Lørdag 7. desember 2013
Arbeidets lys: Svetlana Aleksijevitsjs bøker tar oss med bakenfor de offisielle bildene av Sovjetunionen. Illustrasjon: Hentet fra Albert Rhys Williams «Through the Russian Revolution» (1921)
Bak utopien
Det tapte: Aleksijevitsj innlemmer leseren i den kollektive erfaringen av drømmer og terror som var Sovjetunionen.

Essay

Dagene før årets nobelprisvinner i litteratur ble annonsert falt betting-selskapenes odds for den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj på et smått spektakulært vis. Fra 50 ganger innsatsen på mandagen til rekordlave 1,5 like før Svenska Akademiens faste sekretær Peter Englund på torsdagen åpnet dørene til Börssalen og sa: «Nobelpriset i litteratur år 2013 tilldelas … den kanadensiska författaren Alice Munro.»

Om man skal gå ut fra hvordan Svenska Akademien har resonnert tidligere, var det sannsynligvis for tidlig for en nobelpris til Aleksijevitsj allerede i år. Den siste boka hennes kom ut i august, og Akademiens kverner maler heller i litteraturens langsomme takt enn i samtidens rastløse tempo. Men at den 65-årige forfatteren ligger bra an for en framtidig pris er ingen vill gjetning, ikke bare fordi Akademien beviselig holder såkalt vitnesbyrdlitteratur høyt, men også fordi livsverket hennes, «Utopins röster», savner et motsvar i verdenslitteraturen.

På en måte kan man si at startpunktet for Aleksijevitsjs forfatterskap er i november 1917, da Lenin og bolsjevikene hans gjennomførte statskuppet sitt («Den store sosialistiske oktoberrevolusjon» på sovjetisk). I og med den formes ambisjonen om å frambringe en ny idealistisk mennesketype: Det røde mennesket. En skapning som i sin fullendte form skal ha fortrengt alle menneskehetens svakheter – griskhet, egoisme, blodtørstighet og så videre – til fordel for dyder som solidaritet og uselviskhet. En medborger formet for det forestående kommunistiske lykkelandet.

Tidløs historie

I bøkene sine intervjuer Aleksijevitsj ulike generasjoner av disse røde menneskene, i spesifikke sammenhenger – kvinner som deltok i andre verdenskrig («Kriget har inget kvinnligt ansikte»), krigens barn («De sista vittnena»), sovjetiske soldater i Afghanistan («Zinkpojkarna»), slektninger av selvmordere («Förförda av döden») og de som ble råket av havariet i Tsjernobyl («Bön för Tsjernobyl»). I sin siste bok, «Tiden second hand», forsøker hun favne om denne homo sovjeticus i sin helhet.

Metoden hennes har forblitt den samme gjennom forfatterskapet. Hundretalls og atter hundretalls av intervjuer bearbeides og kondenseres til det noen ganger bare gjenstår noen linjer av hvert vitnesbyrd. Oftest navngis fortellerne bare med fornavn, noen ganger etterfulgt av alder og yrke. Ingen ansiktstrekk, ingen beskrivelse av stedet for samtalen, ingen utskrevne spørsmål. Bare en stemme, som vender seg til leseren – alltid fortrolig, iblant fortvilet, innimellom rasende. Å samle materialet er i seg selv et herkulesarbeide, men Aleksijevitsjs egenart ligger i det som skjer etterpå. Til tross for at de som uttaler seg er anonyme, ja, en slags representanter hvis røster kjøres gjennom Aleksijevitsjs språkmaskin, klatrer særpregede individer fram fra den velordnede fasaden som tradisjonelle historiske faktabøker stiller opp foran det rotete, myldrende, fortidige. Den typen ting som lenge har blitt lagt til side blir med ett påtrengende, plagsomt. Tidløst. Litteratur!

Krigens virkelige vesen

Og det er ikke bare de som taler som trer ut av historiens skygger, men også dem de beskriver. For eksempel når en kvinnelig soldat minnes hvordan hun så sin første falne tyske fiende, som lå i en idyllisk eng og var en påfallende pen, jevnaldrende gutt – med ett blir en trefning som har ligget bortglemt i et støvete krigsarkiv atter fylt av individer med familie og venner som kommer til å sørge over denne dagens død i resten av sine liv. For hva har tida med noe å gjøre? At en gruppe soldater skyter mot en flyktende tiåring er jo ikke mindre uhyggelig bare fordi det skjedde for 70 år siden.

Som lesere får man dermed en fornemmelse, et glimt av krigens virkelige vesen. Ja, det kan sies annerledes: Vi sier at vi vet hva en krig er, men den versjonen av krigen er bare en mental beskyttelsesmekanisme. For det vi egentlig vet, er så forferdelig at vi fortrenger det. Ellers ville det vært umulig å leve i denne verden. Men Aleksijevitsj tvinger oss til å vende blikket mot denne fortrengte kunnskapen.

I bøkene sine sammenstiller Aleksijevitsj alle de hundretalls stemmene til et slags veldig korverk. En brusende, disharmonisk menneskelig symfoni, med sorger, lidelser og ikke minst døden som tilbakevendende tema. Når man har erfart dem, er man ikke lenger det samme mennesket som før. Jeg skriver «erfart», for gjennom Aleksijevitsjs bøker innlemmes man i den store kollektive erfaringen som drømmenes, terrorens, krigens og prøvelsenes Sovjetunionen var.

Denne supermakten, som i løpet av noen generasjoner hadde gått fra treplog til romreiser, som ofret 20 millioner av sine egne borgere for å beseire Nazi-Tyskland, som imploderte på forsmedelig vis i 1991. Tilbake sto «sovjetmenneskene». Først henført over den etterlengtede friheten. Deretter desto mer desillusjonerte, forbitrede og uten muligheter til å orientere seg i den nye kapitalistiske ordningen innrettet mot forbruk og selvrealisering. (Et eldre partimedlem konstaterer: «Butikkene er fulle av pølser, men det finnes ingen lykkelige mennesker. Jeg ser ingen lykkelige mennesker med lysende øyne.»)

Ufattelige prøvelser

Denne de lysende øynes idealisme får sitt tydeligste og mest gripende uttrykk i Aleksijevitsjs første bok, «Kriget har inget kvinnligt ansikte». Der forteller aldrende kvinner om ungdomstida som tilfeldigvis sammenfalt med den andre verdenskrigen («det stora fosterländska kriget»). Fylt av patriotisme og forestillingen om utopiens nært forestående virkeliggjøring, meldte de seg frivillig til tjeneste ved fronten. Mange var bare tenåringer, som lykkes med å mase seg om bord på tog og lastebiler på vei til den forferdelige kjøttkverna krigen viste seg å være. Under ufattelige prøvelser fullførte de sin plikt. Da de vendte hjem etter krigens slutt, svært preget av alt de var blitt tvunget gjennom, ble de ikke mottatt som helter. Tvert imot, i hjembyene kunne man bare forestille seg én funksjon for en kvinne i krig – felthoras – og de hjemvendte ble utstøtt og hensatt til allmenn spott.

Krigen er også sentral i «De sista vittnena», boka om de som var barn under krigsårene. Speilet i dem som var for små til å forstå de større sammenhengene, blir forferdelighetene enda vanskeligere å verge seg mot. Her er en frisør som den gang akkurat hadde gått ut av første klasse: «Krigen tok slutt og jeg ventet en hel dag og så en til, men ingen hentet meg. Mamma kom ikke, og pappa, visste jeg, var i militæret. Jeg visste ennå ikke at de var døde begge to. Jeg ventet i to uker, etter det orket jeg ikke vente lenger. Jeg gjemte meg under en benk på et tog og dro av sted … Hvor? Det visste jeg ikke. I mitt barnlige enfold trodde jeg at alle tog gikk til Minsk. Og at mamma ventet på meg der. Nå har jeg blitt 51 år og har egne barn. Men fortsatt lengter jeg etter mamma …»

Kollaps

I den i år utkomne «Tiden second hand» avsluttes dette mektige verket som det har tatt 40 år å skrive. Her møter vi dem som vokste opp i Sovjetunionen, men som fikk se imperiet forsvinne fra verdenskartet.

Da den storslagne ideen ble forlagt, den som i flere tiår har gitt mening til sine umenneskelige oppofringer, da gjensto jo bare den meningsløse lidelsen. Og i tillegg 1990-tallets økonomiske kollaps: «Gjennom hele livet hadde det lykkes mormor å spare sammen fem tusen rubel, de var satt inn på en konto og hun pleide si at de burde holde for å overleve i ‘vanskelige tider’, og til begravelsen. Men pengene rakk bare til en togbillett … eller en eske fyrstikker …»

I forordet til «Tiden second hand» siterer Aleksijevitsj Aleksandr Grin, som rett før revolusjonen i 1917 skrev: «Framtida står ikke lenger der den sto.» Og hun fortsetter: «Det har gått hundre år siden da, og igjen har framtida forsvunnet fra plassen sin. Tiden second hand har begynt.»

Nostalgien over det fortapte beror selvsagt delvis på at den sammenfaller med intervjupersonenes ungdom. Men de er også slike som har «vokst sammen med den store ideen, som lot seg gjennomsyre av den så til de grader at de ble uatskillelige fra den.» Altså vanlige mennesker, i en vanlig hverdag, om enn under hammeren og sigden. Som en av dem formulerer det: «Herregud! Det er ikke Stalin jeg minnes, men livene våre …»

En annen forteller: «Vi levde et sovjetisk liv, der det bare fantes ett sett med spilleregler som alle fulgte. Noen står på en talerstol. Han lyver og alle applauderer, men alle vet at han lyver og selv vet han at de vet at han lyver. Likevel sier han alt dette, og gleder seg til applausen.»

Men det var likevel hverdagen deres. Og lykken fantes til og med der. Som en sier: «Sosialismen er ikke bare leirene, angiveriet og jernteppet. Den er også en rettferdig, vakker verden. Den handler om å dele med alle, å forbarme seg over de svake, å ha medfølelse og ikke bare selv legge beslag på alt.» Ytterligere en annen: «Vennskapene var det første som gikk tapt … Alle fikk så mye å gjøre – man må tjene penger.» Men her finner vi også den gamle sikkerhetspolitimannen som forteller hvordan han ved slutten av lange arbeidsdager bestående av nakkeskudd mistet følelsen i avtrekkerfingeren (leger ordnet det snart sånn at bødlene fikk massasje to ganger i uka): «Du spurte […] hvor raskt et menneske slutter å være menneske – hvor mye kan hun tåle? Jeg skal svare deg: Ta et stolbein og kjør det opp i endetarmen eller stikk en syl gjennom pungen – da finnes det ikke noe menneske lenger. Haha … ikke noe menneske … Bare dritt. Hahaha …»

«Sjelens historiker»

«Tiden second hand», som det tok 20 år å skrive, er komposisjonsmessig den mest komplekse av bøkene i «Utopins röster». Intensitet og tempo veksler på mesterlig vis. Suiten får dermed sin storslagne konklusjon. Det er ikke bare det motsetningsfulle minnet av sovjetlivet Aleksijevitsj ivaretar, hun setter samtidig fingeren på noe avgjørende i den menneskelige tilværelsen. For å bruke hennes egne ord: «Jeg er en sjelens historiker. På den ene siden utforsker jeg et konkret menneske, som lever i en konkret tid og som har deltatt i konkrete hendelser, men på den andre siden må jeg skille ut det evige mennesket i henne. Evighetens skjelving. Den som alltid finnes i mennesket.»

I fjor hadde jeg det privilegiet å ved en anledning treffe Aleksijevitsj, og bad om å få signert eksemplaret mitt av «Krigen har inget kvinnligt ansikte». Under signaturen la hun til: «La oss enda tro at det vi skriver ikke er uten kraft i helvete.»

Dette fortjener ettertanke. Man kan jo ønske at det var annerledes, men veien til utopiene virker med nødvendighet å alltid følge samme strekning: Lukt gjennom helvete.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Svetlana Aleksijevitsj

Svetlana Aleksijevitsj (1948) er hviterussisk journalist og forfatter.

• I bøkene sine gjør hun utstrakt bruk av dokumentariske kilder og historiske vitnesbyrd.

• Debutboka «Krigen har ikke et kvinnelig ansikt», fra 1985, fikk problemer med det sovjetiske sensurapparatet fordi den utfordret idealbildet av statsmakten. Boka inngår i romansyklusen som i år er avsluttet med romanen «Tiden second hand» (Ersatz).

Peter Fröberg Idling (f. 1972) debuterte som forfatter med boka «Pol Pots smil» (på norsk hos Cappelen Damm, 2009). Romanen «Sang til den storm som skal komme» utgis på norsk på nyåret (Gyldendal). Idling skriver også litteraturkritikk, blant annet i Expressen og Tidningen VI.

Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 15. september 2018
Samfunn: Der noen ber om ros for å kalle en spade for en spade, kaller Göran Therborn en klasse for en klasse.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.
Lørdag 25. august 2018
DIKT: Europa, jeg har gitt deg alt og nå er jeg ingenting.Europa, tohundreogseksti euro og syttiseks cent, januar 2018.Jeg holder ikke ut meg selv.Europa, når skal du slutte å krige mot menneskeligheten?...
Lørdag 25. august 2018
Vilter: Kristine Næss går opp grensene mellom ideal og realitet i sin nye roman.
Lørdag 18. august 2018
Undersida: Med eit både poetisk og essayistisk uttrykk er Anne Helene Guddal blant dei sterkaste stemmene i den unge litteraturen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk