Lørdag 14. desember 2013
HISTORIE: Målet for Zochrot er ikke bare å forstå Nakba, men å få folk til å ta inn over seg at Nakba også er vår historie, sier israelske Eitan Bronstein som har stiftet organisasjonen Zochrot. Bildet er fra en minneseremoni i 2010 for Nakba, fordrivelsen i 1948. FOTO: SAIF DAHLAH, AFP/SCANPIX
Den israelske organisasjonen Zochrot vil få israelere til å huske fordrivingen av palestinere:
Åpner Israels skjulte historie
UTEN HJEM: Palestinsk jente og eldre mann etter fordrivelsen i 1948. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
LEDER: Eitan Bronstein i Zochrot. FOTO: KATRINE JENSEN
FORDRIVES: Soldater fra den israelske elitestyrken Palmach holder palestinere under oppsyn i juli 1948. FOTO: The Palmach Archive/Wikimedia Commons
MINNER: Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948, er vår historie, mener israelske Eitan Bronstein i organisasjonen Zochrot.

PALESTINA

For tolv år siden stiftet Eitan Bronstein organisasjonen Zochrot, «Minner», i Tel Aviv. Det er ikke bare at organisasjonens formål er spesielt. Zochrot er en feminin flertallsform av det hebraiske verbet for å huske, bevisst valgt for å bryte med det mannssjåvinistiske språket som får kvinner til å referere til seg selv i den mannlige flertallsformen, forklarer Bronstein.

Språk er makt, språk uttrykker historien, historien er preget av den maskuline fortellingen, i tone og innhold.

Derfor har Zochrot tatt opp kampen om den sionistiske fortellingen om Nakba, arabisk for «Katastrofen» slik palestinerne beskriver fordrivelsen i 1948.

Språket er så betent at justisminister Tzipora Malka Livni, da i egenskap av utenriksminister, gikk inn for å forby palestinernes bruk av ordet Nakba.

Fakta

Zochrot:

• En israelsk organisasjon som jobber med å bevisstgjøre israelere om Nakba («Katastrofen»), fordrivingen av palestinerne i 1948.

• Leder er Eitan Bronstein. Mottoet er «Å minnes, vitne, erkjenne og reparere».

• Zochrot organiserer blant annet turer til steder palestinere har blitt tvunget til å forlate etter 1948.

Fraværende minne

– I det israelske skolevesenet er Nakba et ukjent ord. Elevene lærer knapt noe om at det bodde arabere, palestinere, her. Ikke mange sier at landet var tomt, terra nullius, men de tror det var britene og før det tyrkerne, osmanene, sier Bronstein.

Zochrot har slagordet: «Å minnes, vitne, erkjenne og reparere». «Å hebraisere Nakba» er en enorm oppgave Bronstein og hans medarbeidere har tatt på seg. Bronstein viser til at historikere som Benny Morris («1948, A History of the First Arab–Israeli War») og Ilan Pappé («The Ethnic Cleansing of Palestine») og andre akademikere har nådd avisene med sine bøker og avhandlinger om hva som skjedde under opprettelsen av staten Israel, men debatten nådde ikke folk.

– Det ble ingen folkelig samtale ut av det, forteller Bronstein.

– Målet for Zochrot er ikke bare å forstå Nakba, men å få folk til å ta inn over seg at Nakba også er vår historie. De får hele tida høre at «det fins to fortellinger», men det er ikke spørsmål om narrativer, det handler om historien. Uten Nakba, ville vi ikke ha levd i denne staten, understreker Bronstein.

Zochrot arrangerer turer til byer og landsbyer hvor palestinerne ble fordrevet, enten gjennom angrep og massakrer eller trusler om å bli utsatt for det nabolandsbyene hadde gjennomgått. Sjokkeffekten og redselen bak massakrene som den i Deïr Yassin, fikk innbyggerne i Lifta, den eneste synlige palestinske landsbyen i Jerusalem i dag, til å søke tilflukt i Øst-Jerusalem.

Vandring i glemselen

Zochrot setter opp skilt og holder byvandringer for å prege byrommet som i de gamle arabiske bydelene i Jaffa, i dag innlemmet i Tel Aviv.

– Vi prøver å innprente det i vår bevissthet, i vår diskusjon. Vi noterer at det er langt flere treff på «Nakba» på internett nå enn for 15 år siden.

Første utkast av den såkalte Nakba-loven som ble introdusert i Knesset for tre år siden, var ekstremt: Alle som minnes den israelske uavhengighetsdagen med sørgestund, kunne få ett års fengsel. Ordet Nakba ble ikke nevnt i loven.

Dette vakte kraftige reaksjoner, selv inn i regjeringspartiet Likud. Lovforslaget ble stemplet som antidemokratisk, og det andre utkastet ble tonet ned: Om kommunestyrer eller skoler arrangerte sørgemarkeringer, kan de bli bøtelagt, forteller Bronstein.

Likevel har Zochrot sine markeringer på uavhengighetsdagen i Tel Aviv.

– Loven gjelder ikke oss fordi vi ikke mottar statlige midler, men siden vil publiserer og annonserer markeringene, forsøker politiet å blokkere oss med sine skjold. Vi blir truet med blant annet arrestasjon om vi ikke forlater lokalene. Loven er ment å skape frykt, særlig blant lærere. De er redde for å bruke materiale fra Zochrot. Det er ikke ulovlig, men ...

Bronstein kjenner mange eksempler på at det ikke er heldig for yrkeskarrieren. Det kommer stadig rapporter inn til Zochrot fra lærere og andre som har vært i befatning med organisasjonen som fortsatt er så ukjent at sikkerhetsagenten i passasjerkøen på Ben Gurion-flyplassen ikke ante hva Zochrot er på spørsmål om hvilke israelere vi hadde truffet.

– Fornektelsen av Nakba stikker dypt, men vi merker en gryende interesse blant flere. Flere skjønner at anklagene i Nakba ikke kan feies til side. Den israelske fortellingen slår sprekker på flere punkter og gjør den vanskeligere å holde på, mener Bronstein.

Lod og Ramla

Det gjelder ikke minst fordrivelsen av 50.000–70.000 palestinere fra Lod (Lydda) og Ramla i juli 1948, omtalt både som «eksodus» og «dødsmarsjen fra Lod», sist «anmeldt» i tidsskriftet The New Yorker 21. oktober av den israelske journalisten Ari Shavit på bakgrunn av samtalene han hadde med kommandanten og militærguvernøren som tømte Loddalen.

Lod og Ramla ligger østenfor Tel Aviv, vestenfor Ramallah. Hit kom sionismen i 1903.

To år etter opprettet en russisk-jødisk entreprenør olivensåpefabrikken Atid (hebraisk: «Framtid») og en sionistisk lærer barnehjemmet Kiryat Sefer for de overlevende etter pogromen i Chisinau i Bessarabia, i dag hovedstad i Moldova.

Tre år etter plantet sionistbevegelsen Herzl-skogen i Loddalen og utvidet virksomheten med landbrukskollektiv og håndverksted.

Til forskjell fra suksesshistorien som har blitt en så viktig del av den blomstrende fortellingen om Israel, gikk alt skeis. Med unntak av «ungdomslandsbyen» Ben Shemen til den tyske legen Siegfried Lehmann, som tok med seg det jødiske barnehjemmet i Kaunas i Litauen i 1927 da antisemittismen skjerpet seg.

I 1946 hadde Lehmanns skole mer enn fem hundre elever og sovesaler i skråningen fra Kiryat Sefer til den nedlagte såpefabrikken. Skolen var selvforsynt, elevene hadde grønnsakshage og fruktlund, drev med høns, kyr, sauer og hester. Lehmann var ingen trangsynt, ekskluderende sionist. Han åpnet for palestinske naboer i Haditha, Dahariya, Gimzu, Daniyal, Deïr Tarif og Bait Nabala for at stedet ikke skulle være et vestlig fort i Orienten. Lehmann hadde kommet landsbyene til unnsetning etter jordskjelvet i 1927. Han var som palestinerne som reddet jøder unna den palestinske mobben som sto bak massakren på 67 jøder i Hebron 24. august 1929, ikke langt fra den jødiske bosettingen Otniel som i dag herjer med de palestinske innbyggerne i Gamlebyen.

Lehmann forsøkte å så toleranse og nestekjærlighet i elevene (10–18 år) og høstet det samme fra palestinerne. Elevene dro på markedet i Lod; arabiske musikere spilte på skolens fester. Men under trærne i fruktlunden trente Mula Cohen, brigadekommandanten bak massakren i Lod, og andre elever i det skjulte med å plukke fra hverandre og sette sammen britiske rifler i blinde, bruke maskingevær og kaste håndgranater.

Delingsplanen

I februar 1947 bestemte britene seg for å overdra mandatområdet til FN som sendte en delegasjon på elleve til Palestina i juni. Den besøkte Ben Shemen og Loddalen, men konkluderte like fullt med at jøder og arabere ikke kunne leve sammen i samme stat.

I november vedtok FNs hovedforsamling delingsplanen i resolusjon 181, men først ble avstemningen utsatt to ganger, da USA oppdaget at de ikke hadde presset mange nok land til å sikre to tredels flertall.

Etter at USAs president Harry Truman hadde krevd «full forklaring» fra allierte land som ikke fulgte USAs linje, endret Liberia, Haiti og Filippinene standpunkt slik at resultatet ble 33 for, 13 mot og 10 avholdende.

Hele den arabiske og muslimske verden var imot, bare Liberia og Sør-Afrika i Afrika og Filippinene i Asia stemte for, sammen med Sovjet – til tross for at Lenin og 3. internasjonale hadde fordømt sionismen som en reaksjonær bevegelse.

I desember 1947 ble 13 soldater fra den jødiske organisasjonen Haganah drept av arabiske soldater i bakhold på vei til Ben Shemen. I april 1948 var «ungdomslandsbyen» tømt og omgjort til militærpost. I mai kom det lenge annonserte angrepet fra de arabiske landene som motsatte seg imperialismens implantasjon i Palestina.

I begynnelsen av juli iverksatte Israels statsminister David Ben-Gurion «Operasjon Larlar» for å innta Lod, Ramla, Latrun og Ramallah. 8. brigade inntok den nordlige delen av Loddalen og den internasjonale flyplassen som i dag bærer statsministerens navn. Elitebrigaden Yiftach inntok alle landsbyene rundt Ben Shemen.

Dalen ble stengt fra sør, øst og nord før angrepet på Lod 11. juli fra 3. bataljon idet Moshe Dayan ankom Ben Shemen med sin 89. divisjon.

I løpet av den første 47 minutter lange blitzen ble flere titalls palestinere i Lod drept. I løpet av noen timer hadde soldatene inntatt sentrum. Tusenvis av palestinerne søkte tilflukt i moskeen. Neste dag forvillet to jordanske militære kjøretøy seg inn i Lod. Palestinerne trodde det var redningen og åpnet ild mot de israelske soldatene. Mula Cohen ga ordre om å fyre av stridsvogner mot moskeen og kaste granater inn i husene.

250 palestinere ble drept. «Sionismen hadde utført massakre i byen Lydda», skriver Shavit i The New Yorker.

«Deporter dem»

I hovedkvarteret til «Operasjon Larlar» i Yazur spurte kommandant Yigal Allon hva han skulle gjøre med araberne i Lod. «Deporter dem», svarte Ben-Gurion, ifølge boka «1948» av Benny Morris. Timer etter ga operasjonslederen Yitzhak Rabin skriftlig ordre til Yiftach-brigaden: «Innbyggerne i Lod må bli fordrevet raskt uten hensyn til alder».

11. juli var Shmarya Gutman på jakt etter Yigal Allon for å utveksle etterretning. Han traff ham sammen med Rabin i landsbyen Daniyal og ble på sparket utnevnt til militærguvernør i Lod. Gutman gikk i forhandlinger med palestinernes eldreråd i Lod mens folk ble kvalt til døde i den stappfulle moskeen i byen, uten mat, uten vann, uten luft. Etter flere runder gikk de på morgenen 13. juli med på å forlate Lod, vel 35.000 palestinere i en lang kolonne som passerte Ben Shemen.

Shavit skriver: «Lydda er sionismens svarte boks. Sannheten er at sionismen ikke kunne tolerere araberne i Lydda (...) Om sionismen skulle eksistere, kunne Lydda ikke eksistere. Om Lydda skulle eksistere, kunne ikke sionismen eksistere (...), om en jødisk stat skulle eksistere i Palestina, kunne ikke et arabisk Lydda eksistere i dens midte.»

Shavit snakket med Cohen for tjue år siden. Cohen ble født i Kaunas hvor faren arbeidet med Lehmann, i 1923. Etter Ben Shemen sluttet han seg til Plugot Mahatz (Palmach), eliteavdelingen av Haganah, den jødiske terrormilitsen under det britiske mandatet. Han var oppdratt i en sosialistisk sionistisk familie i Tel Aviv.

Yitzhak Tabenkin, en av den sosialistiske sionismens ideologer, «støttet fordrivelsen av araberne». «Han var fullstendig klar. Hans generelle instruksjon til Palmach-hovedkvarteret var at krigen åpnet en unik mulighet til å løse ‘det arabiske problemet’», påpeker Cohen.

Gutman hadde skjønt det Lehmann ikke så, at «arabiske landsbyer ble mer moderne og arabiske byer med velstående, en ny arabisk intelligentsia utviklet en sterk nasjonal bevissthet og begynte å anta en distinkt arabisk-palestinsk identitet – en farlig trussel mot sionismen ifølge Gutman», skriver Shavit.

– Krigen var umenneskelig, men den lot en gjøre hva en ikke kunne gjøre i fredstid, den løste problemer som var uløste i fredstid, sa Gutman til Shavit uten å våge å bruke ordene «vi» og «oss». «Gjør det du må gjøre,» var ordren Allon ga Gutman om hva han skulle gjøre med palestinerne i Lod. «Okkupasjon, massakre og psykologisk press fikk ønsket effekt (...) Under indirekte trusler om å bli slaktet, ba Lyddas ledere om å få dra», konkluderer Shavit.

Tvang

De dro opp i høylandet rundt Ramallah, til vannkilden ved landsbyen Jifta.

– Vi kom ikke hit av fri vilje, vi ble tvunget hit, sier Hussein «Derdah» al-Ayyan, leder for Folkekomiteen i flyktningleiren Jalazoun utenfor Ramallah.

Innbyggerne kan se ned på Lod og Ramla, til hjemstedene de ikke lenger får lov til å dra, fra høydedragene de ikke får lov å ta seg opp på på grunn av bosettingen Beit El og israelske militærposter rundt Ramallah. Jalazoun er en av 19 offisielle leirer på Vestbredden som FN-organet UNRWA rigget til i 1949–50.

– Vi har allerede vært her i 65 år. Vi skulle heller vært der enn her, i de 36 landsbyene vi kommer fra, ikke leve her som i en boks med sardiner. Vi sitter her i et C-område under full israelsk kontroll, under okkupasjon tjue år etter Oslo-avtalen. Europa kan spille en rolle ved å presse Israel til å akseptere våre rettigheter. Europa må ta seg sammen og ikke la seg presse av USA, sier Derdah til Klassekampen.

Tidsvitner

Zochrot har arrangert 55 turer siden starten i 2002 og satt opp sine gule skilt på arabisk og hebraisk: «Her lå en skole, et hus ...». Fargen er kanskje ikke tilfeldig valgt. De skriver med vitnemål fra 1948 og før, fra palestinere og jøder.

– Vi får Palmach-soldater til å fortelle offentlig hva som skjedde, også om overgrepene, massakrene. Deïr Yassin er den eneste massakrene som Israel har erkjent offentlig. Ben-Gurion ga Jordans kong Hussein en offisiell unnskyldning, men sa at det ikke var «oss», Haganah, men Irgun som sto bak. Uten hjelp fra Haganah, ville ikke Irgun kunne utført massakren, sier Eitan Bronstein.

Nakba-kartet til Zochrot viser 678 ødelagte landsbyer fram til 1967, hvorav 127 på de annekterte Golanhøydene. De har laget lærerpermer: «Hvordan si Nakba på hebraisk» og Nakba-reisehåndbok på begge språk med kart og data, samt kartet «Fra Jaffa til Tel Aviv» som punkterer myten om Tel Aviv som i virkeligheten vokste utover palestinske nabolag og landsbyer, ifølge Bronstein.

– De fleste israelere kjenner til Deïr Yassin, men Deïr Yassin var unntaket, noe som skjedde i en nødvendig krig mener de. Flere titalls massakrer blir fornektet.

Venter fortsatt

– Retten til å vende hjem lar seg ikke gjøre innen en tostatsløsning. Tostatsløsningen er ikke lenger praktisk mulig, og det er heller ingen god idé. Deling har vært sionismens idé fra starten av og fordi delingen lyktes har vi vært i krig med palestinerne som ofre. Vi må leve i Midtøsten og ikke som okkupanter, mener Bronstein som har kraft til å smile overbærende over drapstrusler.

Tusenvis av menn kom duknakket ut av den store moskeen i Lod. De fikk halvannen time på seg til å samle familien, raske med seg det de kunne av eiendeler og forlate Lod.

I Jalazoun venter slektningene på den palestinske staten – og på å kunne vende hjem.

peter.m.johansen@klassekampen.no

Artikkelserien er basert på en reise i regi av Palestinakomiteen. Dette er siste artikkel i serien.

Artikkelen er oppdatert: 18. desember 2013 kl. 11.40
Fredag 22. september 2017
HISTORISK LINK: Venstrepartiet Die Linke lever på minner fra DDR. Blant gamle østtyskere er partiveteranen Gregor Gysi en politisk stjerne.
Torsdag 21. september 2017
SKYGGESIDA: Det blir stadig flere hjemløse i Berlin. Den ekstreme fattigdommen øker i den tyske hovedstaden.
Onsdag 20. september 2017
TABU: Spenningen i valget handler ikke om regjeringsmakt, men om et tabu i tysk politikk: innvandring.
Tirsdag 19. september 2017
VALG: Nesten tolv år etter valget som Hamas vant og som splittet palestinerne, kan det nå bli en ny sjanse for palestinske valg.
Mandag 18. september 2017
MAKT: Parlamentsmedlemmene i Kurdistan stemte for å holde folkeavstemning om løsrivelse, slik president Masoud Barzani ville. Samtidig mener mange av dem at han er en illegitim president.
Lørdag 16. september 2017
KAMP: Irakiske sikkerhetsstyrker gjør seg klare til å kaste IS ut av deres siste tilfluktssted. Spenning mellom Kurdistans selv­styremyndigheter og den irakis­ke regjeringen skaper problemer.
Fredag 15. september 2017
USIKKERT: Demokratene hevdet de har blitt enige med presidenten om framtida til 800.000 ulovlige innvandrere. Trump avviser avtalen, men åpner samtidig for å la innvandrerne bli.
Torsdag 14. september 2017
STØ KURS: Emmanuel Macron akter å få gjennom sin omstridte arbeidslov, tross kraftige protester.
Onsdag 13. september 2017
TAR GREP: Regjeringens omstridte brexit-lovforslag har kommet gjennom første avstemning i det britiske underhuset. Opposisjonen mener forslaget er et maktovertramp.
Tirsdag 12. september 2017
SAMME MÅL: Både syriske regjeringsstyrker og en amerikanskstøttet milits rykker fram mot IS-byen Deir az-Zor. Men talspersonen for militsen avviser muligheten for sammenstøt.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk