Klassekampen.no
Tirsdag 6. august 2013
Illustrasjon: Knut Løvås
«Gå aldri fra meg» snakker for alle de som i vår sosiale orden blir fortalt at de er individer, men egentlig blir behandlet som reservedeler.
Klonenes kamp

Rettferdighet har en spesiell plass blant dydene. De gamle grekerne anså den som den fremste dyden, den som styrer alle de andre. I «Staten» sier Platon at et menneske er et rettferdig menneske hvis tre deler av sjelen (fornuft, ånd og appetitt) og de tre dydene som assosieres med dem (visdom, mot og måtehold) står i rett forhold til hverandre.

På samme måte er det med den rettferdige byen. Her utøver hver klasse sine respektive dyder ved å utføre de oppgaver de er skapt for, og legger seg ikke borti andres. De kloke og rasjonelle styrer, de med mot og vilje står for forsvaret, og resten, de som mangler mot og intellekt, men som er måteholdne, har ansvar for landbruket og det fysiske arbeidet. Rettferdighet er det harmoniske forholdet mellom disse bestanddelene, de øvrige dydenes rette orden.

 

De fleste moderne filosofer har avvist Platons oppdeling. I dag tror knapt nok noen at en rettferdig by er strengt klassedelt i en permanent styrende klasse, en permanent militær klasse og en permanent arbeiderklasse, og hvor de ulike klassene lever svært forskjellige liv.

Men mange filosofer har beholdt synet på rettferdighet som noe viktigere enn andre dyder, en slags fremste dyd eller metadyd.

 

Det er en versjon av denne ideen som preger John Rawls kjente bok fra 1971, «A Theory of Justice», som skapte fornyet interesse for rettferdighet. I boka hevder Rawls at «rettferdighet er den første dyd i sosiale institusjoner, slik sannhet er for tankesystemer». Med dette mente han ikke at rettferdighet er den fremste dyd, men derimot at det er den mest fundamentale, den som sikrer grunnlaget for å utvikle de andre dydene.

Fakta:

«Gå aldri fra meg»:

• Dystopisk science fiction-roman skrevet av den britiske forfatteren Kazuo Ishiguro.

• Boka ble først utgitt i 2005, og kom på norsk året etter.

• Filmatisert i 2010 med originalens tittel, «Never Let Me Go», med Carey Mulligan, Andrew Garfield og Keira Knightley i hovedrollene.

• Ishiguro har utgitt flere romaner og skuespill og er en prisvinnende forfatter.

I prinsippet kan et samfunn demonstrere en rekke dyder – det kan for eksempel være effektivt, velordnet, harmonisk, omsorgsfullt eller foredlende. Men da er det en forutsetning at samfunnet det gjelder er rettferdig. Dermed er rettferdighet den fremste dyd på følgende måte: Det er bare ved å overvinne institusjonalisert urettferdighet at vi kan skape grobunn for andre dyder, både på samfunns- og individnivå.

Hvis Rawls har rett, noe jeg tror han har, er det riktig at rettferdigheten har en spesiell plass blant dydene. Når vi ser på hvordan vi organiserer et samfunn, må vi begynne med å spørre oss selv: Er det rettferdig? For å svare på det kan vi bygge på en annen av Rawls' innsikter: «Rettssubjektet er grunnstrukturen i samfunnet.»

Påstanden retter oppmerksomheten vår vekk fra samfunnsforholdene vi opplever i hverdagen, og mot de institusjonaliserte grunnreglene de er basert på, de som styrer hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre. Det er først når disse grunnreglene er rettferdige at andre forhold, som vi erfarer mer direkte, også kan bli rettferdige. I likhet med platons er selvsagt også Rawls' syn på rettferdighet problematisk når vi kommer til detaljene. Men i dette essayet støtter jeg ideen hans om at rettferdigheten som utgangspunkt bør danne grunnlaget for samfunnet.

 

For å utforske denne ideen, og for å demonstrere at den fortsatt er relevant i det 21. århundre, vil jeg se nærmere på et skjønnlitterært verk, Kazuo Ishiguros roman fra 2005, «Gå aldri fra meg».

Ishiguros bok følger tre venner, Kathy, Tommy og Ruth, som inngår i en merkelig sosial orden. Når vi møter dem, er de barn som bor på det som ser ut til å være en eksklusiv engelsk kostskole kalt Hailsham. Men etter hvert skjønner vi at barna faktisk er kloner. De er skapt for å forsyne ikke-kloner, som jeg heretter vil kalle «originaler», med livsviktige organer.

I bokas andre del har hovedpersonene forlatt Hailsham, og lever i hyttene, et midlertidig og øde bosted hvor de venter på å få «opplæring». De har blitt ungdommer, og forbereder seg på å starte sine liv som «donorer», et liv som vil kulminere i «fullførelse» etter maksimalt fire operasjoner.

I bokas tredje del er hovedpersonene unge voksne. Tommy og Ruth er «donorer», mens Kathy er en «omsorgsperson», en klone som pleier andre kloner under rekonvalesensen etter at de har fått operert ut organer. Etter at Tommy og Ruth «fullføres» klarer ikke Kathy lenger å fortsette i sin rolle. Idet boka slutter forbereder hun seg på å selv bli en «donor».

 

«Gå aldri fra meg» er en sterk fortelling, og jeg ble utrolig trist av å lese den. Slik jeg leser den, er boka dypest sett en meditasjon over rettferdighet – et brennende bilde av en urettferdig verden og de sår den påfører de som lever i den. Boka inviterer oss til å tenke på rettferdighet gjennom fravær av det.

I motsetning til Platon prøver ikke Ishiguro å representere en rettferdig sosial orden, i stedet maler han fram et dystert bilde av et samfunn som leseren vil oppfatte som dypt urettferdig. Allerede her får han fram et viktig poeng. Rettferdighet oppleves aldri direkte.

Derimot opplever vi urettferdighet, og det er gjennom dette vi former vår idé om hva rettferdighet er. Bare gjennom å gruble over særtrekkene til det vi anser som urettferdig, kan vi få en oppfatning av hva som er et rettferdig alternativ. Bare gjennom å vurdere hvordan vi kan overvinne urettferdigheten, kan vårt ellers så abstrakte konsept om rettferdighet få noe innhold. Svaret på Sokrates' spørsmål «hva er rettferdighet?» kan dermed bare være dette: Rettferdighet er å overvinne urettferdighet.

Men hvordan gjenkjenner vi urettferdighet? Hvis vi ser nærmere på samfunnet som portretteres i «Gå aldri fra meg», og spør nøyaktig hvorfor og på hvilken måte det er urettferdig, så er svaret åpenbart: fordi det er basert på utnyttelse.

Klonene blir skapt og vedlikeholdt for originalenes skyld. De er kilder til organer, vandrende reservedeler. Organene kan kuttes ut av kroppene deres og transplanteres inn i originalenes kropper når det trengs. De lever, lider og til slutt dør de så originalene kan leve lengre og friskere liv. De behandles kun som midler for originalenes mål, de gis ingen iboende verdi, som Immanuel Kant ville sagt.

Behovene og interessene deres teller ikke, i beste fall anses de som underordnet originalenes behov og interesser. Med andre ord blir ikke klonene regnet som rettsubjekter. De blir ikke tatt hensyn til eller respektert, de anses ikke som en del av det samme moralske universet som originalene.

 

Her gir Ishiguro oss innsikt i hvordan identitet, annerledeshet og utestengelse henger sammen. Klonene kan unntas fra moralske hensyn fordi de blir sett på som kategorisk forskjellige fra originalene. Det er denne angivelig grunnleggende ontologiske forskjellen som rettferdiggjør at de blir utnyttet og segregert fra originalene gjennom hele livet. Uten direkte kontakt mellom kloner og originaler får de ikke muligheten til å oppleve likhet eller slektskap. Det ville stride mot oppfatningen av at de er ontologisk forskjellige.

Oppfatningen av forskjell er paradoksal. Faktisk er klonene genetiske kopier av originalene. Deres nytteverdi for sistnevnte er basert nøyaktig på det faktum at de er umulig å skjelne fra originalene, biologisk sett. Vi kan se for oss at denne identiteten kan skape en kraftig følelse av angst. Det vil i så fall forklare originalenes behov for å insistere på at deres egen ontologiske stilling er grunnleggende forskjellig fra klonenes, og på den måten legitimere at klonene stenges ute fra deres moralske univers.

Som Ishiguro viser oss, er klonene og originalene likevel del av et felles samarbeidssystem. De forholder seg til samme grunnstruktur, i Rawls' betydning. De to gruppene opererer sammen under et felles sett grunnregler, som dikterer at den enes legemsdeler stilles til den andres rådighet, at de gjøres tilgjengelige for originalenes beste, uten tanke for om dette er til skade for klonene.

Originalene er avhengige av klonene for å overleve, likevel nekter de dem en likeverdig stilling.

 

For oss som lesere er denne situasjonen urettferdig. Vi oppdager misforholdet mellom den snevre gruppen som regnes som rettssubjekter (bare originalene) og den større gruppen som forholder seg til samme grunnstruktur i samfunnet (originalene pluss klonene). Vi ser dette som urimelig og moralsk galt.

Rettferdighet forutsetter at alle som styres av de samme grunnreglene teller, på den måten at alle tilhører samme moralske univers. Enkelte personer skal ikke gjøres til instrumenter for andres skyld. Bare av denne grunn er samfunnet som skildres i «Gå aldri fra meg» veldig forstyrrende.

Men det som virkelig gjør Ishiguros verden uhyggelig, er at hovedpersonene ikke oppfatter det på samme måte. Klonene ser ikke på sin egen tilstand som urettferdig. De ble skapt for, og sosialisert inn i, dette utnyttelsessystemet. Fordi det er den eneste sosiale orden de kjenner til, virker den naturlig og normal. Det skal sies at en av dem, Tommy, ofte er sint. Da han levde på Hailsham som barn var han tilbøyelig til raseriutbrudd, tilsynelatende uten grunn. Men de andre, hans nærmeste venn Kathy inkludert, ser på sinnet hans som et personlig problem. Ingen, ikke engang Tommy selv, tenker på muligheten at han har god grunn til å være sint. Alle oppfordrer ham på en eller annen måte til å roe ned. Så han roer seg.

Når vi seinere møter Tommy som tenåring i hyttene, har han fått kontroll over sinnet sitt. Det eneste som er igjen er en dysterhet – en indre, grublende egenskap som antyder noe utilgjengelig og uforståelig i psyken hans.

 

Her får Ishiguro fram nok et sentralt poeng. Det er tydelig at urettferdighet handler om objektiv diskriminering, et strukturelt forhold der noen utnytter andre og nekter dem en posisjon som rettssubjekter. Men skaden forverres når den som utnyttes mangler midlene til å tolke sin egen posisjon som urettferdig. Dette kan skje gjennom overlagt manipulering – for eksempel når den som utnytter forstår uretten fullt ut, men skjuler det fra dem som blir utnyttet. Men det kan også skje på en mer subtil måte – for eksempel når diskurser som individualiserer og skylder på offeret får dominere i det offentlige rom i tilsynelatende demokratiske samfunn, mens de strukturelle perspektivene er fraværende eller marginaliserte. Eller når en blodig virkelighet omtales med dempende og eufemistiske begreper – for eksempel når tvungen kirurgisk fjerning av kroppsorganer kalles «donasjon» og det tilhørende drapet kalles «fullførelse».

I slike tilfeller reflekterer de dominerende fortolkingsrammene erfaringene til de som utnytter, og tjener deres interesser. Motsatt har de utnyttede få eller ingen muligheter til å sette ord på sine erfaringer, og enda færre fortolkingsrammer som kan uttrykke deres klasseinteresser. Resultatet er nok et lag av urettferdighet: samfunnets muligheter for tolkning og kommunikasjon er ikke like gode for alle medlemmer.

Under slike forhold har ikke ofrene forutsetninger for å reagere på situasjonen de er i. Den passende reaksjonen på urettferdighet, kan vi anta, er indignasjon. Men det er bare mulig når de utnyttede har tilgang til fortolkingsmetoder som lar dem kategorisere situasjonen de er i som ikke bare uheldig, men urettferdig. Uten den muligheten har de lett for å klandre seg selv.

Når de er overbevist om at de fortjener den underlegne statusen sin, begraver de et rettmessig sinne og stenger følelsene inne. Derfor har det også psykologiske bivirkninger hvis diskursen er urettferdig strukturert.

 

«Gå aldri fra meg» går gjennom noen av disse bivirkningene. Til å begynne med, gjennom de fleste årene ved Hailsham, vet ikke klonene at de er kloner. De vet ingenting om den sosiale orden de er plassert inn i, at de oppfostres for å skaffe kroppsdeler til en overklasse. Mye av dramaet i bokas første del er knyttet til en rekke hendelser hvor barna oppdager unormale ting ved situasjonen de er i, som gir hint om en annen og mørkere orden bak de bekymringsløse skoledagene. Samtidig går sannheten opp for leseren, som også begynte uvitende, og man venter engstelig på at den skal gå opp for klonene også. Men ønsket vårt om en katarsisk avsløring blir aldri oppfylt.

Vi ser med voksende forferdelse hvordan hovedpersonene stadig er på nippet til å avdekke sannheten, bare for å stoppe rett før, igjen og igjen. Enten er de uvillige, eller så er de ute av stand til å ta inn over seg så forferdelige fakta. De ignorerer hintene, bortforklarer unormale hendelser og dikter opp stadig mer søkte forklaringer for å beskytte seg selv fra den grusomme sannheten.

De får hjelp til dette fra «formynderne» sine, som oppmuntrer barnas uvitenhet. En gang blir en lærer overmannet av sympati for elevene sine, som tross alt ikke virker så ulike henne selv. Hun plumper ut med sannheten, og får sparken med en gang. Hun har brutt institusjonens prinsipp, som er å la sannheten slippe gradvis fram, i små doser, og bare fortelle klonene så mye som de blir ansett å takle på et gitt tidspunkt.

Denne teknikken likner den kjente anekdoten om frosken, som øyeblikkelig hopper ut hvis den blir puttet i en kjele kokende vann. Hvis den derimot plasseres i en kjele kaldt vann som gradvis varmes opp, blir frosken sittende ubevegelig til den koker i hjel. Hailshams prinsipp om å spre kunnskapen gradvis får barne-klonene til å holde seg i gryta.

 

Til slutt oppdager de selvfølgelig sannheten. Men da er de ikke lenger tilbøyelige til å bli indignerte, og reagerer med sorg i stedet for sinne. Ungdomsklonene oppfatter situasjonen de er i som uheldig, men ser verken den eller strukturene som har skapt den som urettferdig. De vurderer heller ikke å gå sammen om protest eller opprør. Tvert imot griper de etter håpet om at noen få heldige slipper unna. Spesielt blir de besatt av muligheten for «utsettelser». Det går et rykte blant klonene om at det er mulig, under spesielle omstendigheter, å utsette starten på de organfjernende operasjonene med tre år. Ifølge ryktet er forutsetningen at et klonepar kan bevise at de elsker hverandre dypt og inderlig.

Det at kjærlighet kan være grunn til å få utsatt tvungen kirurgisk lemlesting er en genial idé fra Ishiguros side. Denne vandrehistorien skaper en link mellom affektiv individualitet og iboende verdi. Premisset er at en skapning som hittil bare blir ansett å ha ekstern verdi, og dermed bare er et middel for andres mål, likevel kan oppnå en høyere status, i hvert fall midlertidig. Den kan bli en verdifull skapning med egenverdi. Videre er premisset at det som muliggjør denne forvandlingen er skapningens individualitet og indre liv, slik dette kommer til uttrykk gjennom romantisk kjærlighet. Det som gir verdi er dermed personlig subjektivitet.

 

Ungdomsklonene baserer alt sitt håp på denne forestillingen. Den betyr mye mer enn et løfte om tre år til med relativ kontroll over egen kropp: Den gjør det mulig for dem å se seg selv som noe mer enn en vandrende samling reservekroppsdeler. Den forteller dem at de i stedet er unike individer, uerstattelige personer, hver med sitt eget indre liv. Hvor fikk så klonene denne ideen? Ved Hailsham, selvfølgelig, som vi nå skjønner ble grunnlagt som et progressivt alternativ til de snuskete hostellene hvor de tidligere oppbevarte klonene.

Liberale reformister, som ble uvel av forholdene deres biologiske kopier ble lagret under, fikk ideen til en spesialskole hvor klonene kunne få utdannelse, og det dermed kunne bevises at de hadde sjel. Mens Kathy og Tommy levde ved Hailsham var skolen et merkelig kompromiss som plasserte de innsatte i limbo, et sted mellom mennesker og biologisk materiale. På menneskesiden framhevet skolen kreativitet og selvutfoldelse, og oppmuntret klonene til å skape kunst; de ble fortalt at de beste verkene ville bli stilt ut i et galleri utenfor skoleområdet. Når Tommy seinere som ung mann og forelsket i Kathy ønsker å sikre seg en «utsettelse», bestemmer han seg for å la kunsten tale hans sak. Han vil bevise sin kjærlighet gjennom å vise fram maleriene sine.

 

Igjen går Ishiguros framstilling av (u)rettferdighet rett til kjernen: Individualitet, forteller han, er et tveegget sverd. På den ene siden er det kjennetegnet på menneskelighet og iboende verdi, adgangsbilletten til moralsk likestilling. På den andre siden kan det lett gjøres til et maktmiddel for å dominere. Når individualitet fjernes fra en strukturell forståelse av et samfunn som utnytter noen, erstatter det kritisk tenkning, og blir et hinder i å overvinne urettferdighet. Individualitet er dominerende som ideologi i «demokratiske» forbrukersamfunn, hvor det er blant de viktigste påvirkningsmetodene.

Det er som «individer» vi oppfordres til å ta ansvar for våre egne liv og oppmuntres til å oppfylle våre dypeste lengsler gjennom å kjøpe og eie forbruksvarer. Og det er som «individer» vi styres bort fra kollektiv handling og mot «personlige løsninger» – vi inviteres til å søke utsettelser for de kostbare, uerstattelige livene våre.

 

«Gå aldri fra meg» gir en mesterlig beskrivelse av dette individualitetsparadokset. Det verste og mest perverse med bokas virkelighet er at hovedpersonene blir solgt en løgn. De blir sosialisert til å tenke på seg selv som individer, og klarer ikke å gi slipp på tanken, selv når sannheten er krystallklar: De er faktisk bare reservedeler skapt for det formål å reparere andre.

Slik jeg leser boka snakker den for alle de menneskene som i vår sosiale orden blir fortalt at de er individer, samtidig som de behandles som reservedeler – som arbeidere ved tekstilfabrikker, som avlsdyr, som bruk og kast-arbeidere; som kilde til organer, babyer og sex; de som tar drittjobbene, vaskere og søppeltømmere; som råmateriale som kan brukes opp og trykkes ned og spyttes ut når systemet har fått det det trenger fra dem. I en annen tid fikk de tilnavnet «jordens fordømte». Men i dag er de overalt, for tett på oss til at vi kan kalle dem noe slikt. I stedet kan vi se dem som medlemmer av en transnasjonal underklasse, som utgjør en stadig større andel av «de 99 prosent».

 

Hvordan kan vi overføre Ishiguros lærdom til vår egen verden? For det første er det både effektivt og nyttig med en negativ tilnærming til rettferdighet, gjennom urettferdighet. Med all respekt for Platon, trenger vi ikke å vite nøyaktig hva rettferdighet er for å vite at noe er galt. Vi bør heller skjerpe oppfatningen av hva som er urettferdig, for å kunne skjære gjennom uklarheter og ideologi. Hvis vi fokuserer på det som er galt, kan vi finne ut hvorfor det er sånn og hvordan vi kan løse det. Bare gjennom en slik negativ tankeprosess kan vi aktivere ideen om rettferdighet, befri den fra det abstraktes rike, konkretisere den, berike den og gjøre den betydningsfull for verden.

 

For det andre, kan vi, i motsetning til Platon, være på vakt mot å essensialisere forskjeller. Vær skeptisk til forsøk på å skille mellom formyndere og arbeidere, innvidde og uinnvidde, borgere og utlendinger, europeere og andre. Vær på vakt mot dem som bruker ontologiske forskjeller til å legitimere en delt samfunnsorden, med et sett rettigheter for «oss» og et annet for «dem». Slike forsøk dekker over frykt for gjenkjennelse, og forvrenger rettferdigheten. De tillater at noen feilaktig kan utestenges fra universet til de som «teller».

For det tredje, i stedet for å fokusere på «annerledeshet» bør vi gjøre som Rawls (og Karl Marx!) og se på «grunnstrukturen». For å finne ut hvem som fortjener like moralske rettigheter, bør vi se på hvem som må forholde seg til felles grunnregler som definerer betingelsene for sosialt samarbeid. Hvis grunnreglene gjør en gruppe avhengig av å utnytte en annen – til livsnødvendigheter som kroppsdeler, arbeidskraft, babyer, sex, slavearbeid, husarbeid, pleie av barn eller eldre, vasking, søppeltømming – da hører de med til samme grunnstruktur. Begge grupper er del av samme moralske univers og fortjener i like stor grad å bli tatt hensyn til i rettsspørsmål.

 

For det fjerde, vær på vakt mot forsøk på å forvrenge rettferdigheten gjennom å feilaktig ekskludere noen som fortjener å bli inkludert i det moralske universet. Pass opp hvis antallet som tildeles moralsk status ikke stemmer overens med gruppen som forholder seg til samme grunnstruktur. I motsetning til Rawls bør vi derfor utfordre de som anser formelt statsborgerskap som den avgjørende faktoren for hvem som teller, ettersom de nødvendigvis forvrenger rettferdighet i en transnasjonal, kanskje til og med global, sosial orden.

 

For det femte, avvis forsøk på å klassifisere strukturelle ulikheter som personlige problemer. Tolkinger som skylder på folks personlige mangler for den uheldige situasjon de er i, må granskes nøye. Motstå forsøk på å avfeie signaler som kan komme til uttrykk gjennom følelser, som for eksempel sinne. Det kan være verdifullt å diagnostisere. Se bort fra karakterbaserte forklaringer for å oppdage breiere mønstre i hvordan sosiale lag dannes, årsaksmekanismene som produserer hierarkier og de ideologiske strategiene, som individualisering, som skjuler dem.

 

For det sjette, mangel på klar kritikk eller åpenlyse protester betyr ikke at det ikke finnes urettferdighet. Organisert motstand mot urettferdighet forutsetter tilgjengelige diskurser og fortolkingsrammer som gjør det mulig å sette ord på opplevelsene sine og uttrykke seg fritt. Vær på vakt etter ensidighet i det offentlige rom som hemmer enkeltes muligheter til å uttrykke seg politisk. Finn ut hvordan vi kan kvitte oss med slik ensidighet ved å senke terskelen for å peke på sosiale problemer og diskutere hva de kommer av. Finn måter å flytte grensene for hva som kan sies på, slik at den undertrykte kan uttrykke seg.

 

For det sjuende, ikke stol på den ensidige lovprisingen av individualitet. Pass opp for samfunn som er overdrevent opptatt av kjærlighet, privatliv og indre liv, samtidig som majoriteten nektes forutsetningene for å realisere dette. Subjektivitet og objektivitet må sees i sammenheng.

 

Til slutt, anerkjenn de undertryktes kreativitet. Selv under de verste forutsetninger fortjener deres ønske om et bedre og mer meningsfylt liv å bli respektert. Dyrk rettferdig harme og politisk forestillingsevne. Bygg en verden hvor drømmer skapes av noe vakrere enn søppel. Gjør rettferdigheten til den fremste dyd – ikke bare i teorien, men også i praksis.

Oversatt av Åshild Lahn

Artikkelen er oppdatert: 6. oktober 2017 kl. 09.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk