Torsdag 24. april 2014
FOLKET I SJAKK: Grunnlovsutvalgets leder Inge Lønning la i fjor fram endringsforslag til Stortinget, blant annet å grunnlovfeste menneskerettigheter til velferdsgoder. Endringsforslagene har ikke blitt behandlet. Foto: Siv Dolmen
Undergraver velferdsstaten
Stortinget forbereder i stillhet udemokratiske endringer med vidtrekkende konsekvenser.

Kronikk

Kort tid før stortingsvalget er forslagene om å grunnlovsfeste menneskerettighetene fortsatt ikke tema i valgkampen. Men Grunnloven uttrykker demokratiets spilleregler. Hvis UEFA hadde foreslått å oppheve handsregelen i fotball, ville det ha blitt ramaskrik. Men i Stortinget ligger det grunnlovsforslag med vidtrekkende konsekvenser for demokrati og velferdsstat uten at noen synes å bry seg.

Det er ikke lett for velgerne å engasjere seg. Ved å fremme grunnlovsforslagene i brede, tverrpolitiske allianser har partiene gjort det nesten umulig for folket å si sin mening om dem via stemmeseddelen. De folkevalgte har satt folket i sjakk – ja, i enkelte saker sjakk matt, og undergraver dermed Grunnlovens krav om stortingsvalg mellom kunngjøring og vedtak av grunnlovsendringer.

Denne udemokratiske fremgangsmåten matcher innholdet i flere av forslagene. Mest problematisk er forslaget om å grunnlovfeste menneskerettigheter til velferdsgoder. Dette seiler under falskt flagg som «grunnlovsfesting av velferdsstaten», men er egentlig det stikk motsatte.

Det er en utbredt misforståelse at velferdsstaten er tuftet på velferdsmenneskerettighetene. De oppsto under påvirkning av katolsk sosialfilosofi, sovjetmarxisme og Franklin D. Roosevelts New Deal. Men denne hybriden kunne aldri bli noe annet enn nestekjærlighet dresset opp i et rettighetsspråk. For plikten til å hjelpe fordi den andre er et menneske er en privatmoralsk velgjørenhetsplikt, ikke en rettsmoralsk plikt vi kan tvinges til å oppfylle.

Velferdsstaten har et annet grunnlag – både historisk og filosofisk. Fra det direkte demokratiet så dagens lys i det antikke Hellas tok det menneskeheten cirka 2300 år å finne en måte å organisere demokratiet på som ikke er et flertallstyranni. Løsningen var teorien om samfunnskontrakten: Alle mennesker innenfor et territorium tenkes å gi hverandre rett til å tvinge hverandre til å følge felles lover. Denne allsidige tvangen er den forente folkeviljen. Partene som inngår samfunnskontrakten må også tenkes å være enige om å velge representanter og løse uenighet ved hjelp av flertallsavgjørelser. For at den utøvende makt skal være forenlig med borgernes frihet, må staten kun utøve tvang i henhold til lover gitt gjennom prosedyrene vedtatt i samfunnskontrakten. Vi kan anta unison enighet i praksis om en slik samfunnskontrakt, for dette er den eneste konstitusjonen som forener statlig tvang med frihet. Dette er ideen om det liberale demokratiet.

Men de tidlige liberale demokratiene realiserte ikke frihetstanken for alle. Bekjempelse av fattigdom ble ikke ansett som en statlig oppgave, og de som ikke kunne forsørge seg selv, ble henvist til privat veldedighet. Fra de borgerlige revolusjonene i USA og Frankrike skulle det kreve ytterligere cirka 150 år med hard klassekamp, et totalitært revolusjonært eksperiment og kloke reformer for å frembringe en statsform som forener statlige velferdsordninger med liberalt demokrati.

Marx skapte bevissthet om utbyttingens politisk-økonomiske årsaker, men forkastet liberalt demokrati og klassiske menneskerettigheter som borgerlig ideologi. Det var Eduard Bernstein og de tyske sosialdemokratene som temmet impulsen fra Marx. De forsto at det liberale demokratiets idé om frihet for alle bare kan virkeliggjøres gjennom statlig omfordeling og markedsregulering.

Grunntanken i den demokratiske velferdsstaten ble imidlertid formulert allerede av Kant. Han definerte frihet som uavhengighet av andres vilje, og forsto at borgere som er henvist til å få almisser mangler rettslig kontroll over midlene til å handle, og derfor ikke er fri. Staten gjør imidlertid privat velstand mulig. Borgernes plikt til å bidra til at det finnes en stat som sikrer alles frihet og rettigheter gir dermed staten rett til å omfordele rikdom for å avskaffe ufrihet. Den velferdsstaten Kant skisserte var naturligvis svært begrenset sammenliknet med vår, men begrunnelsen er etter mitt skjønn den eneste som forener liberalt demokrati med velferdsstat.

Når velferdsstaten begrunnes i samfunnskontrakten, behandles ikke borgerne som tvinges til å yte bare som midler for de trengende. For plikten til å bidra er nå en motytelse for den fordel vi nyter godt av ved å være medlem av en velorganisert stat. Men denne plikten retter seg mot medborgere, som har velferdsrettigheter fordi de er statsborgere.

Prinsippet om at ingen skal behandles bare som et middel var sentral for de tyske sosialdemokratene, selv om deres fokus selvfølgelig var utbyttingen av arbeidsfolk. Det var rett og rimelig, men i et liberalt demokrati skal ingen behandles bare som midler.

Problemet med grunnlovsforslaget er nettopp at de som yter velferdsgodene, som i dag er de fleste borgere, ville bli behandlet bare som midler. Skulle Stortinget vedta forslaget, ville det skrive dette dominansforholdet inn Norges grunnlov. For når velferdsrettighetene frikoples fra statsborgerskapet, vil skattlegging til velferdsordninger ikke lenger være betaling for fordelen av å være medlem av en stat.

Her er det en likhet med slaveri. Forslaget gjør ikke borgerne til slaver, men slik ingen kan ha fullmakt til å inngå en kontrakt om å bli slave, kan ingen ha fullmakt til å la seg bli behandlet bare som et middel for å oppfylle andres velferdsbehov. Borgerne kan umulig tenkes å gi sitt samtykke til en slik velferdspolitikk, og grunnlovsforslaget er følgelig i strid med det liberale demokratiets grunnprinsipp at all statlig tvang skal være hjemlet i den forente folkeviljen.

Dette er ikke en kritikk av den moderne velferdsstaten. Nettopp fordi den holder seg innenfor rammene av det liberale demokratiet, er den et enormt sivilisatorisk fremskritt. Hva motiverer våre folkevalgte til å ødelegge denne skjøre planten? Sikkert ikke et ønske om å rive ned. Men politikere rir gjerne flere hester samtidig, og mange er motivert av et ønske om å harmonisere norsk og europeisk lovgivning gjennom grunnlovsendringen. Dessverre forstår de ikke at de dermed ofrer velferdsstaten på Europa-politikkens alter.

Jens Saugstad er professor i filosofi, UiO

jens.saugstad@ifikk.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 2. mai 2014 kl. 09.31
Fredag 22. september 2017
KommentarNy Tid valgte i forrige utgave, som kom som innstikk i Klassekampen i tråd med vår distribusjonsavtale, å bringe et større oppslag som ukritisk formidlet konspirasjonsmiljøenes påstand om...
Fredag 22. september 2017
• OECD spår at verdensøkonomien vil vokse med 3,6 prosent i 2017. Samtidig oppjusteres prognosen for 2018 til 3,7 prosent. Det er altså en viss oppgang i verdensøkonomien. Også USAs økonomi er i framgang. Den økonomiske veksten i USA i andre...
Torsdag 21. september 2017
• Denne uka slukket NRK sine FM-sendinger i Østfold, Vestfold, Oslo og Akershus, og debatten om innføring av dab har igjen skutt fart i det mediekommentatorer i hovedstadsområdet nå er direkte berørt. Det har lenge vært motstand mot å...
Onsdag 20. september 2017
• Tyskland går til valg førstkommende søndag. Ifølge meningsmålingene ligger Angela Merkel an til å få nok en periode som forbundskansler. Hennes parti, CDU, ligger an til å få rundt 36 prosent av stemmene sammen med søsterpartiet i Bayern,...
Tirsdag 19. september 2017
«Cui bono?», «Hvem er dette godt for?», er et uttrykk som brukes for å antyde at det finnes et skjult motiv bak en forbrytelse eller at den skyldige er en annen enn vi tror. Vanligvis brukes uttrykket for å si at den...
Mandag 18. september 2017
• Statistisk sentralbyrås nøkkeltall om likestilling viser at menn i snitt har 50 prosent høyere bruttoinntekt enn kvinner. Nesten to av tre ledere er menn, og mer enn tre av fem kommunestyrerepresentanter er menn. 70 prosent av de ansatte i...
Lørdag 16. september 2017
• Marianne Jelved (74), mangeårig statsråd og leder for Radikale Venstre i Danmark, ble i forrige uke feiret for sitt 30-årige virke i det danske Folketinget. I anledning jubileet ble hun intervjuet av Information som spurte henne om hvilke...
Fredag 15. september 2017
• Klassekampen har sett det som en viktig oppgave å gi støtte og drahjelp til andre motstemmer i norsk presse. Vi har for eksempel lenge hatt Le Monde diplomatique som innstikk i avisa en gang i måneden. LMD gir unikt innblikk i deler av...
Torsdag 14. september 2017
• Det britiske underhuset har denne uka sagt ja til at 12.000 EU-lover gjøres til britisk lov når Storbritannia går ut av EU. «EU Withdrawal Bill» gjør at ingen verken i fagbevegelsen, nærings­livet eller andre steder trenger å være urolige...
Onsdag 13. september 2017
• Alle partiene som støttet Høyre-Frp-regjeringen, gikk tilbake ved dette valget, mens alle de rødgrønne partiene gikk fram – med unntak av Ap. I deler av landet har dette vært et gedigent protestvalg mot regjeringens...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk