Du kan bla til neste sideBla med piltastene

FOTO: Karl Ove Knausgård om Sally Mann.

Det uuttømmelig presise

Dunkle landskap: Sally Manns «Untitled #27, Antietam», 2001. © Sally Mann Courtesy Gagosian Gallery

Hver gang jeg ser et nytt bilde jeg umiddelbart liker og finner vakkert, blir jeg mistenksom. Dette kan umulig være bra, tenker jeg. Dette kan umulig være kunst. Den spontane gleden, den umiddelbare estetiske tilfredsstillelsen er for enkel og for grunn, føles det som, til å kalles en riktig kunstnerisk opplevelse. Av det kan man utlede at kunstens kvalitet og verdi for meg er forbundet med motstand. Det er et krav, det er opplagt, men hvorfor om motstand? Og hvor kommer det fra? Det oppleves som et indre krav, fra en instans som er kritisk til enkle gleder, en indre kritikerstemme som har som utgangspunkt at kunst er noe annet og dypere enn det som gir enkel glede, og det i seg selv vakre. Ja, når jeg står og ser på et bilde jeg finner umiddelbart vakkert, er det som om jeg er åsted for en kamp mellom to vidt ulike holdninger til kunst. Den ene, den umiddelbare, er forbundet med det som alltid har vært umiddelbart i meg, de lettbevegelige følelsene, som nå oftest er holdt i sjakk, men som en gang, da jeg var barn, var dem som styrte alt, og liksom uanstrengt og kravløst bar fram det de til enhver tid hadde å møte inntrykkene fra verden med. Den andre holdningen ser ingen verdi i det kravløse, men avviser det som overfladisk, illusorisk, manipulativt. Bra er bare det som ikke gir seg hen umiddelbart, men som krever en langvarig innsats av betrakteren for å bli forløst – eller, ikke forløst, det er feil ord, for et riktig kunstverk skal ikke bli forløst, skal ikke gå opp, det skal forbli betrakterresistent.