Holøyen. De tre fikk alle diagnosen psykisk utviklingshemmet, uten at de fikk vite om det og uten utredning.
Tirsdag 16. oktober 2018
• Noen av Norges mest toneangivende politiske kommentatorer har de siste dagene satt i gang et regelrett hardkjør mot Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide. De karakteriserer hans forsøk på å få partiet med seg over blokkgrensa som...
Mandag 15. oktober 2018
• «Skjebnedagen», kalte de den. Onsdag i forrige uke hadde de ansatte i Danmarks Radio (DR) fått beskjed om å være tilgjengelige fra klokka åtte om morgenen. Da telefonene sluttet å kime to timer seinere, hadde 205 medarbeidere fått sparken.
Lørdag 13. oktober 2018
• En av Norges fremste kunstnere tilbød for fem år siden Nasjonal­museet å kjøpe sitt kanskje mest kjente kunstverk. Det dreier seg om Marianne Heske og hennes «Gjerdeløa», et av våre mest ikoniske verk fra nyere tid. «Gjerdeløa» er nettopp...
Fredag 12. oktober 2018
• Det britiske sosialdemokratiske partiet Labour publiserte i forbindelse med sitt landsmøte i Liverpool forrige måned en video som oppsummerer partiets program framover. Videoen ligger som hovedsak på hjemmesida og har som hovedbudskap at...
Torsdag 11. oktober 2018
• De siste ukene har Klassekampen skrevet flere saker om regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Reformen ble innført i 2015 og innebærer årlige kutt på 0,5 prosent for alle statlige virksomheter. I årets nasjonalbudsjett...
Onsdag 10. oktober 2018
• I morgen er det 25 år siden drapsforsøket på forlegger William Nygaard i Dagaliveien i Oslo. De færreste hadde forventet at saken ville ta en ny vending like før den strafferettslige foreldelsesfristen gikk ut, men i går tok politiet ut...
Tirsdag 9. oktober 2018
• «De kommende få år er sannsynligvis de viktigste i vår historie», sa forsker Debra Roberts under lanseringen av FNs nye klimarapport i går. Roberts har bidratt til å sammenstille arbeidet, som er basert på 6000 forskningsartikler.
Mandag 8. oktober 2018
• Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) skriver i Klassekampen 2. oktober at vi ikke trenger å frykte konkurranseutsetting av persontogdrift i Norge. Derfor bør vi ta inn EUs fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen. Det er vel kjent at Dale og...
Lørdag 6. oktober 2018
Skammenklistrer seg til ofrenehundreår etter tiårtusenår etter hundreårtar dette aldri...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk