Fredag 11. oktober 2013
Retrogardist: Marcus Paus er en komponist som har vendt mange av modernismens teknikker ryggen. FOTO: Dagfinn Hobæk
Musikalsk dødsbevissthet
Hvor går veien videre nå, tenker jeg etter å ha lyttet til Marcus Paus’ (født 1979) cd, som vel må regnes som hans debut med utelukkende egne verker. Rett i graven for en såpass ung mann? Eller er han sjangerposør på dødens scene?

sørgemusikk

Marcus Paus

«Trauermusik», «4 Memento Mori», «Sonata for Cello and Piano»

Cello: Johannes Martens, klaver: Joachim Kwetzinsky

Aurora cd/Musikkoperatørene

Han har i hvert fall funnet sin tone og sitt stemningsleie. For musikken på denne plata er gjennomsyret av en musikalsk dødsbevissthet. Ta bare titler som «Trauermusik» (sørgemusikk) og «Memento Mori» (husk at du skal dø). Samt cellosonaten som er grunnleggende utformet som langsom sørgemusikk, med unntak av to ualminnelige sprelske scherzosatser (scherzo = spøk). Eller kanskje de heller bør kalles burleske? Eller rett og slett grimasemusikk, slik satser som dette ofte karakteriseres hos et av Paus’ forbilder, Dmitrij Sjostakovitsj?

Uansett står Marcus Paus fram som en komponist som har vendt mange av modernismens teknikker ryggen. Han har orientert seg henimot tonalitet, profilerte melodier og en klar musikantisk schwung. Og altså tatt i bruk en tittel som «Trauermusik», som har en solid tradisjon i europeisk musikkhistorie med komponister som J.S. Bach, Paul Hindemith og W.A. Mozart.

Han er også assosiert med det som kalles retrogardisme, en retning innenfor flere kunstområder som legger vekt på tradisjon og kontinuitet – en slags protest mot modernismens opptatthet av det nyskapende og bruddets estetikk, under mottoet «tradisjon er fornyelse».

I Norge er dette en krets som innbefatter det nyfigurative malermiljøet i Oslo der Christopher Rådlund, som Paus har samarbeidet med, er en sentral person. Jeg skal ikke tolke musikken til Paus gjennom Rådlunds bilder, som ofte viser tomme korridorer, tomme alleer og porter, og som kanskje formidler en total ensomhet.

Det er i hvert fall vanskelig for meg, og dette er selvsagt ikke noen kunstfaglig vurdering av Rådlunds bilder, å se noe annet i en del av dem enn en dvelende opptatthet av det forgangne sett gjennom et apokalyptisk samtidslys. Paus’ musikk derimot har et overskudd som overskrider musikkens «tema», noe som gjerne kjennetegner god musikk.

Ta nettopp nevnte «Trauermusik» for solo cello, som gir assosiasjoner til både den franske barokkomponisten Marin Marais’ gambemusikk og til de langsomme satsene i cellosuitene til J.S. Bach. Stykket er selvsagt langsomt og dvelende der det vrir og vender på sine motiver og tar i bruk celloens klangregister på utsøkt vis. Et nytt stykke på en gammel måte.

«4 Memento Mori» for soloklaver når ikke samme nivået, først og fremst fordi klaverets muligheter ikke blir utnyttet i samme grad. Men det er kanskje også meningen. For ut av musikken klinger en iskald tomhet, en slags klavervandring i ingenmannsland der det å huske på at du skal dø, er for seint.

Selve hovedverket er den drøyt halvtimelange cellosonaten i fem satser. Med et kjernemotiv som går gjennom hele verket, og som det vris og vendes på, er det på mange måter et romantisk stykke.

Det er noe med celloens insisterende stemme som trekker lytteren til seg – i et stykke som selvsagt ikke er romantisk, men som abonnerer på gestusen denne musikken innehar.

Sonaten klinger dedikert og insisterende. Det er et musikalsk alvor i denne musikken som selv i den smårocka fjerdesatsen ikke slipper taket, samtidig som det musikantiske river seg løs i en slags danse macabre. Død, hvor er din brodd, liksom?

Alle verkene på plata er skrevet i samarbeid med utøverne, så vidt jeg forstår. Og de spiller flott. De er så inne i musikken. Det er vanskelig å forestille seg den bedre spilt. Men den kan selvsagt spilles på en annen måte, med en annen innfallsvinkel. Det kunne vært artig å høre det en gang, også.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. oktober 2013 kl. 17.00
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk