Print URL: http://www.klassekampen.no/33816/article/item/null/arlington

Arlington

Av Bjørgulv Braanen

Publiseringsdato: Fredag 3. februar 2006

Seksjon: Meninger

Dagens leder

* Det er et merkelig spill som har foregått i kulissene i forbindelse med opprettelsen av Kjell Magne Bondeviks fredssenter. Fredrik S. Heffermehl stilte i et innlegg i Aftenposten i går spørsmål om Bondevik, mens han fremdeles var statsminister, skjelet til sin framtidige jobb som leder av «Oslosenteret». Heffermehl peker på at norske skattekroner kan ha blitt brukt som glidemiddel for hans framtidige rolle som privat fredsentreprenør. Som et eksempel viser han til at Bondevik-regjeringen på tampen av 2004 ga løfte om norsk støtte på 160 millioner kroner til den private Clinton-stiftelsen – noe som må sies å være ganske oppsiktsvekkende og svært lite i tråd med tradisjonell norsk utenrikspolitikk. Det skal ikke mye fantasi til å forestille seg at deler av Bondeviks engasjement, spesielt på slutten av hans statsministertid, handlet om å posisjonere seg for en framtidig yrkeskarriere.

* I går rykket også leder av Stortingets utenrikskomité, Arbeiderpartiets Olav Akselsen, ut mot Bondevik-stiftelsen. Akselsen viser til at regjeringen har stilt midler til disposisjon, slik at Bondevik kan håndtere brev og andre forespørsler knyttet til hans tidligere verv som statsminister. Dette er en oppgave som tidligere har vært håndtert av den avgåtte statsministerens parti. Nå skal disse midlene brukes til å ansette en person som også skal være knyttet til «Oslosenteret». Dermed velger regjeringen å stille seg bak Bondeviks private stiftelse. Det halvoffisielle preget blir ikke mindre av at den sittende stortingspresidenten, Thorbjørn Jagland, er styreleder for påfunnet.

* Vi har alvorlige problemer med å forstå nytten av dette privatkapitalistiske fredssenteret som åpenbart skal gis en slags halvoffisiell nimbus. Det reiser også spørsmålet om kameraderi i toppen av det norske politiske systemet, ettersom det ligger i kortene at senteret skal fungere som en permanent, godt betalt endestasjon for den politiske og utenrikspolitiske nomenklaturen i Norge. Det er vel også derfor så mange «gode krefter» – inkludert «Jens og Jonas» – har vært så ivrige på å skape dette norske svaret på amerikanernes æreskirkegård, Arlington.