Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180908/ARTICLE/180909974

Vellykket seilas

Av Dag O. Hessen

Publiseringsdato: Lørdag 8. september 2018

Seksjon: Anmeldelse

NORDSJØEN: Dette havkartet over Skandinavia, «Carta marina», et av de aller første med et slikt detaljnivå, er tegnet av Olaus Magnus i 1539. HENTET FRA: WIKIMEDIA

Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.

ANMELDELSE

I august 1853 lykkes det amatørzoologen (og eventyrsamleren) Peter Chr. Asbjørnsen å få en spektakulær og til da helt ny type sjøstjerne levende opp fra en loddrett klippevegg på nesten 400 meters dyp i Hardangerfjorden. Det største eksemplaret han fanget, var nesten 70 cm i diameter. Asbjørnsen ga den navnet Brisinga endecacnemos, etter Frøyas halssmykke Brisingamenet. Det vakte stor og berettiget oppsikt i det vesle, norske havforskermiljøet, og sommeren 1869 kom selveste Ernst Haeckel til Norge blant annet for å se om han kunne få sitt eget eksemplar av Brisinga i Hardangerfjorden, dog uten å lykkes.

Funnet av Brisinga, sammen med andre norske funn fra de mørke dyp i norske fjorder, skulle føre til stor internasjonal forskningsaktivitet. Det som etter hvert bidro til Brisingas berømmelse også internasjonalt, var naturligvis at den kom beleilig inn i tida for Charles Darwins evolusjonsteori, som ble lansert i 1859. Da Asbjørnsen leste «Om artenes opprinnelse», var han raskt ute med å presentere Brisinga som en slags sjøstjernenes missing link. Noen år senere, i 1864, fikk så G.O. Sars opp en levende sjølilje fra Lofoten, også denne ble betraktet som en sensasjon, et slags levende fossil. På mange måter ble disse to funnene starten på norsk havforskning. Man innså hvor lite man faktisk visste om disse enorme dyphavsområdene rett utenfor egen stuedør.

FAKTA

sakprosa

Per Anders Todal

Havlandet

Vigmostad & Bjørke 2018, 400 sider

Asbjørnsen, Sars, Nansen, dagens forskere og fiskere, fortid og nåtid, biologi og politikk, knyttes sammen i Per Anders Todals fantastiske sveip over våre nære hav­områder i «Havlandet. Historia om hava som skapte Noreg». Sveip må her ikke oppfattes som negativt (det er en grundig og rikt illustrert bok på nær 400 sider), det er et uttrykk for at Todal favner det hele, både historisk og geografisk.

Roy Jacobsens beskrivelse «Et imponerende verk» har fått plass på forsiden – og jeg er enig.

Det er mange måter å skrive om havet på, men det er en stor tematikk og ikke enkelt å vite hvordan man skal gripe det an. Todal har valgt en geografisk tilnærming der besøk til de ulike havområdene som omgir oss, gir strukturen. Det som skiller denne framstillingen av havet fra mange andre, er at Todal er om bord og med på tokt, hos fiskerne, hos forskerne, hos kystvakta. I sin fabelaktige bok «Tråler» gjør Redmond O’Hara det samme. Sakprosaforfattere med Bill Bryson og Elizabeth Kolbert i spissen har tilført litteraturen en ny dimensjon ved å være til stede.

Dette er også Todals vellykkede grep, han er med fartøyer i alle farvann slik at sjøsprøyten følger oss gjennom sidene. Men det er samtidig en bok spekket med kunnskap, historisk, oseanografisk og biologisk.

Asbjørnsen og Sars var kanskje de første som bragte vitenskapen til havdypet, men havet ble utforsket lenge før dette. Nordmøringen Todal skriver om sunnmøringen Thomas Longva som oppdaget Storegga omkring 1630. I over 200 år skulle sunnmøringene sette livet på spill i åpen åttring for å høste av de rike fangstene på Storegga. Da jeg kom over en gammel bok over min egen slekt fra Sunnmøre, viste det seg at knapt noen av mennene ble særlig mer enn 40 år, de fleste omkom i åttringen, andre på selfangst i Vestisen. Vel var havet gavmildt, men også nådeløst.

På Storegga vitner forøvrig ruinene etter de mange ødelagte korallrevene om rovdriften på havet. En gang enorme strukturer, bygd opp over årtusener, men slått til fragmenter av trålbommer for å komme til det mangfoldet av fisk som fantes her – og som forsvant med korallrevene. Eller sildefisket, der feilslått forvaltning reduserte verdens trolig største fiske­bestand også til fragmenter, på randen av utryddelse.

Og presset på havet fortsetter: oppdrettsnæring, oljevirksomhet, plast, fremmede arter, oppvarming og forsuring, der effektene er komplekse. At Todal går i dybden på disse problem­stillingene på en utsøkt saklig måte er en annen styrke ved boka. Og han viser oss kompleksiteten. Dersom varmere hav og forsuringen rammer planktonet, ikke minst raudåta, Norges viktigste dyr, så vil effektene forplante seg til sild, torsk, sjøfugl, sel, hval, oss selv – ja, det meste av økosystemet. Raudåta er en nøkkel­art, slik den ellers så unnselige lodda er i Barentshavet.

Og apropos Storegga: Todal viser oss også at Doggerland, det enorme sunkne Atlantis som nå er Nordsjøens havbunn, trolig var hjem for de første nordmenn før isen smeltet og gradvis druknet landområdet, men åpenbarte Norskekysten i det fjerne. Den definitive slutten for Doggerland kom med det gigantiske, undersjøiske Storegga-raset for om lag 8300 år siden, som skapte en tsunami av bibelske proporsjoner.

Det er et driv og liv i denne boka, kombinert med kunnskap, innsikt og kjærlighet til havet, og et språk som gjør den til en fryd å lese. Nynors­ken kler dessuten teksten, og bidrar til en frisk saltsmak i språket. Og så er den sobert illustrert. Det ligger mye arbeid bak denne boka.

Vår nasjonale identitet grodde kanskje opp i skisporet etter Nansen, men den burde med større rett knyttes til hans pionersstudier av havet, og til alle de som både før ham og etter ham har utforsket og hentet sitt utkomme fra havet.

Norge er Havlandet, og alle de som framfører politiske visjoner om «havrommet» og Norges rolle som marin stormakt i fortid og framtid, bør lese denne boka både av pur leselyst, til kunnskaps­berikelse – og for betimelige advarsler om forvaltningen av denne rikdommen.

bokmagasinet@klassekampen.no